Bobler er fint. Man kan leve i den og alt er fint og trygt og rundt og det smaker såpe når du slikker på veggen og du kan fly. Det er fint. Og man kan stenge ute virkeligheten og late som om den ikke finnes. Det er vel det beste. Men når denne boblen sprekker, så er det ikke så morro lenger. For da kommer virkeligheten, alt på en gang, og det er ikke så rent lite heller. Overveldende. Og er det ting du har med vilje dytta bort er det vel fordi de er teite, men de kommer ihvertfall. Og da har du ikke noe skjold mot det lenger, ingen trygg vegg å gjemme deg bak. Så sannheten er vond. Og virkeligheten er så mye mindre fin en den burde være. Er mye fint og, ikke misforstå meg, men er mye teit og. Altfor mye.
Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?
For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^
Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar