Jeg skal liksom prøve denne "livsoppdateringsgreia", men det er da faen meg så lite nytt. Eller? Høyskolen, fadderuke. De som har vært med på det vet hva jeg snakker om. De som ikke har vært med på det vet hva jeg snakker om. Så hva er egnetlig vitsen med å skrive om det? Høres jeg veldig negativ ut nå? Ikke meningen. Fadderuka var sweet den. To uker faktisk. Mange fine folk. Fulle og kåte folk. Utkledd som badevakter, smurfer, call on me- statister og soveklare nattkjolefolk. Selv var jeg mime. Det var litt nice. Spesielt når jeg fikk mesteparten av sminken smurt utover sent på kvelden. Ja du skjønner hva jeg snakker om. Mamma, det gjør forhåpentligvis ikke du.
Vel, fadderuken er fordi for denne gang, jeg er endel nummere rikere på telefonen, litt stolthet fattigere, men alt i alt svært fornøyd. Overgangen til å bo med jentene er fortsatt i overgangsfasen, utrolig nok. Fint og rart på samme tid, nye hensyn å ta, andre jeg kan gi faen i, en svært høylytt radio som ikke kan skrus av fattigere, og en oppvaskmaskin rikere. Går vel opp i opp?
Siden vi ikke ennå har nett i huset, siden nettselskapet er dust, sitter jeg nå i gamle leiligheten, ser litt på sjermen og ler litt for meg selv samtidig som jeg er lettere fasinert av pensumet og personen som leser det foran meg. Jau, John sitter nå der og skriver oppgave, haha, studerer sånt lesefag og greier.xD Men oppgaven er overraskende interessant for meg også. Demokrati i skolen. Tenk på det. Skolen er ikke et demokrati, men de vil du som elev skal tro det. Elevrådet? Får du være med å forme din egen skolegang, som de så pent vil at vi skal gjøre nå etter nye reformen? Er du som engasjert elev istand til å forme og forandre din egen utdanning? Det er få lærere som lar elevene være med å bestemme, selv om de prøver å få oss som elever til å tro vi kan det. Vi får bare håpe at neste generasjon med lærere har muligheten til å videreutvikle dagens undervisningsmåter, som kan hjelpe til en endring i dagens problematikk ifht feks lite engasjement hos elevene, skulking og adferdspromblemer knyttet til... Nei vent.
Nå snakker jeg bare piss.
I akademiske tekster skal du jo alltid referere til den som har sagt og evt skrevet det du skriver om, altså du må alltid ta stilling til at noen har tenkt dette før deg. Tenker du noe du ikke har lest og altså funnet ut av det selv, er det veldig sannsynlig du bare ikke har lest det ennå og at noen faktisk har tenkt på det før deg. De som skriver akademiske tekster refererer til andre akademiske tekster som igjen refererer til andre akademiske tekster. Og sånn går det. Du må alltid da ta utgangspunkt i at noen er smartere enn deg. Helt til du skal skrive din egen masteroppgave, som lar deg finne ut av ting selv. Rart hvordan verden er bygget opp huh?
søndag 29. august 2010
fredag 30. juli 2010
Stabilitet og sånt
Nå er jeg insanely sulten. Sånn skjelver, svimmel, hodet funker ikke-sulten. Men jeg har grøt på ovnen som snart er klar. Med soyamelk. Hurra.. Men hey, mat er mat=)
Mye som skjer for tiden. Sommeren er snart på hell og jeg har jo jobbet litt så har ikke reist så mye, men Hove måtte til. Og selv om jeg var skuffet over gjennomsnittlig aldersgruppe, utvalget av heite mannfolk og ikke sååå bra lineup (for meg personlig, var bra, men ikke så mange av mine favoritter), vel, så var Hove noe jeg tenker tilbake på med et smil og gode minner. Massive Attack var sweeeeeet! Og Pendulum! Og Ellie Goulding! Og at jeg fikk frastjålet kameraet mitt. Hurra. Alltid gøy. Men sånn er livet. Folk er slemme, det burde jeg ha fått med meg nå.
Nå er jeg klar for å få mer stabilitet inn i livet mitt. Jeg flytter endelig sammen med Camilla og Kine til et lite hus på Haukeland, tror det blir utrolig bra! Og eget HUS! Hadde jeg hatt kamera hadde jeg tatt bilde av det=P Stabilitet i form av fast bosted, noe å gå til hver dag. Jeg skal begynne på høyskolen og studere Tegnspråk og tolkning. Jeg var lenge usikker på om jeg ville det likevel, siden jeg hadde endel dårlige erfaringer på folkehøyskolen, men jeg tror jeg er klar nå. Jeg er utrolig glad i tegnspråk og syntes det er dritgøy, så hvorfor ikke? Kan ikke la noen få mennesker ødelegge det for meg.
Ellers vil jeg ha stabilitet i familie- og kjærlighetslivet, men det er ikke opp til meg tydeligvis. Hurra. Liker ikke å ikke ha kontroll.. Stressende. Og stress er ikke stabilitet i hjernen. Så vet du det.
Ellers er jeg nå blitt en del av rollespillbevegelsen i Bergen. Er det mange som sier wft??? inne i hodene sine nå? Mulig mulig. Jeg har jo bodd i kollektiv og der har jeg truffet folk og deres venner og poff så er jeg en geek. Skal så lite til. Jeg har alltid tenkt at de som driver med rolle spill er de som sitter på Outland fordi de ikke har mulighet til å få seg noe mus uansett, så hvorfor ikke leke med dette istedet, men hey, I´m proven wrong. Jeg er nå et levende eksempel på at det er mulig å få seg noe OG drive med rollespill og strategi-brettspill som tar 4-5 timer. Nok en ting jeg kan krysse av på to-do-lista mi. Word.
Nå kan du ikke klage på at jeg ikke livsoppdaterer bloggen min, Maria. <3
Mye som skjer for tiden. Sommeren er snart på hell og jeg har jo jobbet litt så har ikke reist så mye, men Hove måtte til. Og selv om jeg var skuffet over gjennomsnittlig aldersgruppe, utvalget av heite mannfolk og ikke sååå bra lineup (for meg personlig, var bra, men ikke så mange av mine favoritter), vel, så var Hove noe jeg tenker tilbake på med et smil og gode minner. Massive Attack var sweeeeeet! Og Pendulum! Og Ellie Goulding! Og at jeg fikk frastjålet kameraet mitt. Hurra. Alltid gøy. Men sånn er livet. Folk er slemme, det burde jeg ha fått med meg nå.
Nå er jeg klar for å få mer stabilitet inn i livet mitt. Jeg flytter endelig sammen med Camilla og Kine til et lite hus på Haukeland, tror det blir utrolig bra! Og eget HUS! Hadde jeg hatt kamera hadde jeg tatt bilde av det=P Stabilitet i form av fast bosted, noe å gå til hver dag. Jeg skal begynne på høyskolen og studere Tegnspråk og tolkning. Jeg var lenge usikker på om jeg ville det likevel, siden jeg hadde endel dårlige erfaringer på folkehøyskolen, men jeg tror jeg er klar nå. Jeg er utrolig glad i tegnspråk og syntes det er dritgøy, så hvorfor ikke? Kan ikke la noen få mennesker ødelegge det for meg.
Ellers vil jeg ha stabilitet i familie- og kjærlighetslivet, men det er ikke opp til meg tydeligvis. Hurra. Liker ikke å ikke ha kontroll.. Stressende. Og stress er ikke stabilitet i hjernen. Så vet du det.
Ellers er jeg nå blitt en del av rollespillbevegelsen i Bergen. Er det mange som sier wft??? inne i hodene sine nå? Mulig mulig. Jeg har jo bodd i kollektiv og der har jeg truffet folk og deres venner og poff så er jeg en geek. Skal så lite til. Jeg har alltid tenkt at de som driver med rolle spill er de som sitter på Outland fordi de ikke har mulighet til å få seg noe mus uansett, så hvorfor ikke leke med dette istedet, men hey, I´m proven wrong. Jeg er nå et levende eksempel på at det er mulig å få seg noe OG drive med rollespill og strategi-brettspill som tar 4-5 timer. Nok en ting jeg kan krysse av på to-do-lista mi. Word.
Nå kan du ikke klage på at jeg ikke livsoppdaterer bloggen min, Maria. <3
mandag 31. mai 2010
Post-Colombia 2
På tide å blogge litt igjen jah.. Tiden går som bare det. Det er snart to uker siden jeg kom hjem fra Colombia og min tilstand de første dagene begynner sent men sikkert å avta. Jeg er både glad og ikke så glad for dette. På den ene siden så er det fint at jeg kan komme tilbake til en tilnærmet normal tilstand i Norge, siden dette er mitt fedreland og det er her jeg bor og lever. Men på en annen side så er tilknytningen til Colombia blitt så stor etter to måneder der, at jeg ikke vil gi slipp. For jeg mener jo som sagt at følelsen av savn er en god dårlig følelse. Den er ikke behagelig, men fordi den er basert på en god følelse, altså det du savner, så er den likevel god. Og er det slik at hvis jeg slutter å savne de tingene jeg ble knyttet til der, at jeg da mister båndene, slutter å bry meg? Eller er det bare en god ting, som gjør at jeg kan huske de gode minnene og fortsette å leve livet som jeg har her i Norge? Kommer mine følelser til å gradvis falne, mens jeg fastsetter meg i et mønster som jeg en gang så en "utvei" ifra? Er det da like greit, bare å følge det du føler akkurat nå? Men hva om du faktisk sitter fast i noe som du ikke "gidder" å komme deg ut av fordi du rett og slett godtar situasjonen som den er?
Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.
Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!
Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???
Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.
Uff, føler jeg bare snakker piss her. Poenget mitt er egentlig at jeg savner, men ikke så mye som jeg gjorde. Jeg spiser igjen, jeg trener litt, sitter mye i sola, tenker på livet og hvordan det skal kunne funke ifht penger, leilighet, matinnkjøp og denslags, siden jeg er relativt jobb- og pengelens. Men det ordner seg da sikkert. Jeg har og fått snille/slemme tanker inn i hodet om alternative løsninger, som jeg ikke kommer til å utdype her med det første, grunnet at jeg ikke vet ennå og ikke liker å gi "sladdermateriale" for noe som kanskje ikke kommer til å skje uansett. Skjer det får du vite det.
Jeg hadde min første dag på jobb på nesten tre måneder idag. Jeg gruet meg egentlig masse, siden jeg skulle være på den avdelingen jeg liker minst, skulle stå opp tidlig for første gang på like lang tid og var redd for manglende mat i kjøleskapet som resulterer i manglende mat i magen som igjen resulterer i en absolutt kortere lunte for bråk, sprell og generell barnslig oppførsel. Men vet du hva? Jeg har storkost meg i hele dag. Vi var ute hele dagen, untatt når vi skulle spise, for ungene trengte en liten pause fra sola, som stekte hele dagen med en lett vind. Været var prefekt, ungene viste entusiasme og generell godvilje til det at jeg var der igjen, har hatt plenty med unger på fanget, sunget fine sanger, lekt i sandkassen, blitt delvis begravet av både gress og sand, husket(oslosk)/disset(bergensk), fått kontakt med ungene som før gråt og vaglet andre veien når de så meg, som nå heller vil holde meg i hånden og ha meg med til sandkassen eller whereever de vil leke. Akseptert. Herlig følelse. Hadde rett og slett en utrolig bra dag på jobb. Føltes ikke som jobb, bare kos. Herlig!
Og hvem kan vel unngå å være glad og våryr når Bergen ser sånn ut???
Jeg er i en ganske god tilstand for tiden. Jeg har tid til å sette meg på gresset på Nordnes med pledd, kaffei termos, røyk, innemellom gode venner, andre ganger spanskboken min, og blir brunere enn to måneder i Colombia gav meg, på bare få dager. Tror huden min foretrekker norsk sol..x) Festspillene er jo også igang, så når jeg tripper tilfeldigvis ned til sentrum så har det vært konsert der alle de siste gangene. Sweetness^^Jeg liker musikk. Enten det er fem 14izz gutter som er overraskende gode på instrumentene sine, eller søt ubernorsk pike med chello. Byparken, med grønt gress, sine rosa blomstertrær som drysser ned når det kommer en bris, vann med spruteting, barn som leker, måker, forelskede og vårkåte turtelduer, live musikk, vel, jeg klarer ikke være sutrende da. Har nok mye jeg KAn klage på, men akkurat nå er livet fint som det er. Jeg er ikke sulten, jeg er ikke kald om natten, og jeg har gode venner som hører på når jeg trenger å si noe.
lørdag 22. mai 2010
Post-Colombia
Jeg er nå tilbake fra Colombia og i trygge Norge igjen. Jeg har vært her siden onsdag kveld. Men ikke skrevet noe her. For jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. De siste dagene i Colombia gikk til fyll og fanteri. Så avslapping, prøve å få unnagjort det jeg ikke har giddet å bruke tid på tidligere, som å se etter ting jeg vil kjøpe(jeg er sjeldent i shoppinhumør, tror ikke jeg er jente..) souvernirer og sånt. Stressa som et helvete, fikk lettere hyperventilerende anfall når flybilletten og pcen (ikke macen) ikke ville samarbeide, men en klem, hånd på skulderen og beroligende ord fikk med samlet igjen. Jeg liker ikke å være stressa før jeg skal ut og fly. Det er udigg. Jeg sier hadet til de jeg finner, prøver å holde tårene tilbake, men jeg er ikke glad i å si hadet til folk, og hvertfall ikke når jeg vet jeg ikke kommer til å se dem igjen på enten lenge eller egentlig bare aldri. Og når det er så mange mennesker jeg har møtt, satt pris på og blitt så glad i, vel, å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke får se dem igjen.. Den er nok til å få tårer i øynene mine. Min venn og jeg kom oss på bussen til flyplassen, kjøpte vår vanlige hangover Gatorade Maracuyá, dullet rundt og knota med bagger, billetter, den dustete ”flyplassavgiften”, også kalt ”penger du må betale ekstra før du får billetten du har betalt tidligere som det stod ”alle avgifter inkludert” på”, fikk tilslutt gitt fra meg baggen etter de åpnet og tok ut alt ca 4 ganger. Kom meg til der de vil se på passet og billetten min, der bare de med billett får gå inn. Der jeg måtte for siste gang ta blikket bort fra de brune øyene jeg har blitt så vandt til å våkne opp til, snu meg rundt og gå. Så hadde jeg 22,5 time å velte meg i selvmedlidenhet. Jeg kom meg til Norge etter to mellomlandinger, dankdriving i røyketankene i Amsterdam(7timer hurra) og narkohunder på Flesland. Ingen hadde lurt eller overbevist meg om å ta med meg en ekstra bag. Penger er fint, men så dust er jeg ikke. Anywho. Min mor kom dagen etter og dro nå i dag. Derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs. Men nå har hun dratt og jeg er alene igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det jeg føler. Det er som om ingen ting er virkelig. Som om realiteten av livet kommer snikende, men jeg vil bare pakke meg inn i en dyne som heter Colombia og stenge alt annet ute. Men samtidig er det utrolig deilig å være tilbake i Norge. Været har vært vakkert (til i dag, Bergensregn) snille mennesker rundt meg og muligheten til å henge rundt alene uten at folk stirrer veldig, folk kommenterer utseende eller prøver å få kontakt for å finne ut om du er en som kan ranes.
Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.
Men alt av engasjement, gnist og lekelyst har for øyeblikket forlatt meg. Når noe morsomt skjer i en samtale er mitt nye og allerede godt brukte uttrykk: jeg ler inni meg. Jeg gjør det. Jeg merker at det er morsomt, men kroppen har sluttet å reagere på latterfølelsen. Den har og sluttet å reagere produktivt når sultfølelsen kommer. Så eneste grunnen til at jeg har spist siden jeg kom tilbake er at andre folk har laget/betalt/satt foran meg maten jeg har spist. Men ta det med ro. Det går nok over. En gang. Forhåpentligvis.
mandag 17. mai 2010
Colombia del 9 (dag 42-47)
Min tid her i Colombia begynner å nærme seg slutten. Idag er det 17.mai og jeg drar imorgen. Til de som lurer eller vil møte meg på flyplassen, så lander flyet mitt 22.30 den 19.mai på Flesland.
De siste dagene har vi hatt mye program. Mest under det som vi kaller "jobb", men for meg er dette bare morro. Håper det er det for gutta også. Vi drar nemlig ut i byen og maler vegger. Tjohei! Sol i nakken, malingslukt, heite mannfolk uten skjorter, kaos, vann i poser og øl tilslutt. Det begynner alltid med at vi skal ned på kontoret. Vi våkner ca da vi skulle vært der, tenker jauda, men vi må dusje og spise frokost unasett, så det blir gjort. Så får vi en telefon som sier at ingen andre er der heller og vi kan egentlig bare chilln. Er sånn det er her.(Gutta mine...=)
Tar det på sikt lizzm..^^Vi drasser oss ned tilslutt, laster bilen, bedriver dank rundt omkring, kjører ned og begynner morroa. 
Tegne på veggen. Alltid gøy. Har bedrevet liknende siden barenhagen.
Tape fast papir på veggen. Også gøy.
Kaste ballonger fulle av maling på veggen. Dritgøy.
Disse bildene fikk det til virke som om denne prosessen går veldig fort. Det er feil. Veldig feil. På disse veggene (var to, emd føggel på begge) brukte vi ca 9 timer, og det er ganske lite iforhold til de andre veggene. Anywho, når vi var ferdige, pakket vi sammen og dro tilbake til kontoret, som ikke bare er et kontor, men også kunstgalleri, partysted, chillested, der folk henger rundt og drekker øl og røyker.
Fin avslutning på en fin dag.
Min kjære syntes det var en god idé å bli sørpeshitings, jeg gikk til sengs tidlig. Grunn? Vi skulle opp halv syv dagen etter. Og med et valpeøyne-blikk får jeg spørsmål om jeg "kan hente meg om en time? Har det så gøy her". Altså, jeg skal stå opp for å hente og overbevise Andrés om at det er smart å legge seg. Bryr han seg når han er full? Nope. Jeg sov godt ihvertfall, han var fyllesjuk og trøtt som faen. Dagen startet som den forrige, men dusj, frokost, kontoret. Metro ned til biblioteket, på andre siden ligger kvinnefengselet, og den veggen der, den skal vi male.
Kaos blir det da alltid. Syntes det er en del av sjarmen jeg^^
Fest er det også. Etter vi malte på fengselet var det heim for å spise, så ut for å feste. Først var det en hjemmefest. Men hjemmefest her er ikke som hjemmefest i Norge, hvor alle tar med seg sin drikke og henger rundt. Her er det opplegg, bar hvor det selges alkohol og sigg, heftig musikkannlegg og dj. Fest altså. Men på denne var det ikke så jævlig kult, så vi dro videre. Til det som het Horror & Grotesque party. Var ikke så mye groteskt der, men var stappa med svartkledde folk og de av den litt mer alternative livsstilen. Følte meg svært så hjemme der jeg=) Høy musikk, folk, men litt dårlig dansegulv. Men veldig god tequila^^ Dette stedet stengte kl 3 så vi måtte videre. Til stedet som alltid er åpent sent. Til det er tomt ca. Det er lite, fullt av folk, masse røyk, hasj, kokain, alkohol og andre godsaker som foregår her. Vil du ha deg kan du kose deg i en av sofaene. Ingen bryr seg. Sweetness^^ Der var vi til kl 7, så labba vi hjemover, jeg fant meg morgenmaten min, så var det senga. Sove. Opp kl 3. Foredrag på kontoret. Øl. Chorizo.
17. mai er siste dagen min her. Rart.
tirsdag 11. mai 2010
Colombia del 8 (dag 38-41)
Fader-rullensneizer, nå har fått klager på manlende aktivitet her på bloggen. Syntes jeg har vært flink jeg, meeeeen neida. Er nok bare oppe i mitt eget hode det der. Blir fort sånn. Siden jeg har vært her så lenge så har jeg kommet godt inn i en rutine og et "dagligliv" som ikke er å være turist. Jeg syntes hele opplegget med å være turist er ubehagelig. Å dra til turistattraksjoner, museér, de fancy restaurantene og utestedene, souvernirsjapper osv. Når jeg drar til et fremmed land vil jeg ikke legge meg inn på et hotell hvor alt likner på Norge, hvor jeg har mat i fleng, all den drikka jeg orker og folks som varter meg opp. Jeg vil ikke gå i shorts og sandaler, se den fagre byen jeg er i, hvor alt er vakkert, varmt og med hyggelige folk. Selvfølgelig, dette høres utrolig digg ut. Men når jeg reiser så er det ikke for å gjøre disse tingene. Jeg vil se verden, ikke fra mitt bortsjemte norske perspektiv, men ifra de som faktisk bor og lever der jeg drar. Jeg vil se hvordan folk faktisk har det, hvordan de lever, hva de spiser, hvordan jobben er, kort sagt livet. Og det har jeg fått denne tiden jeg har vært her. Jeg har lært så utrolig mye, om meg selv, om verden.
Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.
I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.
Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^
De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)
Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D
Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)
Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?
Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.
Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D
Peace!
Forrige desember dro min mor og jeg til Thailand. Vi skulle bare være der en uke og skulle bo i et hus. Dette huset var omringet av andre identiske hus, som igjen var omringet av en høy murvegg som stengte oss inne. Eller eventuelt stengte andre ute. Potato tomato. De som bodde i de andre husene var norske. Vi spiste middag på restauranten som det kome en bil for å hente oss til, som het Lille Trondheim. Vi var i Norge. Eller, ihvertfall hvordan nordmenn ville foretrukket at Norge var. Vi har penger, velferd, fine hus å bo i. Men vi mangler klimaet. Uff, så fryktelig kaldt i Norge. Derfor lager vi heller vårt eget lille Norge i Thailand, stenger alle andre ute, har bare nordmenn der og lever som konger på billig alt i et komfortbelt klima. Fuck that.
I tiden jeg har vært her har jeg sett både gode og dårlige sider ved landet og byen. Og menneskene. Jeg har vært med på en tradisjonell folkefest, karneval, danset salsa, hatt husfest, vært med på å styre baren, vært på kjøretur opp i fjellene med full bil midt på natta, fått være med å dekorere byen med malerier. Jeg har fått føle på deres nationalfølelse (og min min venns lack of^^) gleden de har for livet, for kunsten (bor jo og henger med kunstnere og i kunststrøket da, så er kanskje ikke representativt for hele landet=P) for øl, for familie, for dans og for fest. Men jeg har også opplevd skyteepisoder, hvor alle instikntivt går raskt inn og venter til lyden slutter, sett folk løpe fra en sammenstøt mellom gjenger. Tror jeg har hørt lyden av pistoler som avfyres, mange av dem, 6-7 ganger nå. Noen langt unna, noen altfor nærme for hva jeg ville foretrukket. Men hallo. Jeg liker ikke fyrverkeri engang. Alt som smeller og jeg hører er for nærme for min smak=P Jeg snakker med mennesker som forteller om venner som har blitt skutt, knivstukket, dopet og voldtatt(og fått fine sykdommer etterpå), dødd i bilulykker, osv. Og de får det samme utrykket i anskiktet hver gang historien kommer opp. Det er tragisk, men det er vanlig.
Noen ganger lurer jeg på om det er min venn her som er utrolig paranoid, eller om det faktisk er veldig farlig her. Tror selv det er en kombinasjon. Han vil ikke jeg skal gå med bankkortet mitt på meg for folk vil se jeg tar ut penger, følge etter meg og tvinge meg til å tømme kontoen med en kniv i siden. Høres ikke så morro ut. Jeg får ikke gå ute alene når det regner, helst ikke idetheletatt når det regner (for da går politiet inn og alle de slemme menneskene kommer ut og får fritt løperom). Men han foretrekker også at jeg ikke går på butikken, to minutter unna, midt på dagen/morgenen alene. Han vil helst låse meg inne på rommet til han kommer tilbake så han vet jeg er trygg. På en måte veldig koselig tanke, gjør at jeg føler meg trygg og tatt vare på. På en annen side så er jeg faktisk ikke 4 år lenger. Men ja, jeg er i et land jeg ikke kjenner og burde høre på han som faktisk vet hvordan det er. Dette er huset vi bor i. At noen kan finne på noe krøll her er jo bare rart syntes jo jeg. Er så fint og rolig og grønt atte! Naive lille nordkvinne^^
De siste dagen har det ikke skjedd en dritt egenlig. Vi står opp, spiser frokost, han går på jobb, jeg duller rundt, sitter på macen, ser film, tar meg en tur på kontoret og sier hei, sitter der og driver dank, går tilbake, driver dank på macen, tar meg en tur til, han ferdig og vi finner middag. Dagen slutt, sove. Innemellom fest om kvelden og heromdagen hadde gutta i dette prosjektet min venn jobber med, et foredrag på universitetet om hva de driver med og grafisk design og sånt. Jeg fikk være med, og likte skolene der egentlig. Var en veldig avslappet stemning, åpne rom (er jo så jævla varmt her, kan ikke ha tette klasserom, folk ville dævva) de selger sigg og godis i kantina, har musikk, bordtennis og "leke"/chille-avdelinger overalt. Men jeg måtte frem med passet for å komme inn. Stedet var slitent, som alt annet her. Er sjeldent jeg ser noe med den "ny-følelsen" vi er så fryktelig glade i i Norge. Men tok faen meg ikke lang tid før jeg var helt vandt til å ikke se polerte flater, marmor, skinnende metall osv osv overalt. Nå er det bare deilig, gir en mer autentisk følelse til hele greia. Og gjør at jeg setter mye større pris på det som faktisk er veldig fint å se på. Som blomstene her. Er ikke så mange av den (kanskje fordi vi er i byen, blomstereksport er jo et av landets viktigste somethingsomething) men når jeg først ser en blomst, så er den så utrolig fin at jeg bare kan se på den til Andrés blir utålmodig og rykker i armen min på at vi må gå videre. Orkideér er vel litt oppskrytt, men er eneste jeg har blide av nå. Må ta litt flere (selv om kamera på åpen gate? Ikke en god ide. Derfor det ikke er bilder fra whereever=)
Hvis planene går som de skal så blir det noe å blogge om, om et par dager=D
Klem fra Blå som ikke er så blå lenger (solbleking av hår ass, faen..)
Forresten, når du er alene ute blandt folk, hender det at du ser en person og tenker: hvordan er denne personens liv? Hva har han/hun gått igjennom, opplevd, sett? Hvem og hva er vikitg i hennes/hans liv? Er han/hun lykkelig? Har han/hun drømmer som ble/ aldri ble oppfylt? Hva slags forhold har han/hun til familien sin?
Jeg vet jeg kan være en selvsentrert og bortsjemt drittunge, men dette gjør meg litt mer ydmyk og minner meg på at jeg ikke er verdens navle, uansett hvor kul jeg tror jeg er.
Legg igjen en kommentar er du snill, er så morro!=D
Peace!
fredag 7. mai 2010
Colombia del 7 (dag 26-37)
Til de som lurer på hvorfor jeg fortsatt kaller innlegget Colombia, selv om jeg egentlig skal være i Norge, vel, det er kort sagt fordi jeg fortsatt er i Colombia. Jeg skulle egentlig fly til fagre Noreg og regnbyen den 30. april, og lande et døgn senere i Bergen, men den gang ei.
Tannpuss må til..
Den siste uken følte både jeg og Andrés presset om å "ha den gøy", eller ihvertfall gjøre det beste ut av den siste tiden vi hadde sammen. Så vi var ute på tur, gikk rundt i byen, dro til forskjellige steder osv, og om kvelden var det fest eller på byen.
Vi dro til noe jeg bare kaller Lille Paisa-byen, for det er en liten remake av en typisk paisa-by. (Paisa er hva folka fra dette området kalles=) I denne lille byen var det så og si bare souvenir-sjapper, et par boder som solgte frukt og noe søtt med gruffe på. Vi trallet oss rundt som vanlig og koste oss, opp på toppen og så på utsikten mens vi pratet, lenge.
Tilslutt daffet vi oss hjemover, og skulle egentlig ut på byen, så etter at jeg har kledd meg og fått på ansiktet så streiker Andrés og vil ikke likevel, så vi henger på terassen som vanlig. Dagen etter derimot er det ut på tur, vi er i gla-humør og alt vel, men stedet vi vanligvis går til er hva? Stengt?? Nooooo...!! Men utenfor døra er det et par som tafser og ser ut som de koser seg fryktelig. De merket at vi kommer så de slutter med tafsingen og snakker til oss istedet. Jeg som ikke forstår shiit bare later som jeg gjør det og nikker og m-m, mens min kjære snakker med dem. Vi tar følge nedover og de virker som kule folk, så vi drar til en annen bar med dem. Vi henger rundt og koser oss og har et litt for høyt alkohol inntak på visse folk, så vi (eller, Andrés syntes sånt er morro) blir overbevist om å bli med hjem til denn duden en liten tur. Så jada ok. Rare fyren. Rare damen.
Hva faen? Er det naturlig at jeg blir bittelitt furt når damen viser ræva si (altså av med buksa) og undertøyet og den store tattisen på ryggen til min kjære? Hun hadde fin ræv, absolutt, men dude..!?! Og fyren stirret på meg hele kvelden, forklarte seg med at han syntes jeg var den vakreste 19-åringen han noensinne hadde sett.. Javel.
Koselig det. Men det er en grense mellom creey og koselig altså. Anywho, vi kom oss bort fra rare menneskene tilslutt.. Føler meg litt ødelagt i sjelen etter dette her. Bedre nå. 
På fredagen var det stor fest! Det er tre etasjer i huset, og alle var stappa. I 1. var det baren, musikk og røykeområde. i 2. var det DJ, dansegulv og røyketerasse, i 3. var det konsert og mitt soverom. Jey. Men jeg holdt meg rimelig lenge, dansa og koste meg glugg ihjel^^ Måtte dessverre legge meg tidlig siden vi skulle tidlig opp for å male vegg på lørdag. Jeg våkner, ser etter Andrés, men han er ikke der. Kler på meg og går ned. Finner han på terassen med en sigg i hånda og finner ut at han dro til utestedet vi vanligvis går til og har akkurat kommet hjem... Hvordan skal han fungere på jobb hele dagen da? Vel, vi går ned til kontoret som er to kvartaler unna, og det er tomt. Skulle vært masse folk der. Vi venter. Og venter. Legger oss på madrassen. Finner folk. Duller rundt. Får tilslutt beskjed om at vi bare går hjem og legger oss^^ Stakkars søte hadde ikke sovet idetheletatt. Så vi går hjem, sover til ca kl 4. Drar ut og finner menneskene som maler vegg. Vi maler litt også, men så stikker vi videre. Har ingen bilder siden folk lånte kameraet mitt til festen dagen før og tok alt batteriet.. Men var veldig koselig=) Så var det hjem for å feste igjen. Tar det aldri slutt..?? Lørdag var det masse DJ-er som hadde leid huset for å feste, men var ikke så mange folk som kom og jeg var helt uttafor, hadde festet hver dag hele uken, mandag til lørdag. Jeg var dausliten. Så jeg la meg i 3-tiden. Høres ikke så tidlig ut, men er det for døgnrytmen min nå=P
Det er allerede fredag igjen, altså en uke siden jeg skulle dratt hjem. Uken har gått sin gang rimelig fort syntes nå jeg. Helgen var jo en stor fest, så Andrés og jeg pønsket ut et veddemål.
Ikke røyk. Ikke øl. Ikke hasj. Ikke usunn mat. En dag. Burde da ikke være så vanskelig å få til, siden vi var totalødelagte fra uken. Veddemålet gikk ut på at hvis en av oss gjorde noe av disse tingene skulle den personen lage frokost resten av uken. Haha. Meeeeeen. Ikke så spennende likevel, siden ingen av oss hadde lyst på noe av disse tingene uasnett. Så vi samarbeider fortsatt på frokostene^^
Resten av uken har vært ganske innholdsfri. Andrés har jobbet en del, jeg sitter vedsidenav på kontoret og koser med håret hans til jeg kjeder meg for mye og jeg går tilbake til huset vi bor i og sitter på macen. Så kommer han hjem og vi lager middag eller går ut for å spise. Noe som absolutt er verdt å nevnes er Crepes & Waffels. Verdens beste restaurant. Bestiller crepes eller pita med nam inni og søte crepes eller vafler eller is til dessert. Er så ubeskrivelig digg mat der!
Torsdag skulle baren åpnes igjen. Jeg kjedet meg der som vanlig så gikk og la meg etter at noen ville jeg skulle prøve absint. Fra Sveits. Hmm… Smakte som tyrkisk pepper^^ En slurk var nok for meg, men når jeg gikk var Andrés allerede godt i gang med å helle nedpå, danser og koser seg. Fint for han=) Jeg leser en stund og han kommer innom for å hente iPoden. Iført kjole. …
…
… …
WTF???
