Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har bare mistet lysten på alt. Det er ikke så mye som jeg skal ha det til som har forandret seg. Det er bare ting som forandret seg, som forventet egentlig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller om jeg ikke burde gjøre noen ting idetheletatt. For som ting er nå, så er det så uutholdelige at jeg har så sinnsykt lyst til å gjøre NOE, men jeg vet ikke hva! Jeg har en tanke. En ide. En ide om en handlig. Men er ikke så sikker på at det er en god en. Sannsynsligvis ikke. Men jeg vil allikkavel. Men det hele er avhengig av noe jeg ikke har makt over, eller mulihgeten til å få kunnskap om, uten å blottlegge megsjæl mye mer enn jeg noen gang vil, for noen jeg ikke vet hvordan skal reagere. En person jeg elsker og stoler på kan jeg gjerne gjøre det for, men en som jeg ikke vet hvordan vil reagere vil jeg ikke. Men har det egentlig så mye å si? Det vil jo ikke forandre så mye, egentlig..
Men så er spørsmålet; Spørre først, så evt. handling? Eller først handling, og anta at svaret på det spørsmålet man valgte å ikke stille er det man ventet.. Og det man forventer, men ikke håper på. Men derfor rettferdiggjør handlingen.. Men jeg må vanligvis spørre, bare for å være helt sikker. Men alle de andre gangene jeg har spurt, så har utfallet vært det samme. Så hvorfor skulle denne gangen være anderledes? Hvorfor skulle jeg tro at det er det svaret jeg håper på, denne gangen? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere svaret jeg egentlig ikke burde trenge å stille spørsmålet til? fordi jeg holder på håpet. Noe jeg burde slutte med.
Håp er for de med drømmer. Og drømmer kommer ikke til å skje. Og de uten ser realiteten. Og realiteten suger, men ser man den, slipper man å bli skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Så håp må jeg slutte med.
søndag 29. mars 2009
torsdag 26. mars 2009
Unnskyld
Å innrømme at du tar feil er ikke alltid så lett. Og mange ting er så mye enklere sagt enn gjort. Men det er bare det å innse det selv, og det kan jo skje på flere måter. Om du skjønner det selv eller blir fortalt og så forstår og ser det, er jo avhengig av situasjonen, men det viktigste er uansett å innse det. Det sies jo at det første og det største steget er å innse at du har et problem. Kan jo ikke gjøre noe med det før du vet at det er der, sant?
Men så, å gjøre noe med det. Selv syntes jeg vel at det ikke har vært så vanskelig å innse at problemet er der, men heller det å gjøre noe med det. Jeg liker å tro at jeg er rimelig selvbevisst. Men noen ganger så ser jeg det ikke selv. Og da når noen sier det til meg, så setter jeg pris på det. Selv om det ikke alltid er så hyggelig å høre, der og da, enten det har med meg som person, min personlighet, mitt utseende eller måten jeg oppfører med på, eller om det er noe andre har sagt om alle disse tingene, et mellomledd, og at det sannsynligvis gjør vondt der og da, så er det altialt best. Det er bedre å bli fortalt det enn å gå rundt og ikke vite noe om at noe er feil. Nå snakker jeg om ting som faktisk ER feil, og ikke det at noen sier du er feit og du liksom skal tro på dem. Ikke gjør det. De som er feite får VELDIG sjeldent faktisk høre at de er det. Men de vet det nok ganske godt selv også. Men dessverre er det mange som tror de er det, men ikke er det egentlig. Dette er en helt annen sak, så vi kan ta den senere. Poenget er at du må, på en eller annen måte, bli bevisst på problemet. Og så gjøre noe med det. Å si unnskyld er noe jeg syntes er veldig vanskelig. Fordi jeg liker ikke å være svak. Å vise at jeg gjorde noe feil. På småting er dette helt greit, no problemo, men på de store tingene, som jeg bryr meg om, når de handler om mennesker jeg bryr meg om, når jeg virkelig har bæsja på leggen, på lokket og gnidd det utover setet, da syntes jeg det er vanskelig å si unnskyld.
Men det å kunne se noen inn i øynene og si at jeg tok feil, unnskyld at jeg oppførte meg som jeg gjorde, unnskyld for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og virkelig håpe at de tar meg seriøst, at de ser det i øynene mine at jeg mener det, at jeg ser det selv og er virkelig lei meg, det er en skikkelig sterk opplevelse for meg. De som betyr noe for meg er de jeg har mest problemer med å stole på, dessverre. Men jeg håper de trodde på meg. For jeg mente det.
Men så, å gjøre noe med det. Selv syntes jeg vel at det ikke har vært så vanskelig å innse at problemet er der, men heller det å gjøre noe med det. Jeg liker å tro at jeg er rimelig selvbevisst. Men noen ganger så ser jeg det ikke selv. Og da når noen sier det til meg, så setter jeg pris på det. Selv om det ikke alltid er så hyggelig å høre, der og da, enten det har med meg som person, min personlighet, mitt utseende eller måten jeg oppfører med på, eller om det er noe andre har sagt om alle disse tingene, et mellomledd, og at det sannsynligvis gjør vondt der og da, så er det altialt best. Det er bedre å bli fortalt det enn å gå rundt og ikke vite noe om at noe er feil. Nå snakker jeg om ting som faktisk ER feil, og ikke det at noen sier du er feit og du liksom skal tro på dem. Ikke gjør det. De som er feite får VELDIG sjeldent faktisk høre at de er det. Men de vet det nok ganske godt selv også. Men dessverre er det mange som tror de er det, men ikke er det egentlig. Dette er en helt annen sak, så vi kan ta den senere. Poenget er at du må, på en eller annen måte, bli bevisst på problemet. Og så gjøre noe med det. Å si unnskyld er noe jeg syntes er veldig vanskelig. Fordi jeg liker ikke å være svak. Å vise at jeg gjorde noe feil. På småting er dette helt greit, no problemo, men på de store tingene, som jeg bryr meg om, når de handler om mennesker jeg bryr meg om, når jeg virkelig har bæsja på leggen, på lokket og gnidd det utover setet, da syntes jeg det er vanskelig å si unnskyld.
Men det å kunne se noen inn i øynene og si at jeg tok feil, unnskyld at jeg oppførte meg som jeg gjorde, unnskyld for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og virkelig håpe at de tar meg seriøst, at de ser det i øynene mine at jeg mener det, at jeg ser det selv og er virkelig lei meg, det er en skikkelig sterk opplevelse for meg. De som betyr noe for meg er de jeg har mest problemer med å stole på, dessverre. Men jeg håper de trodde på meg. For jeg mente det.
søndag 15. mars 2009
Om positiv og negativ sosial kontakt
Enda en smart tanke fallt ned i hodet mitt. Eller, vet jo selvfølgelig ikke om den er smart eller ikke jeg, men den høres litt smart ut. Eller, den er vel ikke direkte smart, men jeg tenker på den, og den utvikler seg og gir meg masse masse hodebry (for å si det på en sånn måte som ville tilfredstilt norsklæreren min..). Det er en tanke ihvertfall. Eller, en rekke av flere tanker, på rad, som handler mer eller mindre om det samme. Så nå skal du høre..
Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.
I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:
«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»
Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.
Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?
Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..
Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..
Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.
En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.
Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.
Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?
Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?
Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...
Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.
I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:
«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»
Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.
Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?
Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..
Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..
Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.
En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.
Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.
Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?
Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?
Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...
Boblelivet - Om å se sannheten i øya, og gjøre noe med det!
Bobler er fint. Man kan leve i den og alt er fint og trygt og rundt og det smaker såpe når du slikker på veggen og du kan fly. Det er fint. Og man kan stenge ute virkeligheten og late som om den ikke finnes. Det er vel det beste. Men når denne boblen sprekker, så er det ikke så morro lenger. For da kommer virkeligheten, alt på en gang, og det er ikke så rent lite heller. Overveldende. Og er det ting du har med vilje dytta bort er det vel fordi de er teite, men de kommer ihvertfall. Og da har du ikke noe skjold mot det lenger, ingen trygg vegg å gjemme deg bak. Så sannheten er vond. Og virkeligheten er så mye mindre fin en den burde være. Er mye fint og, ikke misforstå meg, men er mye teit og. Altfor mye.
Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?
For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^
Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?
Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?
For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^
Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?
onsdag 17. desember 2008
Kalender?
Jeg har gitt opp kalenderen. For lenge siden. Sorry Enya, men jeg greide ikke gjennomføre iår. Er bra du var her til å ta over da=) Har hatt for mye å tenke på og for mye å gjøre og for mye stress til at jeg greide dette iår. Vi får se neste gang..
mandag 8. desember 2008
Uke 49. Fruktmangel, vond ankel, himmelen og tilbake til min egen
Ah, tilbake i Bergen. Digg. Ok, jeg har vært hjemme siden fredag natt, men har vært rimelig tett program derifra og til nå, så har ikke fått muligheten til å skrive noe.. Eller så er jeg bare lat. Eller så har jeg ikke hatt lyst. Kan være alle. Kan være ingen av dem. Kan være en blanding. Du kan få tenke på det...
Anywhooo... I Bergen er jeg altså igjen. Etter å ha vært fra søndag til fredag i London. Åh London er fiiiiiiint! <3 Digger London så hardt! Er ikke tilfeldig at jeg sa som liten at jeg en gang skulle flytte dit. For London er fint. Jeg er glad i London. Der var jeg altså i nesten en uke. (penge)pungen er litt(MYE) lettere og humøret er veldig bra fordi lykkerusen fra digge konserter og anna fint fortsatt sitter igjen.Grunnen til denne turen var jo at jeg skulle på Neverender, som er Coheed & Cambria som spiller alle sine fire album, ett hver kveld, for meg og andre intresserte eller etterditlere som hu jeg var der med...^^ Samtidig var det også 1.desember på mandagen, og da begynte jo julekalenderen! Ble fort mye det her.. Hmmm jaja. Tar det fra begynnelsen.
Jah. Søndag sov jeg lenge, chillan, pakka meg ferdig og kom meg på flyet uten større problemer. Og jeg møtte Valgeir og Jenny på bussen! Det var kos=) Anywho, jeg kom meg på flyet, fant tog og greier, setter meg på toget og går selvfølgelig ikke av der jeg skal. Jaja. Går av på neste. (den var ikke før om 20min..) Doh! Jeg kommer meg av, rundt og på toget tilbake igjen. Når jeg kom meg frem til dit jeg skulle hadde Aggis venta på meg på togstasjonen i ca 3 timer.. Sorry.. Hennes kontantkort døde så vi kunne ikke kommunsierer utenom at jeg sendte mld til henne, så når viikke fant hverandre sa jeg godnatt jeg nlegger meg nå. Sov ikke så bra den natta. Fy faen, det hostellet var ikke mye koslig når jeg kom ditende inn kl 0030, gikk i de skumle illeluktende gangene, fant rommet mitt, prøvde å få av meg stuff, legge ting i skap, låsen var for stor (selvfølgelig...) så tinga lå ubevoktet en natt.
Men når jeg stod opp mandag morgen, gikk til frokost, sendte jeg en mld og fant søte Aggis og alt var fint=) Og derfra gikk at bare helt supert=) Vi gikk laaaaangt rundt omkring i Londons fagre gater, fant konsertstedet og rocka (jeg ihvertfall^^) på tredje rad i noen timer om kvelden. En vellykket dag vil jeg si=) Sov mye bedre den natta.
Det var og første dag på kalenderen, og jeg var flink og satte på min kjære blasfemiske nisselue som tradisjonen tilsier jeg skal gjøre 1. des=)
Tirsdag hadde vi et mission. Aggis skulle få seg tattis. Vi hadde bestilt time dagen før, så vi truppa opp, noen minutter for sent, for vi skulle absolutt ha en chai latte fra Starbucks, og Starbuckesen hadde gjemt seg.. Men tror ikke det hadde så mye å si, for tattovøren var over to timer forsinka..
De ti minuttene vi hadde var jo ingenting i forhold^^Men vi har det så koslig på venterommet vi=) Og tattisen. Den tok faen meg over to timer den og, så det var ikke så mye tid til annet enn å spise middag og gå på konsert etter det.. Og hadde det kjempekos på studioet og. Hyggelige tattovører og muligheten til å se på, jah, er ikke det samme som kattunger, men jeg er rimelig glad da og. Tattiser er diiiiiigg! Føler meg veldig hjemme på et studio. *gledes-sukk*
Vel, vi truppa opp til konserten, litt senere denne gangen, etter å ha stått i kø i, hva var det vi kom frem til? (vi vedda nemlig. Eller Aggis vedda. Jeg vedda ikke. Jeg vedder ikke. Men hun vedda. Med seg selv..) Ja, en god time. I kulda. Uff.. Og utenfor står det folk som sier at neeeeei, konserten er avlyst. Føkk.. DET var unødvendig! Og at den ble lagt til fredag isteddet, men da skulle jo vi hjem, og fikk ikke muligheten til å dra dit. Faen.. Men når vi satt uttafor og furta, eller jeg gjorde det ihvertfall, så hører vi noen som snakker om det, og de sa det var enellerannen tulling som hadde borra seg gjennom en strømledning eller no, de drev og jobba med undergrunnsbanen.. Og at en var død og en var på intensiven på sukehuset. Og her sitter jeg og surter over at jeg ikke får en av fire konserter.. Perspektiv på ting altså.. Men uttafor stod det og folk som delte ut flyers til diverse klubber og barer og sånt. Vi finner ut at vi går på en av de. Og det gjorde vi. Og fantastisk nok så er det tilfeldigvis konsert der og, men med små lokale band derfra. Phett! Og de var dritkule! Hadde det kjempefint, og de var så sinnsykt flinke og vokalisten i det ene bandet var bare fantastisk! Flink til å synge altså. Så kvelden var vellykket allikkavel. Veldig. Så istedet for å se det «samme» hver kveld fikk vi litt ordentlig London-undergrunns-kultur! Jævlig kult^^
Det var adventsdag og, så jeg gjorde litt..? *blunke pent* Se! Lilla bok! Og kork!
Onsdag var vi trøtte. Jævlig trøtte. Så etter vi hadde dratt oss opp av senga for å rekke frokost før 1100, så gikk vi og la oss igjen. Diiiigg. Stod opp sånn, tre-tiden^^ Så dro vi til Covent Garden. Det har jeg vært før, så var digg å være et sted jeg kjente igjen, litt ihvertfall, og fikk shoppet litt. Chill. Og konserten! Fantastisk! På mandagen var jeg egentlig ganske skuffa. Ikke pga bandet, de er supre uansett, men pga publikum. De bare stod der! Jeg var helt klar for å hoppe opp og ned uten å hunne røre meg og hvis jeg ikke jobber med å komme meg opp og ned selv så gjør jeg det uansett for vi står så tett at crowden bare drar meg med=) Sånn har de tidligere konsertene med C&C vært. Men på mandagen stod de bare der. Og var kjedelige. Så jeg følte meg bare rar hvis jeg var den eneste som headbanga og var «med». Så jeg stod jeg og. Mulig det var en kjedereasjon. Så siden jeg ikke hoppa hoppa heller ikke de vedisdenav meg og sånn fortsatt det, til ingen hoppa. Men de fulgte ikke meg når jeg begynte å hoppe og prøvde ihvertfall, så det var ikke på mangel av insiativ! Bare en kjedelig crowd. Og når bandet spurte om de skulle være der alle dagene skrek det jo masse folk og jeg tenkte bare; neeeeeeei, faen, skal alle disse kjedelige folka være med hver kveld? Jaja.. Men! På onsdagen! Fansastisk! Da var det sånn som jeg liker det! Og som jeg er vandt til! Pressa mellom masse svette mannfolk. Er tydelig et flertall av hankjønn som liker dette bandet.. Hmm.. Og folk sier; jammen det er jo bare digg! Hehe, jaaaa... Masse høye svette mannfolk vs. lave godtluktende heite damer? Hmm.. Denne gangen foretrekker jeg egentlig damene. Og det gjorde tydligvis fyren bak meg og, for vi ble med han ut på bar etter konserten var ferdig og han sa han satt pris på det at han fikk lukte på shampooen min hele kvelden istedet for de svette armhulene jeg var i. -.- Litt søtt, litt creepy..? Kommentaren hans altså, ikke armhulene...x)
Ozzy Osbourne hadde bursdag denne dagen, jeg fant frem de fine brilla mine, og rocka meg vei gjennom Londons gater. Det var heldigvis sol...
Torsdag gjentok vi suksessen med å sove lenge etter frokosten. Så dro vi til Camden. Jeg hadde gleda meg til Camden Lock, men det var det som brandt nå for litt siden, så det var litt vanskelig. Og etter vi endelig hadde sovet, funnet frem og loka litt så jeg tilfeldigvis på konsertbillettene og så at den starta mye tidligere enn vanlig, så vi tok en rask middag og dro til konserten. Tuben var teit og Aggis var syk, så hun dro hjem til hostellet og jeg dro til konserten. Hun sa hun skulle komme senere, men kanskje dra tidligere, så vi skulle bare møtes på hostellet på kvelden. Så jeg så henne ikke hele kvelden. Men jeg hadde det supert allikkavel jeg=) Møtte og en fyr etter konserten som jeg snakka endel med, ble med på pub etterpå med han og vennene hans. Det var koslig=) Og alle blir like overraska når jeg sier jeg ikke drikker og hvis du absolutt må kjøpe noe til meg foretrekker jeg en redbull.. Meeeeed vodka da?? Neeeei, bare en redbull.. *sukk* Jaja, var koslig ihvertfall=) Så dro jeg hjem etter en litt pinlig situasjon i rulletrappen til tuben, la meg til og sove, men lå lenge våken og snakka med søte fyren på rommet. Vi bodde på et 4senge-rom, så det var to gutter der og. Og han ene var kjempekoslig! Vi hadde noen lange dype samtaler, på engelsk, hah, han var fra Skotland, så liiiiitt problemer innemellom med å forstå hva han sa, men gikk bra for det meste. Han var skjønn^^
Så kom fredagen. Jeg skulle egentlig ha strikka på torsdagen, som i St. Barbara- kalenderting, men fikk aldri tid til det. Tar det igjen på skolen nå jeg^^^anywho, fredagen kom og Aggis skulle ta et fly som gikk 8 eller no, så hun stod opp rundt 0500, sa nå drar jeg, og så var hun borte. Det var vel jeg og. I sove-land. Men jeg måtte sjekke ut før 10.00 så jeg stod opp jeg og, spiste forkost med søte fyren på rommet, og chillan i chill-out-området på hostellet en stund. Men så fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte inne siste dagen i London og lese bok! Så jeg gikk ut. Fant ut at jeg skulle gå til Covent Garden. Deeeet gikk ikke, hehe. Jeg gikk til Camden. Hehe, liten lesefeil på kartet..? Hehe, jaja, jeg fant meg en tube, tok den til Covent Garden, spiste diiiig falafelwrap på fint sted, drakk chai latte på Starbucks, shoppa litt og dro tilbake til hostellet. Henta bagen min, dro til flyplassen og gleda meg som en unge til å komme hjem. Jeg elsker London, ikke misforstå meg, men har så mye jeg er glad i hjemme og! Og jeg hadde en helg foran meg som jeg gledet meg veldig til. For Enya skulle komme på besøk! Herlig! Så jeg var sprutgla hele veien hjem, eller nesten hele. Ikke når det setter seg en dame med en liten baby rett bak meg, den må jo selvfølgelig skrike...-.- Eller når bussen er teit og tar lang tid før den kjører fra flyplassen. Eller når jeg sprutglad ringer på hos Valgeir og gleder meg til å se dem, bare for å finne Rannei og fuglane.. Og ingen Enya. Ingen Valgeir og ingen Erling. De var hos Stina..-.- Men det gikk fort over. Eller, gleden var der, bare ble litt redusert de gangene. Men så kom de og det var på topp igjen=) Og dagens oppgave, altså Sinter Klaas eller no, og legge godis i folks sko, ja det fixa jeg med taxfree godis^^ Ooooog så gikk jeg hjem og la meg etterhvert. Diiiiigg med egen seng og svart sengetøy. Hva er greia med hvitt sengetøy?? Sover så mye bedre i det svarte!
Lørdag sov jeg lenge, dusja, spiste digg frokost og tusla meg vei opp bakken til Valgeir og folka. Vi dro til byen, tok Fløybanen, prøvde oss på Capello for pannekaker, men var fullt så vi gikk på en anna café. Jaja. Så fikk vi styla Valgeir til julebordet, han stakk, vi drar til meg og spiser middag, koser oss, drar tilbake til dem, for jeg har ikke TV, men DET har de. Fo shooo! Mmmm, store deilige Tven.. *gurglegurgle*
Lørdag ble for det meste tilbragt i senga til Valgeir. Jeg sov over, Valgeir kom hjem seint og sov på sofaen^^ Haha=P Og plutselig var klokka 1500 og vi måtte løpe for å shippe Enya på toget. Så gikk jeg på butikken, dro hjem, lagde «frokost/lunch/middag» fixa stuff og la meg. hehe, rar dag. Vi hadde julesangdag. Vi sang. Litt. Valgeir sang og^^ Det var vakkert.
Alt i alt, en helt fantastisk uke!!! <3
Anywhooo... I Bergen er jeg altså igjen. Etter å ha vært fra søndag til fredag i London. Åh London er fiiiiiiint! <3 Digger London så hardt! Er ikke tilfeldig at jeg sa som liten at jeg en gang skulle flytte dit. For London er fint. Jeg er glad i London. Der var jeg altså i nesten en uke. (penge)pungen er litt(MYE) lettere og humøret er veldig bra fordi lykkerusen fra digge konserter og anna fint fortsatt sitter igjen.Grunnen til denne turen var jo at jeg skulle på Neverender, som er Coheed & Cambria som spiller alle sine fire album, ett hver kveld, for meg og andre intresserte eller etterditlere som hu jeg var der med...^^ Samtidig var det også 1.desember på mandagen, og da begynte jo julekalenderen! Ble fort mye det her.. Hmmm jaja. Tar det fra begynnelsen.
Jah. Søndag sov jeg lenge, chillan, pakka meg ferdig og kom meg på flyet uten større problemer. Og jeg møtte Valgeir og Jenny på bussen! Det var kos=) Anywho, jeg kom meg på flyet, fant tog og greier, setter meg på toget og går selvfølgelig ikke av der jeg skal. Jaja. Går av på neste. (den var ikke før om 20min..) Doh! Jeg kommer meg av, rundt og på toget tilbake igjen. Når jeg kom meg frem til dit jeg skulle hadde Aggis venta på meg på togstasjonen i ca 3 timer.. Sorry.. Hennes kontantkort døde så vi kunne ikke kommunsierer utenom at jeg sendte mld til henne, så når viikke fant hverandre sa jeg godnatt jeg nlegger meg nå. Sov ikke så bra den natta. Fy faen, det hostellet var ikke mye koslig når jeg kom ditende inn kl 0030, gikk i de skumle illeluktende gangene, fant rommet mitt, prøvde å få av meg stuff, legge ting i skap, låsen var for stor (selvfølgelig...) så tinga lå ubevoktet en natt.
Men når jeg stod opp mandag morgen, gikk til frokost, sendte jeg en mld og fant søte Aggis og alt var fint=) Og derfra gikk at bare helt supert=) Vi gikk laaaaangt rundt omkring i Londons fagre gater, fant konsertstedet og rocka (jeg ihvertfall^^) på tredje rad i noen timer om kvelden. En vellykket dag vil jeg si=) Sov mye bedre den natta.
Det var og første dag på kalenderen, og jeg var flink og satte på min kjære blasfemiske nisselue som tradisjonen tilsier jeg skal gjøre 1. des=)
Tirsdag hadde vi et mission. Aggis skulle få seg tattis. Vi hadde bestilt time dagen før, så vi truppa opp, noen minutter for sent, for vi skulle absolutt ha en chai latte fra Starbucks, og Starbuckesen hadde gjemt seg.. Men tror ikke det hadde så mye å si, for tattovøren var over to timer forsinka..
De ti minuttene vi hadde var jo ingenting i forhold^^Men vi har det så koslig på venterommet vi=) Og tattisen. Den tok faen meg over to timer den og, så det var ikke så mye tid til annet enn å spise middag og gå på konsert etter det.. Og hadde det kjempekos på studioet og. Hyggelige tattovører og muligheten til å se på, jah, er ikke det samme som kattunger, men jeg er rimelig glad da og. Tattiser er diiiiiigg! Føler meg veldig hjemme på et studio. *gledes-sukk* Vel, vi truppa opp til konserten, litt senere denne gangen, etter å ha stått i kø i, hva var det vi kom frem til? (vi vedda nemlig. Eller Aggis vedda. Jeg vedda ikke. Jeg vedder ikke. Men hun vedda. Med seg selv..) Ja, en god time. I kulda. Uff.. Og utenfor står det folk som sier at neeeeei, konserten er avlyst. Føkk.. DET var unødvendig! Og at den ble lagt til fredag isteddet, men da skulle jo vi hjem, og fikk ikke muligheten til å dra dit. Faen.. Men når vi satt uttafor og furta, eller jeg gjorde det ihvertfall, så hører vi noen som snakker om det, og de sa det var enellerannen tulling som hadde borra seg gjennom en strømledning eller no, de drev og jobba med undergrunnsbanen.. Og at en var død og en var på intensiven på sukehuset. Og her sitter jeg og surter over at jeg ikke får en av fire konserter.. Perspektiv på ting altså.. Men uttafor stod det og folk som delte ut flyers til diverse klubber og barer og sånt. Vi finner ut at vi går på en av de. Og det gjorde vi. Og fantastisk nok så er det tilfeldigvis konsert der og, men med små lokale band derfra. Phett! Og de var dritkule! Hadde det kjempefint, og de var så sinnsykt flinke og vokalisten i det ene bandet var bare fantastisk! Flink til å synge altså. Så kvelden var vellykket allikkavel. Veldig. Så istedet for å se det «samme» hver kveld fikk vi litt ordentlig London-undergrunns-kultur! Jævlig kult^^
Det var adventsdag og, så jeg gjorde litt..? *blunke pent* Se! Lilla bok! Og kork!
Onsdag var vi trøtte. Jævlig trøtte. Så etter vi hadde dratt oss opp av senga for å rekke frokost før 1100, så gikk vi og la oss igjen. Diiiigg. Stod opp sånn, tre-tiden^^ Så dro vi til Covent Garden. Det har jeg vært før, så var digg å være et sted jeg kjente igjen, litt ihvertfall, og fikk shoppet litt. Chill. Og konserten! Fantastisk! På mandagen var jeg egentlig ganske skuffa. Ikke pga bandet, de er supre uansett, men pga publikum. De bare stod der! Jeg var helt klar for å hoppe opp og ned uten å hunne røre meg og hvis jeg ikke jobber med å komme meg opp og ned selv så gjør jeg det uansett for vi står så tett at crowden bare drar meg med=) Sånn har de tidligere konsertene med C&C vært. Men på mandagen stod de bare der. Og var kjedelige. Så jeg følte meg bare rar hvis jeg var den eneste som headbanga og var «med». Så jeg stod jeg og. Mulig det var en kjedereasjon. Så siden jeg ikke hoppa hoppa heller ikke de vedisdenav meg og sånn fortsatt det, til ingen hoppa. Men de fulgte ikke meg når jeg begynte å hoppe og prøvde ihvertfall, så det var ikke på mangel av insiativ! Bare en kjedelig crowd. Og når bandet spurte om de skulle være der alle dagene skrek det jo masse folk og jeg tenkte bare; neeeeeeei, faen, skal alle disse kjedelige folka være med hver kveld? Jaja.. Men! På onsdagen! Fansastisk! Da var det sånn som jeg liker det! Og som jeg er vandt til! Pressa mellom masse svette mannfolk. Er tydelig et flertall av hankjønn som liker dette bandet.. Hmm.. Og folk sier; jammen det er jo bare digg! Hehe, jaaaa... Masse høye svette mannfolk vs. lave godtluktende heite damer? Hmm.. Denne gangen foretrekker jeg egentlig damene. Og det gjorde tydligvis fyren bak meg og, for vi ble med han ut på bar etter konserten var ferdig og han sa han satt pris på det at han fikk lukte på shampooen min hele kvelden istedet for de svette armhulene jeg var i. -.- Litt søtt, litt creepy..? Kommentaren hans altså, ikke armhulene...x)
Ozzy Osbourne hadde bursdag denne dagen, jeg fant frem de fine brilla mine, og rocka meg vei gjennom Londons gater. Det var heldigvis sol...
Torsdag gjentok vi suksessen med å sove lenge etter frokosten. Så dro vi til Camden. Jeg hadde gleda meg til Camden Lock, men det var det som brandt nå for litt siden, så det var litt vanskelig. Og etter vi endelig hadde sovet, funnet frem og loka litt så jeg tilfeldigvis på konsertbillettene og så at den starta mye tidligere enn vanlig, så vi tok en rask middag og dro til konserten. Tuben var teit og Aggis var syk, så hun dro hjem til hostellet og jeg dro til konserten. Hun sa hun skulle komme senere, men kanskje dra tidligere, så vi skulle bare møtes på hostellet på kvelden. Så jeg så henne ikke hele kvelden. Men jeg hadde det supert allikkavel jeg=) Møtte og en fyr etter konserten som jeg snakka endel med, ble med på pub etterpå med han og vennene hans. Det var koslig=) Og alle blir like overraska når jeg sier jeg ikke drikker og hvis du absolutt må kjøpe noe til meg foretrekker jeg en redbull.. Meeeeed vodka da?? Neeeei, bare en redbull.. *sukk* Jaja, var koslig ihvertfall=) Så dro jeg hjem etter en litt pinlig situasjon i rulletrappen til tuben, la meg til og sove, men lå lenge våken og snakka med søte fyren på rommet. Vi bodde på et 4senge-rom, så det var to gutter der og. Og han ene var kjempekoslig! Vi hadde noen lange dype samtaler, på engelsk, hah, han var fra Skotland, så liiiiitt problemer innemellom med å forstå hva han sa, men gikk bra for det meste. Han var skjønn^^
Så kom fredagen. Jeg skulle egentlig ha strikka på torsdagen, som i St. Barbara- kalenderting, men fikk aldri tid til det. Tar det igjen på skolen nå jeg^^^anywho, fredagen kom og Aggis skulle ta et fly som gikk 8 eller no, så hun stod opp rundt 0500, sa nå drar jeg, og så var hun borte. Det var vel jeg og. I sove-land. Men jeg måtte sjekke ut før 10.00 så jeg stod opp jeg og, spiste forkost med søte fyren på rommet, og chillan i chill-out-området på hostellet en stund. Men så fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte inne siste dagen i London og lese bok! Så jeg gikk ut. Fant ut at jeg skulle gå til Covent Garden. Deeeet gikk ikke, hehe. Jeg gikk til Camden. Hehe, liten lesefeil på kartet..? Hehe, jaja, jeg fant meg en tube, tok den til Covent Garden, spiste diiiig falafelwrap på fint sted, drakk chai latte på Starbucks, shoppa litt og dro tilbake til hostellet. Henta bagen min, dro til flyplassen og gleda meg som en unge til å komme hjem. Jeg elsker London, ikke misforstå meg, men har så mye jeg er glad i hjemme og! Og jeg hadde en helg foran meg som jeg gledet meg veldig til. For Enya skulle komme på besøk! Herlig! Så jeg var sprutgla hele veien hjem, eller nesten hele. Ikke når det setter seg en dame med en liten baby rett bak meg, den må jo selvfølgelig skrike...-.- Eller når bussen er teit og tar lang tid før den kjører fra flyplassen. Eller når jeg sprutglad ringer på hos Valgeir og gleder meg til å se dem, bare for å finne Rannei og fuglane.. Og ingen Enya. Ingen Valgeir og ingen Erling. De var hos Stina..-.- Men det gikk fort over. Eller, gleden var der, bare ble litt redusert de gangene. Men så kom de og det var på topp igjen=) Og dagens oppgave, altså Sinter Klaas eller no, og legge godis i folks sko, ja det fixa jeg med taxfree godis^^ Ooooog så gikk jeg hjem og la meg etterhvert. Diiiiigg med egen seng og svart sengetøy. Hva er greia med hvitt sengetøy?? Sover så mye bedre i det svarte!
Lørdag sov jeg lenge, dusja, spiste digg frokost og tusla meg vei opp bakken til Valgeir og folka. Vi dro til byen, tok Fløybanen, prøvde oss på Capello for pannekaker, men var fullt så vi gikk på en anna café. Jaja. Så fikk vi styla Valgeir til julebordet, han stakk, vi drar til meg og spiser middag, koser oss, drar tilbake til dem, for jeg har ikke TV, men DET har de. Fo shooo! Mmmm, store deilige Tven.. *gurglegurgle*
Lørdag ble for det meste tilbragt i senga til Valgeir. Jeg sov over, Valgeir kom hjem seint og sov på sofaen^^ Haha=P Og plutselig var klokka 1500 og vi måtte løpe for å shippe Enya på toget. Så gikk jeg på butikken, dro hjem, lagde «frokost/lunch/middag» fixa stuff og la meg. hehe, rar dag. Vi hadde julesangdag. Vi sang. Litt. Valgeir sang og^^ Det var vakkert.
Alt i alt, en helt fantastisk uke!!! <3
søndag 30. november 2008
I´m leaving for London. So long suckers!
Ah, tiden går fort. Jeg har allerede vært i Bergen i nesten 3mnd. Og det er snart desember. Det er allerede første søndag i advent! Og julekalenderen er (nesten) ferdig. Jeg har jobbet sammen med Enya denne gangen, og sammen har vi fixa noen tasks hver dag. Detta skal bli morro! Men! Så har det seg slik at jeg drar. Ikveld. Til London. Fine London. Ahhhh.. Men kommer tilbake igjen på fredag da. Men allikkavel. Jeg kommer til å være i London på de fem første dagene i kalenderen. Vi får se hvordan det går. Men jeg får jo ikke skrevet noe hver dag der. Så da tar vi heller en fin oppsummering når jeg kommer hjem.
Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil.
(*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->
Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil.
(*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->
torsdag 27. november 2008
Om variabel nedbør og sosialpsykologi i praksis
Første dagen jeg hadde i Bergen, etter jeg hadde fått alle bagene mine opp alle de teite trappene, og snakket med mannen som fixa lampe på rommet mitt, og var han jeg leide av, jah. Vi snakket og jeg fikk streng beskjed om at i Bergen, så er det ikke snø. Det er ikke snø. Sånn er det. Og jeg har nå vendt meg til tanken på mange mange månder med sammenhengende høst, altså jævlig kaldt og masse regn. Jaja, jeg har valgt det selv.
Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..
Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...
Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--
Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*
Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3
Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3
Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P
Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..
Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...
Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--
Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*
Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3
Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3
Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P
søndag 16. november 2008
Forandring fryder?
Når jeg var 6 år gammel var jeg den minste i familien. Jeg var den alle syntes var søt. Jeg var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi jeg var liten, jeg var søt, jeg var maskoten.
Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.
Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.
Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.
Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»
Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?
Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???
Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.
Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.
Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.
Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.
Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.
Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?
Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?
Har jeg rett og slett, drept megselv..?
Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.
Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.
Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.
Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»
Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?
Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???
Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.
Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.
Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.
Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.
Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.
Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?
Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?
Har jeg rett og slett, drept megselv..?
søndag 9. november 2008
Kompiskurs
Denne helga har jeg vært på Kompiskurs. Dette er den norske versjonen av den svenske Kameratstöd, som bygger på selvinnsikt og bedre forståelse av verden rundt deg og menneskene i den. Dette har vært en sinnsykt innholdsrik og følelsesladet helg, både positivt og negativt, men jeg kommer ut i verden med et nytt syn på mye, føler jeg har blitt bevisst på mye jeg ikke var før, som er verdt å bruke en helg på å bli bevisst på. Dette er noe alle burde være med på, ikke bare Juventere, men virkelig, alle. For vi har blitt utfordret, ikke blitt fortalt, men utfordret til å tenke selv. Vi fikk spørsmål vi selv måtte svare på, vi måtte tenke selv, vi måtte finne svaret selv. Selv om det ofte ikke er noe eksakt fasitsvar på de fleste av de spørsmålene vi fikk.
Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.
Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.
Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.
Tusen takk.
Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.
Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.
Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.
Tusen takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)