Post-Colombia 2

På tide å blogge litt igjen jah.. Tiden går som bare det. Det er snart to uker siden jeg kom hjem fra Colombia og min tilstand de første dagene begynner sent men sikkert å avta. Jeg er både glad og ikke så glad for dette. På den ene siden så er det fint at jeg kan komme tilbake til en tilnærmet normal tilstand i Norge, siden dette er mitt fedreland og det er her jeg bor og lever. Men på en annen side så er tilknytningen til Colombia blitt så stor etter to måneder der, at jeg ikke vil gi slipp. For jeg mener jo som sagt at følelsen av savn er en god dårlig følelse. Den er ikke behagelig, men fordi den er basert på en god følelse, altså det du savner, så er den likevel god. Og er det slik at hvis jeg slutter å savne de tingene jeg ble knyttet til der, at jeg da mister båndene, slutter å bry meg? Eller er det bare en god ting, som gjør at jeg kan huske de gode minnene og fortsette å leve livet som jeg har her i Norge? Kommer mine følelser til å gradvis falne, mens jeg fastsetter meg i et mønster som jeg en gang så en "utvei" ifra? Er det da like greit, bare å følge det du føler akkurat nå? Men hva om du faktisk sitter fast i noe som du ikke "gidder" å komme deg ut av fordi du rett og slett godtar situasjonen som den er?

Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.

Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!

Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???


Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.