Om positiv og negativ sosial kontakt

Enda en smart tanke fallt ned i hodet mitt. Eller, vet jo selvfølgelig ikke om den er smart eller ikke jeg, men den høres litt smart ut. Eller, den er vel ikke direkte smart, men jeg tenker på den, og den utvikler seg og gir meg masse masse hodebry (for å si det på en sånn måte som ville tilfredstilt norsklæreren min..). Det er en tanke ihvertfall. Eller, en rekke av flere tanker, på rad, som handler mer eller mindre om det samme. Så nå skal du høre..

Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.

I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:

«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»

Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.

Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?

Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..

Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..

Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.

En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.

Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.

Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?

Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?

Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...