Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har bare mistet lysten på alt. Det er ikke så mye som jeg skal ha det til som har forandret seg. Det er bare ting som forandret seg, som forventet egentlig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller om jeg ikke burde gjøre noen ting idetheletatt. For som ting er nå, så er det så uutholdelige at jeg har så sinnsykt lyst til å gjøre NOE, men jeg vet ikke hva! Jeg har en tanke. En ide. En ide om en handlig. Men er ikke så sikker på at det er en god en. Sannsynsligvis ikke. Men jeg vil allikkavel. Men det hele er avhengig av noe jeg ikke har makt over, eller mulihgeten til å få kunnskap om, uten å blottlegge megsjæl mye mer enn jeg noen gang vil, for noen jeg ikke vet hvordan skal reagere. En person jeg elsker og stoler på kan jeg gjerne gjøre det for, men en som jeg ikke vet hvordan vil reagere vil jeg ikke. Men har det egentlig så mye å si? Det vil jo ikke forandre så mye, egentlig..
Men så er spørsmålet; Spørre først, så evt. handling? Eller først handling, og anta at svaret på det spørsmålet man valgte å ikke stille er det man ventet.. Og det man forventer, men ikke håper på. Men derfor rettferdiggjør handlingen.. Men jeg må vanligvis spørre, bare for å være helt sikker. Men alle de andre gangene jeg har spurt, så har utfallet vært det samme. Så hvorfor skulle denne gangen være anderledes? Hvorfor skulle jeg tro at det er det svaret jeg håper på, denne gangen? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere svaret jeg egentlig ikke burde trenge å stille spørsmålet til? fordi jeg holder på håpet. Noe jeg burde slutte med.
Håp er for de med drømmer. Og drømmer kommer ikke til å skje. Og de uten ser realiteten. Og realiteten suger, men ser man den, slipper man å bli skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Så håp må jeg slutte med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar