Shit, nå er det lenge siden jeg har skrevet her.. Vel, forrige gang var jeg jo i Frankrike på besøk hos min tante og fetter. Nå sitter jeg på rommet jeg deler med en jente til, på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Forandrer seg fort, huh?
Liten oppdatering:
Jeg var rimelig redd før jeg kom hit, redd for at jeg ikke kom til å klare å kommunisere med folk, at jeg ikke fant noen jeg kunne være med, frykt for det ukjente. Vel, var vel egentlig ikke så mye å være redd for. Jeg har verdens beste romkamerat, funnet masse koslige folk og lærer fort. Og det er veldig koslig her. Den første mnd har gått fort. Akkurat for øyeblikket har isolasjonen gått litt innpå meg, siden vi bor på toppen av et fjell, det er veldig få folk rundt og vi er bare 30 elever, som ser hverandre og lever med hverandre 24/7. Samma fjesa hele tiden. Så det var digg med en høstferie. Kom tilbake nå forrige søndag. Var i Bergen og besøkte fine folk der. Det var jævlig digg. Savner.. Anywho. Tror nok jeg greier et år her, hehe. Og digger tegnspråk! Morro! Wohoo!
Som dere kanskje har merket så tenker jeg endel, og de tankene må ned et sted, ellers bare ligger de stille og murrer i hodet mitt, og vil tilslutt gjøre med enda mer gal enn jeg allerede er. Så nyeste tankene mine handler kort sagt om moral, grensesetting, egoisme, og å vite når man skal stoppe. Disse tingene er ikke alltid så enkelt å balansere. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å gjøre det som er riktig, være moralsk korrekt og være snill. Dette er både fordi jeg vil det, og mener det er det riktige for meg, men også fordi jeg tror på karma, og er jeg ikke snill så vil kjipe ting skje med meg. Så enkelt er det. Er jeg snill får jeg bra til tilbake. Og selv om den rette veien ikke alltid nødvendligvis er den enkleste så prøver jeg mitt beste. Men er jo dessverre ikke alltid nok for å gjøre alle tilfreds. Sies det ikke at ikke alle kan være fornøyd med avgjørelsen? Syntes jeg har hørt det ettellerannet sted. Så hva gjør jeg da, når jeg står ovenfor noe jeg har makt over, men ikke mulighet til å gjøre alle fornøyde? Det første som popper inn i hodet mitt da er at jeg bare skal gjøre det som hjertet mitt sier, det jeg mener er rett, best for meg og prøve å gjøre det på en så snill måte som mulig.
Føøøøøkk, vil ikke følge mitt eget råd! Vanskelig!
Men så, hva er egentlig det rette å gjøre? Hva er best for meg? Hva vil jeg? Jeg vil ha det bra og jeg vil ikke såre andre med mine valg, beslutninger og handlinger.
Beklager hvis du ikke forstår noenting av det her. Denne bloggen er egentlig mest for min egen del, for at jeg skal ha et sted å samle tankene mine, få dem i ord og se det i en annen vinkel enn rett fra mitt eget hode. Men hvis du ble noe visere er jo det bare bra=)
onsdag 7. oktober 2009
onsdag 12. august 2009
Livet.. Få det til å funke!=D
Hva er egentlig verdt å leve for...?
Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.
Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...
Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.
Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er d
e totalt likestilte.
Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.
En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem.
Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.
Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt e
ller vondt. Jeg skal
prøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.
Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.
Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...
Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.
Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er d
e totalt likestilte.Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.
En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem.
Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt e
ller vondt. Jeg skalprøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.
mandag 27. juli 2009
Gjenoppdagelse av "gamle klassikere"
Nå den siste tiden har jeg begynt å gjenoppdage 90-tallets, og mine, fine filmopplevelser. Mange av filmene jeg likte har jeg beholdt opp gjennom årene, eller, egentlig de fleste jeg likte liker jeg fortsatt og ser fortsatt jevnlig på. Men gjennom tilfeldigheter har jeg kommet over flere av de jeg har sett, men egentlig aldri hatt noe særlig sterkt forhold til. De jeg vil nevne spesielt her er Titanic og Romeo og Julie. Titanic har jo de fleste sett og jeg var jo ikke så stor når jeg så den jeg heller. Og den gjorde heller aldri noe særlig inntyrkk på meg, imotsetning til feks Terminator 2, som jeg har elsket siden jeg så den for første gang, altfor ung selvfølgelig. Men den har holdt med meg, og jeg husker fortsatt følelsen jeg satt igjen med etter avslutningsscenen med gutten, som da btw var 14, myyyye eldre enn meg, og tydeligvis veldig heit, strakk seg etter das terminator som heiste segselv ned i noe som ødela han. Og jeg husker musikken, den sitter fortsatt i meg. Detta er barndommen min. Men Titanic gikk aldri innpå meg på samme måte. Jeg kunne forstå kjærlighet mellom barn og voksen, kjærlighet for en omsorgsperson, en som tok vare på deg, passet på deg og var glad i deg. Det kunne jeg forstå. Men jeg forstod ikke kjærlighet mellom to jevnaldrene mennesker. Ikke det at jeg gjør det nå, men jeg lar det påvirke meg i større grad enn det gjorde før.
Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.
Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P
Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.
Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P
fredag 29. mai 2009
Interessante observasjoner
Etter mange år med aktiv toalettbruk har jeg opplevd mang en ting der inn i på det vanligvis lille rommet med vannklosett, vask og speil. Men det er spesielt to ting som jeg har undret meg over i lang tid, som jeg vil sette av litt tid til å snakke om nå, for å dele tankene sine med andre kan være en god ting å gjøre hvis man leter etter svar (det var Odas kloke ord for dagen)
Nr 1. Det er et velkjent fenomen og omdiskutert tema. Men det virker som om ingen kommer til noen konklusjon eller noe vidre i saken idetheletatt. Jeg snakker jo selvfølgelig om "myten": Hvorfor må man alltid tisse når man bæsjer, men ikke alltid bæsje når man tisser? Og er det i det hele tatt MULIG å bæsje uten å tisse???
Jeg har kommet til en konklusjon. Dere kan sette dere trygt ned på kolsettskålen og vite med sikkerhet at det ER mulig å bæsje uten å tisse. Det er ikke vanlig. Men absoultt mulig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har da en teori om at man har jo ganske mye vann i seg og det må jo ut ganske ofte, så kroppen tenker nok bare: Hey! Hvorfor ikke ta to fluer i en smekk? Når du først er der med buksene nede, hvorfor ikke bare la det tyte? (ok, ikke godt ordvalg, men du skjønner hva jeg mener..) Men, hvis kroppen for ikke så lang tid siden kvittet seg med vannet, eller bare ikke har så mye på det tidspunktet du skal drite, ja, da kan det skje. Faktisk. Jeg føler jeg har avslørt et av verdens store mysterier.
Nr 2. Noe jeg alltid har lurt på er dette med promping. Dette som er så veldig naturlig, men fordi det lukter vondt er det rimelig tabu og sett på som frekt og uskikkelig gjort i offentlighet. Men når vi alle promper gjennomsnittlig 14 ganger pr dag(ja jeg så på Oprah..) så er det ikke til unngå. Kunsten nå er jo å gjøre det så lydløst som mulig, for vi oppholder oss jo rimelig ofte på offentlige steder, ihvertfall jeg som bor i en by. Vi vet jo at en fjert på en stappa, varm og klam buss i rushkø ikke er så gøy, men hva kan man egentlig gjøre med det? Du får bare håpe ingen merket det var deg. Enten fordi det er så mange på bussen at alle rumpene er på ca samme sted og det er vanskelig å fastsette akkurat hvor fjerten kom fra, eller fordi du mestret kunsten av en lydløs.
Men til saken. Når jeg var mindre og i feks. bursdager ol.(var ikke så farlig når det bare var familien hjemme heldigvis) fikk jeg alltid beskjed om at hvis jeg skulle fise så måtte jeg gå på do og gjøre det der. Men her er greia. Vi har da alle prompa uten å helt mene det når du sitter på skåla. Du merker ikke at den er der før den dundrer i gjenklangen av porselenet og lager et solid og heidundranes prompekalas av lyd. Og hvis målet med å være sivilisert og samtidig slippe sine analgasser ut i det fri, er å være lydløs, hvorfor ble jeg alltid bedt om å gå på do? For det lager jo bare enda mer lyd enn det ville gjort alle andre steder!
Jeg kom til en konklusjon, også her. Ser ut til at jeg heller har feiltolket dette som barn, holdt meg til tolkningen min og ikke tenkt noe mer over det, fordi jeg for det meste ungikk å fise på do fordi det var så ubehagelig. Når du er barn tar du ting bokstavelig, og ikke med skulte meninger. Så når mor ba meg på på do, og for meg betyr jo "gå på do" å faktisk sette seg på skåla med buksene nede. Så det var jo det jeg gjorde. Men jeg fant jo ut litt senere at hun mente rommet "do". Hvordan kunne jeg vite det da!? *Sukk...*
Jeg fant da en løsning på problemet. Problem løst og mysterie oppklart.
Noe smartere?
Nr 1. Det er et velkjent fenomen og omdiskutert tema. Men det virker som om ingen kommer til noen konklusjon eller noe vidre i saken idetheletatt. Jeg snakker jo selvfølgelig om "myten": Hvorfor må man alltid tisse når man bæsjer, men ikke alltid bæsje når man tisser? Og er det i det hele tatt MULIG å bæsje uten å tisse???
Jeg har kommet til en konklusjon. Dere kan sette dere trygt ned på kolsettskålen og vite med sikkerhet at det ER mulig å bæsje uten å tisse. Det er ikke vanlig. Men absoultt mulig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har da en teori om at man har jo ganske mye vann i seg og det må jo ut ganske ofte, så kroppen tenker nok bare: Hey! Hvorfor ikke ta to fluer i en smekk? Når du først er der med buksene nede, hvorfor ikke bare la det tyte? (ok, ikke godt ordvalg, men du skjønner hva jeg mener..) Men, hvis kroppen for ikke så lang tid siden kvittet seg med vannet, eller bare ikke har så mye på det tidspunktet du skal drite, ja, da kan det skje. Faktisk. Jeg føler jeg har avslørt et av verdens store mysterier.
Nr 2. Noe jeg alltid har lurt på er dette med promping. Dette som er så veldig naturlig, men fordi det lukter vondt er det rimelig tabu og sett på som frekt og uskikkelig gjort i offentlighet. Men når vi alle promper gjennomsnittlig 14 ganger pr dag(ja jeg så på Oprah..) så er det ikke til unngå. Kunsten nå er jo å gjøre det så lydløst som mulig, for vi oppholder oss jo rimelig ofte på offentlige steder, ihvertfall jeg som bor i en by. Vi vet jo at en fjert på en stappa, varm og klam buss i rushkø ikke er så gøy, men hva kan man egentlig gjøre med det? Du får bare håpe ingen merket det var deg. Enten fordi det er så mange på bussen at alle rumpene er på ca samme sted og det er vanskelig å fastsette akkurat hvor fjerten kom fra, eller fordi du mestret kunsten av en lydløs.
Men til saken. Når jeg var mindre og i feks. bursdager ol.(var ikke så farlig når det bare var familien hjemme heldigvis) fikk jeg alltid beskjed om at hvis jeg skulle fise så måtte jeg gå på do og gjøre det der. Men her er greia. Vi har da alle prompa uten å helt mene det når du sitter på skåla. Du merker ikke at den er der før den dundrer i gjenklangen av porselenet og lager et solid og heidundranes prompekalas av lyd. Og hvis målet med å være sivilisert og samtidig slippe sine analgasser ut i det fri, er å være lydløs, hvorfor ble jeg alltid bedt om å gå på do? For det lager jo bare enda mer lyd enn det ville gjort alle andre steder!
Jeg kom til en konklusjon, også her. Ser ut til at jeg heller har feiltolket dette som barn, holdt meg til tolkningen min og ikke tenkt noe mer over det, fordi jeg for det meste ungikk å fise på do fordi det var så ubehagelig. Når du er barn tar du ting bokstavelig, og ikke med skulte meninger. Så når mor ba meg på på do, og for meg betyr jo "gå på do" å faktisk sette seg på skåla med buksene nede. Så det var jo det jeg gjorde. Men jeg fant jo ut litt senere at hun mente rommet "do". Hvordan kunne jeg vite det da!? *Sukk...*
Jeg fant da en løsning på problemet. Problem løst og mysterie oppklart.
Noe smartere?
torsdag 28. mai 2009
søndag 12. april 2009
Hvor mange er for mange?
Mange har tenkt, og erget seg over, det urettferdige systemet vi lever etter idag. Om diskriminering og kvinneundertrykkelse, kvinnekamp og likestilling. Og når vi først snakker om likestillig, så er det et felt som er rikelig diskutert, ihvertfall i de yngre kretser, nemlig folks innstilling til antall sexpartnere, og forskjellene mellom kjønnene her. Det er vel kjent at gutter kan ha mange sexpartnere, bli omtalt som kule, erfarene og ettertraktede, men kvinner som gjør det samme blir omtalt som horer, løse og billige. Men så er det jo og sjanse for å bli kalt rundbrenner som mann og, men det er jo liksom ikke så ille..
Dette har jeg tenkt endel på i det siste. Fordi. Ikke har jeg undersøkt hva som er normalen, men jeg kjenner mine nærmeste venners anntall, men jeg har og hørt at som 24-åring er 12 stk sexpartnere gjennomsnittlig. Er dette mye? Lite? Hvis man går utifra at man begynner å være seksuelt aktiv som 16-åring, og fortsetter jevnt til man er 24, er det 0,75 stk pr år. Hvis ikke du har deg med bare deler av folk, noe som tilsier at du puler et lik, eller, deler av det, som og gjør deg til en nekrofil, noe et fåtall av oss er, så er denne utregningen ikke helt realsitisk, men vi kan jo si at du ikke har deg et år, også et annet år har deg med tre og så har du fast kjæreste i fire, og poff så jevner ting seg ut over tid. Det er vel dette som er det vanligste vil jeg tro.
Som jente merker jeg presset om å holde antall sexpartnere nede, og jeg gjetter og føler utifra venners uttalelser, at gutter føler presset om å øke eller helst allerede ha et relativt høyt tall, men ikke altfor høyt. Denne balansegangen altså.. Vi kan begynne å setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så store forskeller, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg har akkurat lagt til en til i min samling. Ikke akkurat planlagt, og ikke akkurat som jeg hadde foretrukket det, men sånn er det nå. Ikke at jeg angrer, men følelsen av at jeg heller vil ha en fast kjæreste enn en tilfeldig er det som plager meg. Men så vil jeg heller ikke gjøre noe jeg ikke vil, så er ikke det som er problemet. Problemet er at det som plager meg mest er at antallet har steget. At før denne veldig ikke planlagte hendelsen hendte, så har jeg tenkt tanken på å oppsøke tidligere folk, bare for å ikke øke tallet. Er ikke dette litt rart? Litt bizart? Jeg skal ikke nekte for min egen sexlyst, og siden jeg er singel så må jo dette fixe seg på andre måter enn jeg ville foretrukket, men lyst er lyst, og har du lyst har du lov, er det ikke sånn? Men de uskrevne reglene sier jo jeg ikke har lov til det, fordi det da ville gitt meg et antall som ikke er akseptert for en på min alder? Fordi jeg skal, ifølge utregningene og mine egne data, ha hatt 3 partnere. Ifølge gjennomsnittet. Jeg følger ikke gjennomsnittet. Det er absolutt ikke 12, men det er da heller ikke 3. Og etter denne "hendelsen" som jeg kaller det, så økte dette tallet med 1, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. Jeg hadde lyst. Han hadde lyst. Det var lovlig. Så hva er problemet? Et tall som jeg må svare når en kjæreste jeg ikke enda vet hvem er, en gang i fremtiden spør meg om? En liste bare jeg vet om?
Mulig hvis din omgangskrets er liten og du puler folk som alle kjenner hverandre og snakker om det, og at det da er fare for et stempel, som vi snakket om tidligere, som tøs, som billig, som hore. Puler du mange i Juvente er jo dette nesten uungåelig. Juvente er sladresentralen. Anywho. Dette er ikke problemet for meg i øyeblikket, og det som plager meg er tallet. Som bare jeg vet. Er det min egen samvittighet som plager meg? Og hvis det er det, hvorfor det? Samfunnets regler for hva som er "riktig"? "Flertallets" mening om hva som er riktig? Snakker vi flertallsmisforståelsen nå eller? Og hva er galt med å ikke ha 0,75 sexpartnere i året? Frykten for å bli stemplet? Frykten for å bli kalt hore?
(Tilleggsdata: gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17 år, som tilsvarer 1,7 sexpartnere i året til du er 24. Hos gutter er det 18 år og 1,5 sexpratnere pr år. Men så begynte jeg litt tidlig og da...)
Dette har jeg tenkt endel på i det siste. Fordi. Ikke har jeg undersøkt hva som er normalen, men jeg kjenner mine nærmeste venners anntall, men jeg har og hørt at som 24-åring er 12 stk sexpartnere gjennomsnittlig. Er dette mye? Lite? Hvis man går utifra at man begynner å være seksuelt aktiv som 16-åring, og fortsetter jevnt til man er 24, er det 0,75 stk pr år. Hvis ikke du har deg med bare deler av folk, noe som tilsier at du puler et lik, eller, deler av det, som og gjør deg til en nekrofil, noe et fåtall av oss er, så er denne utregningen ikke helt realsitisk, men vi kan jo si at du ikke har deg et år, også et annet år har deg med tre og så har du fast kjæreste i fire, og poff så jevner ting seg ut over tid. Det er vel dette som er det vanligste vil jeg tro.
Som jente merker jeg presset om å holde antall sexpartnere nede, og jeg gjetter og føler utifra venners uttalelser, at gutter føler presset om å øke eller helst allerede ha et relativt høyt tall, men ikke altfor høyt. Denne balansegangen altså.. Vi kan begynne å setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så store forskeller, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg har akkurat lagt til en til i min samling. Ikke akkurat planlagt, og ikke akkurat som jeg hadde foretrukket det, men sånn er det nå. Ikke at jeg angrer, men følelsen av at jeg heller vil ha en fast kjæreste enn en tilfeldig er det som plager meg. Men så vil jeg heller ikke gjøre noe jeg ikke vil, så er ikke det som er problemet. Problemet er at det som plager meg mest er at antallet har steget. At før denne veldig ikke planlagte hendelsen hendte, så har jeg tenkt tanken på å oppsøke tidligere folk, bare for å ikke øke tallet. Er ikke dette litt rart? Litt bizart? Jeg skal ikke nekte for min egen sexlyst, og siden jeg er singel så må jo dette fixe seg på andre måter enn jeg ville foretrukket, men lyst er lyst, og har du lyst har du lov, er det ikke sånn? Men de uskrevne reglene sier jo jeg ikke har lov til det, fordi det da ville gitt meg et antall som ikke er akseptert for en på min alder? Fordi jeg skal, ifølge utregningene og mine egne data, ha hatt 3 partnere. Ifølge gjennomsnittet. Jeg følger ikke gjennomsnittet. Det er absolutt ikke 12, men det er da heller ikke 3. Og etter denne "hendelsen" som jeg kaller det, så økte dette tallet med 1, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. Jeg hadde lyst. Han hadde lyst. Det var lovlig. Så hva er problemet? Et tall som jeg må svare når en kjæreste jeg ikke enda vet hvem er, en gang i fremtiden spør meg om? En liste bare jeg vet om?
Mulig hvis din omgangskrets er liten og du puler folk som alle kjenner hverandre og snakker om det, og at det da er fare for et stempel, som vi snakket om tidligere, som tøs, som billig, som hore. Puler du mange i Juvente er jo dette nesten uungåelig. Juvente er sladresentralen. Anywho. Dette er ikke problemet for meg i øyeblikket, og det som plager meg er tallet. Som bare jeg vet. Er det min egen samvittighet som plager meg? Og hvis det er det, hvorfor det? Samfunnets regler for hva som er "riktig"? "Flertallets" mening om hva som er riktig? Snakker vi flertallsmisforståelsen nå eller? Og hva er galt med å ikke ha 0,75 sexpartnere i året? Frykten for å bli stemplet? Frykten for å bli kalt hore?
(Tilleggsdata: gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17 år, som tilsvarer 1,7 sexpartnere i året til du er 24. Hos gutter er det 18 år og 1,5 sexpratnere pr år. Men så begynte jeg litt tidlig og da...)
søndag 29. mars 2009
Handling, håp, realitet og ubesvarte spørsmål
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har bare mistet lysten på alt. Det er ikke så mye som jeg skal ha det til som har forandret seg. Det er bare ting som forandret seg, som forventet egentlig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller om jeg ikke burde gjøre noen ting idetheletatt. For som ting er nå, så er det så uutholdelige at jeg har så sinnsykt lyst til å gjøre NOE, men jeg vet ikke hva! Jeg har en tanke. En ide. En ide om en handlig. Men er ikke så sikker på at det er en god en. Sannsynsligvis ikke. Men jeg vil allikkavel. Men det hele er avhengig av noe jeg ikke har makt over, eller mulihgeten til å få kunnskap om, uten å blottlegge megsjæl mye mer enn jeg noen gang vil, for noen jeg ikke vet hvordan skal reagere. En person jeg elsker og stoler på kan jeg gjerne gjøre det for, men en som jeg ikke vet hvordan vil reagere vil jeg ikke. Men har det egentlig så mye å si? Det vil jo ikke forandre så mye, egentlig..
Men så er spørsmålet; Spørre først, så evt. handling? Eller først handling, og anta at svaret på det spørsmålet man valgte å ikke stille er det man ventet.. Og det man forventer, men ikke håper på. Men derfor rettferdiggjør handlingen.. Men jeg må vanligvis spørre, bare for å være helt sikker. Men alle de andre gangene jeg har spurt, så har utfallet vært det samme. Så hvorfor skulle denne gangen være anderledes? Hvorfor skulle jeg tro at det er det svaret jeg håper på, denne gangen? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere svaret jeg egentlig ikke burde trenge å stille spørsmålet til? fordi jeg holder på håpet. Noe jeg burde slutte med.
Håp er for de med drømmer. Og drømmer kommer ikke til å skje. Og de uten ser realiteten. Og realiteten suger, men ser man den, slipper man å bli skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Så håp må jeg slutte med.
Men så er spørsmålet; Spørre først, så evt. handling? Eller først handling, og anta at svaret på det spørsmålet man valgte å ikke stille er det man ventet.. Og det man forventer, men ikke håper på. Men derfor rettferdiggjør handlingen.. Men jeg må vanligvis spørre, bare for å være helt sikker. Men alle de andre gangene jeg har spurt, så har utfallet vært det samme. Så hvorfor skulle denne gangen være anderledes? Hvorfor skulle jeg tro at det er det svaret jeg håper på, denne gangen? Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere svaret jeg egentlig ikke burde trenge å stille spørsmålet til? fordi jeg holder på håpet. Noe jeg burde slutte med.
Håp er for de med drømmer. Og drømmer kommer ikke til å skje. Og de uten ser realiteten. Og realiteten suger, men ser man den, slipper man å bli skuffet. Jeg er lei av å bli skuffet. Så håp må jeg slutte med.
torsdag 26. mars 2009
Unnskyld
Å innrømme at du tar feil er ikke alltid så lett. Og mange ting er så mye enklere sagt enn gjort. Men det er bare det å innse det selv, og det kan jo skje på flere måter. Om du skjønner det selv eller blir fortalt og så forstår og ser det, er jo avhengig av situasjonen, men det viktigste er uansett å innse det. Det sies jo at det første og det største steget er å innse at du har et problem. Kan jo ikke gjøre noe med det før du vet at det er der, sant?
Men så, å gjøre noe med det. Selv syntes jeg vel at det ikke har vært så vanskelig å innse at problemet er der, men heller det å gjøre noe med det. Jeg liker å tro at jeg er rimelig selvbevisst. Men noen ganger så ser jeg det ikke selv. Og da når noen sier det til meg, så setter jeg pris på det. Selv om det ikke alltid er så hyggelig å høre, der og da, enten det har med meg som person, min personlighet, mitt utseende eller måten jeg oppfører med på, eller om det er noe andre har sagt om alle disse tingene, et mellomledd, og at det sannsynligvis gjør vondt der og da, så er det altialt best. Det er bedre å bli fortalt det enn å gå rundt og ikke vite noe om at noe er feil. Nå snakker jeg om ting som faktisk ER feil, og ikke det at noen sier du er feit og du liksom skal tro på dem. Ikke gjør det. De som er feite får VELDIG sjeldent faktisk høre at de er det. Men de vet det nok ganske godt selv også. Men dessverre er det mange som tror de er det, men ikke er det egentlig. Dette er en helt annen sak, så vi kan ta den senere. Poenget er at du må, på en eller annen måte, bli bevisst på problemet. Og så gjøre noe med det. Å si unnskyld er noe jeg syntes er veldig vanskelig. Fordi jeg liker ikke å være svak. Å vise at jeg gjorde noe feil. På småting er dette helt greit, no problemo, men på de store tingene, som jeg bryr meg om, når de handler om mennesker jeg bryr meg om, når jeg virkelig har bæsja på leggen, på lokket og gnidd det utover setet, da syntes jeg det er vanskelig å si unnskyld.
Men det å kunne se noen inn i øynene og si at jeg tok feil, unnskyld at jeg oppførte meg som jeg gjorde, unnskyld for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og virkelig håpe at de tar meg seriøst, at de ser det i øynene mine at jeg mener det, at jeg ser det selv og er virkelig lei meg, det er en skikkelig sterk opplevelse for meg. De som betyr noe for meg er de jeg har mest problemer med å stole på, dessverre. Men jeg håper de trodde på meg. For jeg mente det.
Men så, å gjøre noe med det. Selv syntes jeg vel at det ikke har vært så vanskelig å innse at problemet er der, men heller det å gjøre noe med det. Jeg liker å tro at jeg er rimelig selvbevisst. Men noen ganger så ser jeg det ikke selv. Og da når noen sier det til meg, så setter jeg pris på det. Selv om det ikke alltid er så hyggelig å høre, der og da, enten det har med meg som person, min personlighet, mitt utseende eller måten jeg oppfører med på, eller om det er noe andre har sagt om alle disse tingene, et mellomledd, og at det sannsynligvis gjør vondt der og da, så er det altialt best. Det er bedre å bli fortalt det enn å gå rundt og ikke vite noe om at noe er feil. Nå snakker jeg om ting som faktisk ER feil, og ikke det at noen sier du er feit og du liksom skal tro på dem. Ikke gjør det. De som er feite får VELDIG sjeldent faktisk høre at de er det. Men de vet det nok ganske godt selv også. Men dessverre er det mange som tror de er det, men ikke er det egentlig. Dette er en helt annen sak, så vi kan ta den senere. Poenget er at du må, på en eller annen måte, bli bevisst på problemet. Og så gjøre noe med det. Å si unnskyld er noe jeg syntes er veldig vanskelig. Fordi jeg liker ikke å være svak. Å vise at jeg gjorde noe feil. På småting er dette helt greit, no problemo, men på de store tingene, som jeg bryr meg om, når de handler om mennesker jeg bryr meg om, når jeg virkelig har bæsja på leggen, på lokket og gnidd det utover setet, da syntes jeg det er vanskelig å si unnskyld.
Men det å kunne se noen inn i øynene og si at jeg tok feil, unnskyld at jeg oppførte meg som jeg gjorde, unnskyld for at jeg gjorde det jeg gjorde. Og virkelig håpe at de tar meg seriøst, at de ser det i øynene mine at jeg mener det, at jeg ser det selv og er virkelig lei meg, det er en skikkelig sterk opplevelse for meg. De som betyr noe for meg er de jeg har mest problemer med å stole på, dessverre. Men jeg håper de trodde på meg. For jeg mente det.
søndag 15. mars 2009
Om positiv og negativ sosial kontakt
Enda en smart tanke fallt ned i hodet mitt. Eller, vet jo selvfølgelig ikke om den er smart eller ikke jeg, men den høres litt smart ut. Eller, den er vel ikke direkte smart, men jeg tenker på den, og den utvikler seg og gir meg masse masse hodebry (for å si det på en sånn måte som ville tilfredstilt norsklæreren min..). Det er en tanke ihvertfall. Eller, en rekke av flere tanker, på rad, som handler mer eller mindre om det samme. Så nå skal du høre..
Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.
I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:
«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»
Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.
Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?
Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..
Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..
Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.
En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.
Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.
Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?
Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?
Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...
Det er jo en vel kjent tanke at mennesker trenger mennesklig kontakt, og det var mye oppstuss etter bl.a. filmen Danny Dog som handler om en som ble behandlet som en hund hele livet og ikke har fått noe mennesklig kjærlighet eller kontakt, språk eller tilpassing i samfunnet, og når han rømmer fra de slemme menneskene som har gjort dette mot han, og blir funnet av noen snille folk ser vi hvor mye han faktisk mangler, av ting mange av oss tar for gitt. Det er dette grunnelggende behovet vi har, for menneskelig kontakt, kjærlighet, nærhet, fysisk kontakt, samhold, tilhørighet og grunnleggende forståelse av samfunnet, som rørte hjernen min igjen, for ikke så lenge siden. Men mest sentralt stor tankene om samhold, tilhørighet, og kontakten, både fysisk og pyskisk/sosialt.
I boken Doppler av Erlend Loe, som jeg anbefaler alle å lese, fordi den er fantastisk (en av mine yndlingsbøker), flytter hovedpersonen ut i skogen fordi han ikke vil være en del av samfunnet lenger. Han liker ikke mennsker. Det står bakpå:
«Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det er.
Jeg liker ikke det de sier.»
Han orker ikke folk fordi de er teite, rett og slett. Og det er egentlig veldig forståelig. Men han blir venn med en elg og de deler et spesielt bånd sammen som han beskriver som anderledes enn han har hatt med noen andre, inkludert hans kone. Så konseptet med at han ville bort fra mennesker og isolere seg funker på ett vis. Men hans behov for nærhet og kontakt lot ikke holde på seg, og han knytter derfor bånd med denne elgen, som kalles Bongo. Så selv Doppler, som støter samfunnet fra seg, som støter mennesker, familie, venner og alle andre relasjoner fra seg, selv han, er avhengig av kontakt. Så poenget mitt er vel egentlig at vi alle er det.
Men spørsmålet er da;
-hvorfor har vi det
-kan dette behovet gå for langt,
-når gjør det det,
-hvor går grensa og
-hvem bestemmer den,
-hva skjer dersom det ikke blir tilført tilstrekkelig med næring,
-og er det mulig å unngå å føle dette behovet?
Ok, det var ikke bare ett spørsmål, men samma det..
Hvofor har vi egentlig dette behovet? Selv Doppler, som ikke liker mennesker, av diverse grunner, er avhengig av kontakt og finner dette i alternative vesner, som Bongo. Vi kan jo bare si at vi aksepterer at det er sånn, at vi trenger menneskelig kontakt, både fysisk og psykisk/sosialt. Vi trenger det for å fungere. Vår rase er avhengig av den typen kontakt. Sånn er det bare..
Men ja, det kan gå for langt. Det er ikke vanskeligere enn det. Fullt mulig å komplisere det, men kort sagt. Ja. Men så, hvem er det som bestemmer når det går for langt? Her vil jeg si samme relgenen som gjelder for mobbing, gjelder også her. Hvis det oppleves for den det går utover som mobbing, er det mobbing. Dette gjelder når en person har et behov for kontakt og derfor søker seg til andre mennesker og prøver å skape en forbindelse. Hvis det oppleves som for mye for den det går utover, er det for mye. Fordi den som gjør det, altså, den som har behovet for kontakt, føler jo sannsynglivis at det ikke er det, fordi den personen egentlig bare vil ha kontakt. Det å finne en balansegang i dette kan være veldig vanskelig.
En annen faktor i dette er jo; Når er det greit å si ifra, hvordan kan man gjøre dette på en OK måte, og greier du idetheletatt å si ifra?
Mange syntes det er vanskelig å si ifra om noe som dette, og vegrer seg for den eventuelle konflikten. Det er jo veldig fortståelig, siden det er få som liker konflikt, eventuelle krangler og dårlige følelser. Men er det da bedre å gå over lang tid med en som prøver å skape kontakt, selv om du egentlig ikke er interessert i dette? Denne typen kontakt kan gjelde både som vennskapelig kontakt, og «noe mer». Selv vil jeg si det er bedre å si ifra, for så å kunne gå vidre begge to, uansett om det er for vennskap eller « noe mer». Men måten man gjør det på er jo og en viktig del av det. De fleste vil vel si de foretrekker å gjøre det på en pen måte, samme som å slå opp med kjæresten. Du VIL ikke såre den andre, men det er en uungåelig situajon som ber om forandring. Derfor er det på sin plass å gjøre noe med det. Men hvis man ikke greier å si ifra? Hva da? Da står man jo i en situasjon hvor en er fornøyd, den andre absolutt ikke, imotsetning til at man sier ifra på en ok måte, som ender i at begge er litt ukomfortable i en liten periode. Er ikke dette bedre enn langvaring ukomfortabelhet og stor ukomfortabelhet når den andre finner det ut, for det gjør den, enellerannen gang.. En løgn er vanskelig å sjule i lengden.
Noen mennesker trives alene. De trives rett og slett bedre uten andre. I stor grad ihvertfall, men hva med den som ikke gjør det? De fleste finner jo andre likesinnede som deler deres oppfatning om felleskap og innretter seg deretter. Men hvis disse to møtes, det er da problemene oppstår. Spesielt hvis det er mer enn vennskap som står på spill. Et «nei jeg vil ikke være vennen din» er ofte enklere å talke enn et «jeg vil ikke være kjæresten din», sannsynligvis mest fordi en person du møter og vil være venn med betyr ikke så mye for deg, men en du møter og vil være kjæreste med betyr ofte mye mer. Og det er jo derfor det er værre å bli avvist, når det faktisk betyr noe. Men hva gjør du når du aldri får den kontakten du søker? Behovet for kontakt står faktisk som nummer tre av menneskelige behov på Maslows pyramide, etter sikkerhet og trygghet fra farlige ting, og biologiske behov som mat og husly og søvn. Altså veldig viktig.
Personlig har jeg vært på begge sider av dette, flere ganger, så jeg vet rimelig godt hvordan det er, bare så du vet det. Jeg har både måttet si nei, til både venn og kjæreste, og måttet tåle å høre det. Men det har vel de fleste, har de ikke?
Et sted sier det stopp. For min egen del. Både når det gjelder å bli påtvunget kontakt, og å uttøve den selv. Når jeg mottar kommer jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger kan si det er hyggelig, at det er slitsomt, at det er plagsomt. Det er da jeg må si stopp og si ifra om hva jeg føler. Det er ikke morsomt for noen av de involverte. Men det er nødvendig. For ingen har det bra hvis det er sånn. Jeg føler meg invadert og ukomfortabel og den andre lever i troen om av jeg ikke har noe imot kontakten, selv om jeg har det, og det er ikke rettferdig for noen av oss. Når jeg kommer til det punktet prøver jeg å si det på en så pen måte som mulig, men samtidig passer på å være dirkete og tydelig. Men når det kommer til det at det er jeg selv som uttøver kontaktsøken og ikke blir direkte avvist, hva da? Er det dette med å «ta hintet» som gjelder her? Hva skjedde med god gammeldags «si ifra»? Alt blir så sinnsykt mye enklere når folk bare snakker sammen og sier det som det er, ikke for å såre noen, men rett og slett bare for å gjøre det enklest mulig. Spesielt jenter har jo en vane for å analysere ting litt for mye, og uten et klart nei kan det være vanskelig å vite hvor grensa ligger. Nå høres det ut som om jeg ikke tar hintet her, men når jeg tilogmed sier ifra, fra min side. Sier det direkte, konkret, tydelig. «Jeg vet jeg er innpåsliten. Syntes du jeg er det?» og får til svar at jeg ikke er det. Er det da grunn til å tvile?
Er dessverre de jeg bryr meg mest om som jeg har mest problemer med å tro på. Mest fordi det er de som betyr noe og om de bryr seg om meg er viktig for meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro på det? Når det er sagt rett frem, og avkreftet av jeg er innpåsliten. Jeg er ønsket. Hvorfor tror jeg da ikke på det? Hvorfor skulle jeg bli løyet til? For å gjøre situasjoene lettere? Enklere? Mindre ukomfortabel? Det var dette med å ha to ukomfortable i en liten peroide vs. en veldig ukomfortabel i en lengre og en i god tro om at alt er fint. Jeg går heller for den korte perioden. Faen ta den lange. God tro er bare tro. Tro kan være bra, men ikke hvis den ikke har noe feste. Som håp uten mening. Og det er jo ikke noe bra håp. Å tro, og å håpe på noe som aldri kan skje er det bedre, mener jeg, å kvitte seg med. Det er bedre da å tro og håpe på noe mer realistisk, som kan oppfylles. Pessimist? Kanskje, men ihvertfall realist. Jeg har håpet for mye. På ting som aldri kommer til å skje. Og jeg syntes ikke det er verdt det. Håp er bra, så lenge det er realsitisk. Drømmer derimot, er noe helt annet...
Boblelivet - Om å se sannheten i øya, og gjøre noe med det!
Bobler er fint. Man kan leve i den og alt er fint og trygt og rundt og det smaker såpe når du slikker på veggen og du kan fly. Det er fint. Og man kan stenge ute virkeligheten og late som om den ikke finnes. Det er vel det beste. Men når denne boblen sprekker, så er det ikke så morro lenger. For da kommer virkeligheten, alt på en gang, og det er ikke så rent lite heller. Overveldende. Og er det ting du har med vilje dytta bort er det vel fordi de er teite, men de kommer ihvertfall. Og da har du ikke noe skjold mot det lenger, ingen trygg vegg å gjemme deg bak. Så sannheten er vond. Og virkeligheten er så mye mindre fin en den burde være. Er mye fint og, ikke misforstå meg, men er mye teit og. Altfor mye.
Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?
For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^
Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?
Men når man så har kommet seg ut av denne boblen sin, uansett hva som var grunnen til at du gikk inn i den til å begynne med. Når du så har kommet ut, hva da? Hva så? Hva nå?
For behovet for å gjøre NOE er ganske dominerende her. Og det gjør jo at JA-delen er mer forlokkende enn NEI-delen. For ja-delen krever faktisk innsats og en reaksjon. Den forandrer situasjonen. Rører i ting. Lager kaos? Fullt mulig. Men så er jo kaos litt gøy og, er det ikke? Eller er det bare meg? Som liker at ting er litt kaotisk? Ihvertfall hvis jeg velger det selv. Jeg liker å skape en reaksjon, liker å lage kaos. Er ikke helt sikker på om dette er en god egenskap, sannsynligivs ikke, men gjør ihvertfall at det er sjeldent kjedelig! ^^
Og når spørsmålet stilles, hva velger man? Jeg vet virkelig ikke hva som er best. For noen. Ikke for meg, ikke for andre, i denne saken. For når det ikke lenger bare involverer meg selv blir det plutselig veldig mye mer komplisert.. Ja eller nei? Det er så mange «hva hvis»- deler i dette at det ikke er mulig å se hva som er best. For ingen kan vite hva som faktisk vil skje, uansett om man velger ja eller nei. Det kan være bra, kan være dumt. Begge veier. Så da er det vel egentlig bare igjen å ja, velge...?
Abonner på:
Innlegg (Atom)