Post-Colombia

Jeg er nå tilbake fra Colombia og i trygge Norge igjen. Jeg har vært her siden onsdag kveld. Men ikke skrevet noe her. For jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. De siste dagene i Colombia gikk til fyll og fanteri. Så avslapping, prøve å få unnagjort det jeg ikke har giddet å bruke tid på tidligere, som å se etter ting jeg vil kjøpe(jeg er sjeldent i shoppinhumør, tror ikke jeg er jente..) souvernirer og sånt. Stressa som et helvete, fikk lettere hyperventilerende anfall når flybilletten og pcen (ikke macen) ikke ville samarbeide, men en klem, hånd på skulderen og beroligende ord fikk med samlet igjen. Jeg liker ikke å være stressa før jeg skal ut og fly. Det er udigg. Jeg sier hadet til de jeg finner, prøver å holde tårene tilbake, men jeg er ikke glad i å si hadet til folk, og hvertfall ikke når jeg vet jeg ikke kommer til å se dem igjen på enten lenge eller egentlig bare aldri. Og når det er så mange mennesker jeg har møtt, satt pris på og blitt så glad i, vel, å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke får se dem igjen.. Den er nok til å få tårer i øynene mine. Min venn og jeg kom oss på bussen til flyplassen, kjøpte vår vanlige hangover Gatorade Maracuyá, dullet rundt og knota med bagger, billetter, den dustete ”flyplassavgiften”, også kalt ”penger du må betale ekstra før du får billetten du har betalt tidligere som det stod ”alle avgifter inkludert” på”, fikk tilslutt gitt fra meg baggen etter de åpnet og tok ut alt ca 4 ganger. Kom meg til der de vil se på passet og billetten min, der bare de med billett får gå inn. Der jeg måtte for siste gang ta blikket bort fra de brune øyene jeg har blitt så vandt til å våkne opp til, snu meg rundt og gå. Så hadde jeg 22,5 time å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg kom meg til Norge etter to mellomlandinger, dankdriving i røyketankene i Amsterdam(7timer hurra) og narkohunder på Flesland. Ingen hadde lurt eller overbevist meg om å ta med meg en ekstra bag. Penger er fint, men så dust er jeg ikke. Anywho. Min mor kom dagen etter og dro nå i dag. Derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs. Men nå har hun dratt og jeg er alene igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det jeg føler. Det er som om ingen ting er virkelig. Som om realiteten av livet kommer snikende, men jeg vil bare pakke meg inn i en dyne som heter Colombia og stenge alt annet ute. Men samtidig er det utrolig deilig å være tilbake i Norge. Været har vært vakkert (til i dag, Bergensregn) snille mennesker rundt meg og muligheten til å henge rundt alene uten at folk stirrer veldig, folk kommenterer utseende eller prøver å få kontakt for å finne ut om du er en som kan ranes.

Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.