Nå er han sluknet på senga mi.. Absinth-fyllesjuk. Haha, peke og le!!! =D
Enya minnet meg på at jeg mistet den røde tråden min i kalas-skribleriene mine om hvorfor jeg faktisk er her lenger enn jeg skulle. Vel. Kort sagt, når tiden kom så føltes det feil, jeg ville ikke hjem så fort, ville bli lenger, og jeg prøver å leve livet etter hva magen og hjertet forteller meg. Og de sier jeg burde være her litt lenger hvis jeg kan. Og det kunne jeg. (kommer til å være heidundranes blakk når jeg kommer hjem, men kan da ikke ta sorgene på forskudd=P)
Tannpuss må til..
Den siste uken følte både jeg og Andrés presset om å "ha den gøy", eller ihvertfall gjøre det beste ut av den siste tiden vi hadde sammen. Så vi var ute på tur, gikk rundt i byen, dro til forskjellige steder osv, og om kvelden var det fest eller på byen.
Vi dro til noe jeg bare kaller Lille Paisa-byen, for det er en liten remake av en typisk paisa-by. (Paisa er hva folka fra dette området kalles=) I denne lille byen var det så og si bare souvenir-sjapper, et par boder som solgte frukt og noe søtt med gruffe på. Vi trallet oss rundt som vanlig og koste oss, opp på toppen og så på utsikten mens vi pratet, lenge.
Tilslutt daffet vi oss hjemover, og skulle egentlig ut på byen, så etter at jeg har kledd meg og fått på ansiktet så streiker Andrés og vil ikke likevel, så vi henger på terassen som vanlig. Dagen etter derimot er det ut på tur, vi er i gla-humør og alt vel, men stedet vi vanligvis går til er hva? Stengt?? Nooooo...!! Men utenfor døra er det et par som tafser og ser ut som de koser seg fryktelig. De merket at vi kommer så de slutter med tafsingen og snakker til oss istedet. Jeg som ikke forstår shiit bare later som jeg gjør det og nikker og m-m, mens min kjære snakker med dem. Vi tar følge nedover og de virker som kule folk, så vi drar til en annen bar med dem. Vi henger rundt og koser oss og har et litt for høyt alkohol inntak på visse folk, så vi (eller, Andrés syntes sånt er morro) blir overbevist om å bli med hjem til denn duden en liten tur. Så jada ok. Rare fyren. Rare damen.
Hva faen? Er det naturlig at jeg blir bittelitt furt når damen viser ræva si (altså av med buksa) og undertøyet og den store tattisen på ryggen til min kjære? Hun hadde fin ræv, absolutt, men dude..!?! Og fyren stirret på meg hele kvelden, forklarte seg med at han syntes jeg var den vakreste 19-åringen han noensinne hadde sett.. Javel.
Koselig det. Men det er en grense mellom creey og koselig altså. Anywho, vi kom oss bort fra rare menneskene tilslutt.. Føler meg litt ødelagt i sjelen etter dette her. Bedre nå. 
På fredagen var det stor fest! Det er tre etasjer i huset, og alle var stappa. I 1. var det baren, musikk og røykeområde. i 2. var det DJ, dansegulv og røyketerasse, i 3. var det konsert og mitt soverom. Jey. Men jeg holdt meg rimelig lenge, dansa og koste meg glugg ihjel^^ Måtte dessverre legge meg tidlig siden vi skulle tidlig opp for å male vegg på lørdag. Jeg våkner, ser etter Andrés, men han er ikke der. Kler på meg og går ned. Finner han på terassen med en sigg i hånda og finner ut at han dro til utestedet vi vanligvis går til og har akkurat kommet hjem... Hvordan skal han fungere på jobb hele dagen da? Vel, vi går ned til kontoret som er to kvartaler unna, og det er tomt. Skulle vært masse folk der. Vi venter. Og venter. Legger oss på madrassen. Finner folk. Duller rundt. Får tilslutt beskjed om at vi bare går hjem og legger oss^^ Stakkars søte hadde ikke sovet idetheletatt. Så vi går hjem, sover til ca kl 4. Drar ut og finner menneskene som maler vegg. Vi maler litt også, men så stikker vi videre. Har ingen bilder siden folk lånte kameraet mitt til festen dagen før og tok alt batteriet.. Men var veldig koselig=) Så var det hjem for å feste igjen. Tar det aldri slutt..?? Lørdag var det masse DJ-er som hadde leid huset for å feste, men var ikke så mange folk som kom og jeg var helt uttafor, hadde festet hver dag hele uken, mandag til lørdag. Jeg var dausliten. Så jeg la meg i 3-tiden. Høres ikke så tidlig ut, men er det for døgnrytmen min nå=P
Det er allerede fredag igjen, altså en uke siden jeg skulle dratt hjem. Uken har gått sin gang rimelig fort syntes nå jeg. Helgen var jo en stor fest, så Andrés og jeg pønsket ut et veddemål.
Ikke røyk. Ikke øl. Ikke hasj. Ikke usunn mat. En dag. Burde da ikke være så vanskelig å få til, siden vi var totalødelagte fra uken. Veddemålet gikk ut på at hvis en av oss gjorde noe av disse tingene skulle den personen lage frokost resten av uken. Haha. Meeeeeen. Ikke så spennende likevel, siden ingen av oss hadde lyst på noe av disse tingene uasnett. Så vi samarbeider fortsatt på frokostene^^
Resten av uken har vært ganske innholdsfri. Andrés har jobbet en del, jeg sitter vedsidenav på kontoret og koser med håret hans til jeg kjeder meg for mye og jeg går tilbake til huset vi bor i og sitter på macen. Så kommer han hjem og vi lager middag eller går ut for å spise. Noe som absolutt er verdt å nevnes er Crepes & Waffels. Verdens beste restaurant. Bestiller crepes eller pita med nam inni og søte crepes eller vafler eller is til dessert. Er så ubeskrivelig digg mat der!
Torsdag skulle baren åpnes igjen. Jeg kjedet meg der som vanlig så gikk og la meg etter at noen ville jeg skulle prøve absint. Fra Sveits. Hmm… Smakte som tyrkisk pepper^^ En slurk var nok for meg, men når jeg gikk var Andrés allerede godt i gang med å helle nedpå, danser og koser seg. Fint for han=) Jeg leser en stund og han kommer innom for å hente iPoden. Iført kjole. …
…
… …
WTF???
Nå er han sluknet på senga mi.. Absinth-fyllesjuk. Haha, peke og le!!! =D
Enya minnet meg på at jeg mistet den røde tråden min i kalas-skribleriene mine om hvorfor jeg faktisk er her lenger enn jeg skulle. Vel. Kort sagt, når tiden kom så føltes det feil, jeg ville ikke hjem så fort, ville bli lenger, og jeg prøver å leve livet etter hva magen og hjertet forteller meg. Og de sier jeg burde være her litt lenger hvis jeg kan. Og det kunne jeg. (kommer til å være heidundranes blakk når jeg kommer hjem, men kan da ikke ta sorgene på forskudd=P)
søndag 25. april 2010
Colombia del 6 (dag 20-25)
De siste dagene har vært en god blanding av "jeg kjeder meg så mye at jeg tror jeg bare skal legge med ned og dø" og "jeg har det så gøy at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Siden min venn her til tider må jobbe så blir jeg som oftes sittende igjen hjemme (som er to kvartaler unna kontoret, men ja) og drive dank. Se film, skrive mailer til folk, etc. Og jeg kjeder meg så ekstremt etterhvert at jeg blir helt satt ut. Men så kommer det fine dager hvor vi får gjort ting sammen og da har jeg det som oftest helt supert. Her om dagen var vi en tur til botanisk hage,
og jeg er jo overbevist om at jeg egentlig hører til å skogen og ikke i byen, men ja, liker byen og så blir der en stund. Men jeg er veldig glad i naturen og dyr spesielt, og botanisk hage var derfor midt i blinken for meg. Det var fine trær å klatre i, en dam med rompetroll og fisk, og sånne fugler med stilkeben og lang hals=D Og masse fugler og ja, du skjønner tegninga. Og en sommerfuglpark! Fine<3 Så kalte naturen på meg og jeg fant dette fine bildet. På do.
Men noen ganger er jeg heldig, og jobben til Andrés er faktisk spennende og morro for meg også. Som når jobben er å ta bilder på karnevalfest (se tidligere innlegg, sweet") og som å lage en gif. Et bilde som rører på seg altså. Sånn som folk har på avatarene side. Anywho, jeg får beskjed om å ta på meg hvite kjolen jeg fikk av farmor, sette opp håret, smile og hoppe. Sånn va 1000 ganger. Men gif-en ble sweet!^^
Skal se om jeg får tak i den... Så var det en liten photoshoot etterpå i skumle gamle stolen, så leker han seg på pcen mens jeg leser boka mi i vinduskarmen. Fin deal syntes nå jeg.
Når man har personlig fotograf med seg overalt er det føkkings vanskelig å få bilder av noe annet enn segselv..xD
Godt arbeidsmiljø...?
Med plenty av halvnakne mannfolk rundt meg hele tiden så klager eg ikke eg altså
fredag 16. april 2010
Colombia del 5 (dag 12-19)
Hei folkens! En liten oppdaterin fra The City of Eternal Spring! Forrige søndag var vi på oppdrag. Vi skulle til det jeg kaller den store steinen, som ja har en anna navn, men meg og spansk, ikke så gode venner. Har lært endel faktisk! Men for det meste småord og ikke nok til å holde noen som helt samtale eller gjøre meg fortstått, men jeg kan si hva maten jeg liker heter, noen slangord, litt banneord(seff^^) og sånt. Når jeg har en som snakker for meg og jeg aldri faktisk trenger å snakke så er det ikke så lett å lære. Litt kjipt, men og digg siden jeg slipper lett unna^^ Anywho, oppdrag. Vi tar metroen til bussen, fixer billetter, kjører i 1,5t ca og knoter litt rundt før vi finner riktig sted. Så begynner vi å klatre opp på den gigantisk steinen som er satt ned her. Andrés liker å filme.. Så ikke noe bilde, men ja. Vi kommer oss til toppen og Oda litt sliten..
Mange trappetrinn! Men utrolig vakkert når vi først kom oss opp!
Castle in the sky ftw!
Så var det ned igjen. Og det gikk fint det, helt til vi fant ut at lommeboka ikke hadde lyst til å støtte bussen.. Hmm.. Så da var det bare å begynne å gå, med en tomnmel ut mot veien. Vi gikk i ca 30min før noen stoppet og vi pressa oss inn mellom sjåfør, hans datter, datterens venninne og hennes mor, alle sammen i en knøttliten bil og 4 stk i baksetet. Siden min ræv er kanskje tre ganger så stor som Andrés sin, så fikk han sitte på mitt fang for en gangs skyld..xD Med colombiansk trallemusikk fikk vi sitte på inn til den lille landsbyen som var første etappe av reisen, selv om vi forsatt hadde nærmere en time med kjøring igjen. Vi forhørte oss rundt, men folk var lite villige til å hjelpe med annet enn prat, siden det var så sent at de ikke ville kjøre, og tvilte på at andre ville det heller, så det var en tanke å drekka oss søpleshitings og sove ute et sted og vente på morgendagen og snille sjåfører. Men vi begynte nå da å gå nedover, haiket uten napp, men fikk stoppet en buss som sa seg villige til å ta oss med for ca 1/3 av hva vi ville betalt fullpris, men med betingelsene at vi måtte stå, pressa opp mot massa svette, trøtte og utseendemessig relativt sure folk som luktet skeptisk.. Men vi hadde det gøy likevel vi! Er heldigvis et hode høyere enn de fleste, så luft og prateplass over folks hoder var tilstede og godt humør og eventyrlyst er da det eneste vi trenger! Etterhvert som folk gikk av så fikk jeg sitte på en kasse ved sjåføren og en fyr på andre siden som prøvde å kommunisere med meg på delvis engelsk helvis spansk. Jeg klarer å formidle at jeg er norsk og veggis, og at jeg heter Oda, men kalles Blå, og slike ting. Og spørsmålet som alltid kommer opp er hva jeg syntes om Colombia. Jeg er vel ikke så overrasket over deres nysgjerrighet på hva andre folk mener og tror om deres land. Krigene og kriminaliteten her er jo det vi hører om i Norge og folk herfra er veldig klare over hvordan Colombia blir fremstilt utenfor landet og hva slags syn som er vanlig å ha om det. At jeg derfor kommer på besøk alene og henger rundt er tydeligvis noe å være stolt av, for alle virker så glade når jeg forteller dem mitt syn på Colombia. Selv om jeg og er opplært til å forbinde Colombia med kokain og interne kriger, så er det så mye mer her enn det. Som jeg sier til de som spør: Colombia er mer enn kokain. For dette landet er utrolig vakkert, på mange måter. Naturen er fantastisk, som flora og fauna entusiast er det lenge siden jeg har vært så lykkelig som når jeg fikk gå gjennom botanisk hage her. Menneskene er litt paradoksale, for de er alle bevisste på landets situasjon og farene det bringer, men i riktige sosiale sammenhenger og bare hverdagssituasjoner som å gå på butikken, der er dette folkeslaget utrolig hyggelige, imøtekommende, og noe jeg setter utrolig stor pris på; de prøver. De prøver å kommunisere med det selv om de bare kan to ord på engelsk. Da jeg var i Tyskland en mnd var menneskene redde for å prate med meg, grunnet de visste nordmenn var "dritgode" i englesk, og de var redde for å virke dumme. Vi kunne snakket helt fint, men fordi de var redde ble det lite snakkings generelt. Men her? Samma det vel! Om jeg ikke snakker spansk og de ikke snakker engelsk! Kommer langt med kroppsspråk..xD
Ellers går nå dagene videre uten at jeg gidder eller har mulighet til å gi detaljerte beskrivelser av dem alle. Men jeg hadde fått streng beskjed om at jeg måtte få med meg solnedgangen en dag, så når himmelen var relativt samarbeidsvillig kasta vi oss inn i en taxi og kom oss til toppen av åsen for å se på solnedgangen. Utrolig vakkert
De siste dagene har det vært endel festing, hihi. Vi har jo en bar i garagen (kremt, ja, men den funker! Dritkul!) som vi henger i IHVERTFALL hver torsdag, men gjerne fredag og lørdag også. Det vorser vi og henger rundt, jeg kjeder meg for det meste, siden det er ca 1 person som snakker engelsk der, og han vil tydeligvis snakke med andre enn meg for øyeblikket, så ja. Men så drar vi ut på tur/byen, til området hvor alle de kule og hippe barene, diskotekene og utestedene ligger, i en stor klump midt i byen. Vi har vært på diverse steder, jeg har vært i dansehumør den siste tiden så endel diskoteker, en salsabar (ja jeg danset!), diverse barer, strippeklubber og horesteder. Alltid gøy å bli forvekslet med en som puler for penger (jeg puler bare for mat og massasjer..x neida mamma, jeg bare tuller. jeg er snill pike. ) Men så har vi og fått til vane å avslutte kveldene med en krangel, så vi drar hjem mens begge er dritsure. Gøøøøy.. Jaja, alt er glemt dagen etter.
Idag våknet vi normal tid 2-ish, brukte irriterende land tid på å få til en frokost, jeg var så sulten jeg bare ville legge meg ned og grine, men ja, fikk da mat tilslutt. Så var det ut på tur til en park, som kalles barfotparken, siden endel går barfor der tydeligvis. Den var veldig søt, selv om jeg har merket at ordet park her er ikke helt det samme som jeg mener når jeg sier park. Jeg mener Nordnesparken, Frognerparken, steder der det er gress og trær og sånt. Her er det heller en stor betongplass som ikke har ting på seg annet enn benker. Ehm, ja. For å få min type park måtte vi gå til botanisk hage, noe som var sweet btw. Men denne parken var fatisk fin, en god blanding av de to. Stor betongklatt, noen kafeér, stor (og da mener jeg stooooor!) sandkasse hvor barna lekte, bambus"skog"-avdeling med søte benker og lys og litt gress og trær på andre siden. Og vi var vitne til en cheerleading-treningsøkt, jey=) Også et fint sted for meg å bedrive min yoga.
Nå med bilder!=D
Mange trappetrinn! Men utrolig vakkert når vi først kom oss opp! 
Castle in the sky ftw! 
Så var det ned igjen. Og det gikk fint det, helt til vi fant ut at lommeboka ikke hadde lyst til å støtte bussen.. Hmm.. Så da var det bare å begynne å gå, med en tomnmel ut mot veien. Vi gikk i ca 30min før noen stoppet og vi pressa oss inn mellom sjåfør, hans datter, datterens venninne og hennes mor, alle sammen i en knøttliten bil og 4 stk i baksetet. Siden min ræv er kanskje tre ganger så stor som Andrés sin, så fikk han sitte på mitt fang for en gangs skyld..xD Med colombiansk trallemusikk fikk vi sitte på inn til den lille landsbyen som var første etappe av reisen, selv om vi forsatt hadde nærmere en time med kjøring igjen. Vi forhørte oss rundt, men folk var lite villige til å hjelpe med annet enn prat, siden det var så sent at de ikke ville kjøre, og tvilte på at andre ville det heller, så det var en tanke å drekka oss søpleshitings og sove ute et sted og vente på morgendagen og snille sjåfører. Men vi begynte nå da å gå nedover, haiket uten napp, men fikk stoppet en buss som sa seg villige til å ta oss med for ca 1/3 av hva vi ville betalt fullpris, men med betingelsene at vi måtte stå, pressa opp mot massa svette, trøtte og utseendemessig relativt sure folk som luktet skeptisk.. Men vi hadde det gøy likevel vi! Er heldigvis et hode høyere enn de fleste, så luft og prateplass over folks hoder var tilstede og godt humør og eventyrlyst er da det eneste vi trenger! Etterhvert som folk gikk av så fikk jeg sitte på en kasse ved sjåføren og en fyr på andre siden som prøvde å kommunisere med meg på delvis engelsk helvis spansk. Jeg klarer å formidle at jeg er norsk og veggis, og at jeg heter Oda, men kalles Blå, og slike ting. Og spørsmålet som alltid kommer opp er hva jeg syntes om Colombia. Jeg er vel ikke så overrasket over deres nysgjerrighet på hva andre folk mener og tror om deres land. Krigene og kriminaliteten her er jo det vi hører om i Norge og folk herfra er veldig klare over hvordan Colombia blir fremstilt utenfor landet og hva slags syn som er vanlig å ha om det. At jeg derfor kommer på besøk alene og henger rundt er tydeligvis noe å være stolt av, for alle virker så glade når jeg forteller dem mitt syn på Colombia. Selv om jeg og er opplært til å forbinde Colombia med kokain og interne kriger, så er det så mye mer her enn det. Som jeg sier til de som spør: Colombia er mer enn kokain. For dette landet er utrolig vakkert, på mange måter. Naturen er fantastisk, som flora og fauna entusiast er det lenge siden jeg har vært så lykkelig som når jeg fikk gå gjennom botanisk hage her. Menneskene er litt paradoksale, for de er alle bevisste på landets situasjon og farene det bringer, men i riktige sosiale sammenhenger og bare hverdagssituasjoner som å gå på butikken, der er dette folkeslaget utrolig hyggelige, imøtekommende, og noe jeg setter utrolig stor pris på; de prøver. De prøver å kommunisere med det selv om de bare kan to ord på engelsk. Da jeg var i Tyskland en mnd var menneskene redde for å prate med meg, grunnet de visste nordmenn var "dritgode" i englesk, og de var redde for å virke dumme. Vi kunne snakket helt fint, men fordi de var redde ble det lite snakkings generelt. Men her? Samma det vel! Om jeg ikke snakker spansk og de ikke snakker engelsk! Kommer langt med kroppsspråk..xD
Ellers går nå dagene videre uten at jeg gidder eller har mulighet til å gi detaljerte beskrivelser av dem alle. Men jeg hadde fått streng beskjed om at jeg måtte få med meg solnedgangen en dag, så når himmelen var relativt samarbeidsvillig kasta vi oss inn i en taxi og kom oss til toppen av åsen for å se på solnedgangen. Utrolig vakkert
De siste dagene har det vært endel festing, hihi. Vi har jo en bar i garagen (kremt, ja, men den funker! Dritkul!) som vi henger i IHVERTFALL hver torsdag, men gjerne fredag og lørdag også. Det vorser vi og henger rundt, jeg kjeder meg for det meste, siden det er ca 1 person som snakker engelsk der, og han vil tydeligvis snakke med andre enn meg for øyeblikket, så ja. Men så drar vi ut på tur/byen, til området hvor alle de kule og hippe barene, diskotekene og utestedene ligger, i en stor klump midt i byen. Vi har vært på diverse steder, jeg har vært i dansehumør den siste tiden så endel diskoteker, en salsabar (ja jeg danset!), diverse barer, strippeklubber og horesteder. Alltid gøy å bli forvekslet med en som puler for penger (jeg puler bare for mat og massasjer..x neida mamma, jeg bare tuller. jeg er snill pike. ) Men så har vi og fått til vane å avslutte kveldene med en krangel, så vi drar hjem mens begge er dritsure. Gøøøøy.. Jaja, alt er glemt dagen etter.
Idag våknet vi normal tid 2-ish, brukte irriterende land tid på å få til en frokost, jeg var så sulten jeg bare ville legge meg ned og grine, men ja, fikk da mat tilslutt. Så var det ut på tur til en park, som kalles barfotparken, siden endel går barfor der tydeligvis. Den var veldig søt, selv om jeg har merket at ordet park her er ikke helt det samme som jeg mener når jeg sier park. Jeg mener Nordnesparken, Frognerparken, steder der det er gress og trær og sånt. Her er det heller en stor betongplass som ikke har ting på seg annet enn benker. Ehm, ja. For å få min type park måtte vi gå til botanisk hage, noe som var sweet btw. Men denne parken var fatisk fin, en god blanding av de to. Stor betongklatt, noen kafeér, stor (og da mener jeg stooooor!) sandkasse hvor barna lekte, bambus"skog"-avdeling med søte benker og lys og litt gress og trær på andre siden. Og vi var vitne til en cheerleading-treningsøkt, jey=) Også et fint sted for meg å bedrive min yoga.
Nå med bilder!=D
lørdag 10. april 2010
Colombia del 4 (dag 7-11)
Eneste refereansepunkt jeg har til tid her er bildene jeg tar.. Mandag, fredag, potato tomato.. En del av meg sier at det ikke skjer noen ting, mens den andre syntes det skjer ting hele tiden, vet ikke helt hvilken jeg skal stole på ennå.. Men jeg har gjort noe, så kanksje det er noe midt imellom? Andrés har måttet jobbe endel de siste dagene, som gjør at jeg er litt lost. Den tiden bruker jeg for det meste til å sove, og henge på macen.. Men om kveldene er det enten fest eller anna kos. For et par dager siden fant vi ut at vi skulle dra og se Alice in Wonderland, for den hadde ingen av oss sett. Jeg var bevisst på at disse rare menneskene ofte dubber filmer, men Andrés forsikret meg om at de også hadde filmene på originalspråket, i dette tilfellet, engelsk. Se film...
Jeg fikk ihverfall plenty med tid til å nyte kunsten i denne filmen, som btw er elt fantastisk. Visuelt er det nydelig, men historien var kanskje ikke så fengende som jeg skulle håpet (selv om jeg fikk med meg minimalt av den, skal kommentere mer når jeg får sett den på et språk jeg forstår).
Torsdag og fredag hadde vi baren åpen, som var, vel, koselig? Er jo forsåvidt det, men jeg er ikke en som sier hei og starter en samtale med hvem som helst, og når jeg i tillegg må finne ut som de snakker engelsk? + at alle er med på en samtale som virker veldig underholdende og intressant utifra mengden latter og engasjement, på spansk, så er det litt vanskelig for meg å si, hei folkens, de som kan engelsk, snakk til meg!, som egentlig betyr: Andrés, snakk til meg... Følelse av isolasjon? Jess.. Litt lei? Jess. Hjemlengsel? Ja. Håper det blir bedre når vi drar ut på tur. Planen er å dra på mandag, men siden ingen planer virker som om de faktisk holder, eller bare blir flyttet på, så kan jeg ikke si det sikkert. Men da blir det ihvertfall ingen blogging på en stund, siden jeg legger igjen macen i heimen..
Fredag kveld sluttet sent, og Andrés skulle tidlig opp for å "jobbe" på lørdag, spurte om jeg ville være med, og seff, gidder ikke sitte inne hele dagen? Jobben var nemlig å male en vegg som en del av Galería Urbana prosjektet han og vennene driver med, streetart altså. Jeg skulle som vanlig bare dilte etter,
men ble raskt trukket inn i kalaset og jeg fant igjen min kjærlighet til malekosten (uff, det hørtes ehm, ekkelt og lite tilfredstillende ut, men anywho!) og jeg koste meg glugg ihjel på stigen, som jeg fikk beskjed om at jeg haddde stått på i to timer, etter nærmere 
fire timer på bakken. Dagen var solfylt ( hva faen? burde bli poet eller no jeg...), rettere sagt stekte. Disse rare folka som bor her til vanlig merket at det var litt varmt, men ikke noe stress. Jeg derimot. Varmen var tålelig, men min vinterbleke hud (som btw vanlivis aldri blir solbrent, men bare bruuuuuun!!!) tålte ikke dette helt.. Oda solbrendt? Men for å sjermes litt fikk alle egne hatter med navn og logo på=D
Og avkjøling må til, men is med litt overdose konditorfarge i eller?
