Colombia del 8 (dag 38-41)

Fader-rullensneizer, nå har fått klager på manlende aktivitet her på bloggen. Syntes jeg har vært flink jeg, meeeeen neida. Er nok bare oppe i mitt eget hode det der. Blir fort sånn. Siden jeg har vært her så lenge så har jeg kommet godt inn i en rutine og et "dagligliv" som ikke er å være turist. Jeg syntes hele opplegget med å være turist er ubehagelig. Å dra til turistattraksjoner, museér, de fancy restaurantene og utestedene, souvernirsjapper osv. Når jeg drar til et fremmed land vil jeg ikke legge meg inn på et hotell hvor alt likner på Norge, hvor jeg har mat i fleng, all den drikka jeg orker og folks som varter meg opp. Jeg vil ikke gå i shorts og sandaler, se den fagre byen jeg er i, hvor alt er vakkert, varmt og med hyggelige folk. Selvfølgelig, dette høres utrolig digg ut. Men når jeg reiser så er det ikke for å gjøre disse tingene. Jeg vil se verden, ikke fra mitt bortsjemte norske perspektiv, men ifra de som faktisk bor og lever der jeg drar. Jeg vil se hvordan folk faktisk har det, hvordan de lever, hva de spiser, hvordan jobben er, kort sagt livet. Og det har jeg fått denne tiden jeg har vært her. Jeg har lært så utrolig mye, om meg selv, om verden.

Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.

I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.

Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^

De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)

Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D

Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)

Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?

Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.

Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D

Peace!