Og som snille kunstnere lar vi barna være med å dekorere veggene i byen..
Vårt mesterverk=D
Jeg fikk ihverfall plenty med tid til å nyte kunsten i denne filmen, som btw er elt fantastisk. Visuelt er det nydelig, men historien var kanskje ikke så fengende som jeg skulle håpet (selv om jeg fikk med meg minimalt av den, skal kommentere mer når jeg får sett den på et språk jeg forstår).
Torsdag og fredag hadde vi baren åpen, som var, vel, koselig? Er jo forsåvidt det, men jeg er ikke en som sier hei og starter en samtale med hvem som helst, og når jeg i tillegg må finne ut som de snakker engelsk? + at alle er med på en samtale som virker veldig underholdende og intressant utifra mengden latter og engasjement, på spansk, så er det litt vanskelig for meg å si, hei folkens, de som kan engelsk, snakk til meg!, som egentlig betyr: Andrés, snakk til meg... Følelse av isolasjon? Jess.. Litt lei? Jess. Hjemlengsel? Ja. Håper det blir bedre når vi drar ut på tur. Planen er å dra på mandag, men siden ingen planer virker som om de faktisk holder, eller bare blir flyttet på, så kan jeg ikke si det sikkert. Men da blir det ihvertfall ingen blogging på en stund, siden jeg legger igjen macen i heimen..
Fredag kveld sluttet sent, og Andrés skulle tidlig opp for å "jobbe" på lørdag, spurte om jeg ville være med, og seff, gidder ikke sitte inne hele dagen? Jobben var nemlig å male en vegg som en del av Galería Urbana prosjektet han og vennene driver med, streetart altså. Jeg skulle som vanlig bare dilte etter,
men ble raskt trukket inn i kalaset og jeg fant igjen min kjærlighet til malekosten (uff, det hørtes ehm, ekkelt og lite tilfredstillende ut, men anywho!) og jeg koste meg glugg ihjel på stigen, som jeg fikk beskjed om at jeg haddde stått på i to timer, etter nærmere 
fire timer på bakken. Dagen var solfylt ( hva faen? burde bli poet eller no jeg...), rettere sagt stekte. Disse rare folka som bor her til vanlig merket at det var litt varmt, men ikke noe stress. Jeg derimot. Varmen var tålelig, men min vinterbleke hud (som btw vanlivis aldri blir solbrent, men bare bruuuuuun!!!) tålte ikke dette helt.. Oda solbrendt? Men for å sjermes litt fikk alle egne hatter med navn og logo på=DOg avkjøling må til, men is med litt overdose konditorfarge i eller?
Og som snille kunstnere lar vi barna være med å dekorere veggene i byen..
Vårt mesterverk=D
mandag 5. april 2010
Colombia del 3 (dag 4-6)
Hei! Jeg har fått meg kaninfor! Mmmmm, grønnsaker... Men frokosten er fortsatt det samme, med små justeringer. Men jeg klager ikke, er så utrolig digg, selv om huden min ikke liker det så godt..x)Her var vi ute og spiste frokost for en gangs skyld, hadde ikke tid til en tre timers frokost den dagen=P 
Andres som han jeg besøker heter, syntes vi er altfor mye inne, men jeg har det egentlig helt fint. Er så mye å ta inn, så mye å se og oppleve at jeg blir sliten veldig fort, men har det utrolig gøy. Har møtt endel av vennene hans og folk han jobber med (som er venner de og). De har et firma av kunstnere som de prøver å få på beina, veldig spennende, og utrolig flinke kunstnere. Alle er kjempeflinke til å tegne, male, grafisk design osv.. Er så mye kunst overalt at jeg vet ikke hvor jeg skal sette øynene. Huset vi bor i er jo et "kunstgalleri" også, masse malerier overalt, koselige folk som henger der og hvis jeg husker riktig 70år gammelt. Masse sjarm!
Bildet er fra den lille "hagen" INNE i huset! Utolig koselig!=D
Vi har planer om å reise litt om ikke så lenge. Vi snakker om å leie et hus på landet, (med basseng hihi) og få med masse koselige folk og bare kose oss der et par dager. Også skal vi kanskje til kysten, rett ved karibien tror jeg, hvor vi skal sove i hengekøyer og dykke=D Andres sier det er helt klart vann og store hvite sandstrender.. Gleder meg! Han snakker og om alle de andre stedene han skal ta meg med, som i botanisk hage, flere museer, folk vi skal besøke osv. Tror ikke det blir kjedelig noen gang her=)
Nå lager han pasta til meg, aaah er digg med personlig kokk^^
På lørdag ble vi intivert med til å spise og drekka med noen venner og (deres) familie av Andrés, men han skulle jobbe litt først. Endte med at vi ikke fikk dratt dit fordi jobben tok så lang tid.. Jobben (jævla heldigelg!) er å ta bilder på en familiefest, et ektepar som feiret deres 30. bryllupsdag.
Jeg skulle bare dilte etter, men menneskene var utrolig koselige, og jeg smilte fra øre til øre hele kvelden. De hadde et tema som var karneval, så alle var utkledd og et band var leid inn til å spille. Nesten ALLE danset og tror nok alle koste seg masse, de er veldig glade alle sammen og det er som om livsstilen er syngende og dansende=) Det var helt sinnsykt å få være der, masse farger, fengende musikk (typisk colombiansk seff), utrolige kostymer og, ja, helt fantastisk! 
Typisk colobiansk karneval-kunst-ish-ting-greie-dekorasjon?
Karma has done me good this time
Andres som han jeg besøker heter, syntes vi er altfor mye inne, men jeg har det egentlig helt fint. Er så mye å ta inn, så mye å se og oppleve at jeg blir sliten veldig fort, men har det utrolig gøy. Har møtt endel av vennene hans og folk han jobber med (som er venner de og). De har et firma av kunstnere som de prøver å få på beina, veldig spennende, og utrolig flinke kunstnere. Alle er kjempeflinke til å tegne, male, grafisk design osv.. Er så mye kunst overalt at jeg vet ikke hvor jeg skal sette øynene. Huset vi bor i er jo et "kunstgalleri" også, masse malerier overalt, koselige folk som henger der og hvis jeg husker riktig 70år gammelt. Masse sjarm!
Bildet er fra den lille "hagen" INNE i huset! Utolig koselig!=D Vi har planer om å reise litt om ikke så lenge. Vi snakker om å leie et hus på landet, (med basseng hihi) og få med masse koselige folk og bare kose oss der et par dager. Også skal vi kanskje til kysten, rett ved karibien tror jeg, hvor vi skal sove i hengekøyer og dykke=D Andres sier det er helt klart vann og store hvite sandstrender.. Gleder meg! Han snakker og om alle de andre stedene han skal ta meg med, som i botanisk hage, flere museer, folk vi skal besøke osv. Tror ikke det blir kjedelig noen gang her=)
Nå lager han pasta til meg, aaah er digg med personlig kokk^^
På lørdag ble vi intivert med til å spise og drekka med noen venner og (deres) familie av Andrés, men han skulle jobbe litt først. Endte med at vi ikke fikk dratt dit fordi jobben tok så lang tid.. Jobben (jævla heldigelg!) er å ta bilder på en familiefest, et ektepar som feiret deres 30. bryllupsdag.
Jeg skulle bare dilte etter, men menneskene var utrolig koselige, og jeg smilte fra øre til øre hele kvelden. De hadde et tema som var karneval, så alle var utkledd og et band var leid inn til å spille. Nesten ALLE danset og tror nok alle koste seg masse, de er veldig glade alle sammen og det er som om livsstilen er syngende og dansende=) Det var helt sinnsykt å få være der, masse farger, fengende musikk (typisk colombiansk seff), utrolige kostymer og, ja, helt fantastisk! 
Typisk colobiansk karneval-kunst-ish-ting-greie-dekorasjon?
Karma has done me good this time
Abonner på:
Innlegg (Atom)