onsdag 17. desember 2008
Kalender?
Jeg har gitt opp kalenderen. For lenge siden. Sorry Enya, men jeg greide ikke gjennomføre iår. Er bra du var her til å ta over da=) Har hatt for mye å tenke på og for mye å gjøre og for mye stress til at jeg greide dette iår. Vi får se neste gang..
mandag 8. desember 2008
Uke 49. Fruktmangel, vond ankel, himmelen og tilbake til min egen
Ah, tilbake i Bergen. Digg. Ok, jeg har vært hjemme siden fredag natt, men har vært rimelig tett program derifra og til nå, så har ikke fått muligheten til å skrive noe.. Eller så er jeg bare lat. Eller så har jeg ikke hatt lyst. Kan være alle. Kan være ingen av dem. Kan være en blanding. Du kan få tenke på det...
Anywhooo... I Bergen er jeg altså igjen. Etter å ha vært fra søndag til fredag i London. Åh London er fiiiiiiint! <3 Digger London så hardt! Er ikke tilfeldig at jeg sa som liten at jeg en gang skulle flytte dit. For London er fint. Jeg er glad i London. Der var jeg altså i nesten en uke. (penge)pungen er litt(MYE) lettere og humøret er veldig bra fordi lykkerusen fra digge konserter og anna fint fortsatt sitter igjen.Grunnen til denne turen var jo at jeg skulle på Neverender, som er Coheed & Cambria som spiller alle sine fire album, ett hver kveld, for meg og andre intresserte eller etterditlere som hu jeg var der med...^^ Samtidig var det også 1.desember på mandagen, og da begynte jo julekalenderen! Ble fort mye det her.. Hmmm jaja. Tar det fra begynnelsen.
Jah. Søndag sov jeg lenge, chillan, pakka meg ferdig og kom meg på flyet uten større problemer. Og jeg møtte Valgeir og Jenny på bussen! Det var kos=) Anywho, jeg kom meg på flyet, fant tog og greier, setter meg på toget og går selvfølgelig ikke av der jeg skal. Jaja. Går av på neste. (den var ikke før om 20min..) Doh! Jeg kommer meg av, rundt og på toget tilbake igjen. Når jeg kom meg frem til dit jeg skulle hadde Aggis venta på meg på togstasjonen i ca 3 timer.. Sorry.. Hennes kontantkort døde så vi kunne ikke kommunsierer utenom at jeg sendte mld til henne, så når viikke fant hverandre sa jeg godnatt jeg nlegger meg nå. Sov ikke så bra den natta. Fy faen, det hostellet var ikke mye koslig når jeg kom ditende inn kl 0030, gikk i de skumle illeluktende gangene, fant rommet mitt, prøvde å få av meg stuff, legge ting i skap, låsen var for stor (selvfølgelig...) så tinga lå ubevoktet en natt.
Men når jeg stod opp mandag morgen, gikk til frokost, sendte jeg en mld og fant søte Aggis og alt var fint=) Og derfra gikk at bare helt supert=) Vi gikk laaaaangt rundt omkring i Londons fagre gater, fant konsertstedet og rocka (jeg ihvertfall^^) på tredje rad i noen timer om kvelden. En vellykket dag vil jeg si=) Sov mye bedre den natta.
Det var og første dag på kalenderen, og jeg var flink og satte på min kjære blasfemiske nisselue som tradisjonen tilsier jeg skal gjøre 1. des=)
Tirsdag hadde vi et mission. Aggis skulle få seg tattis. Vi hadde bestilt time dagen før, så vi truppa opp, noen minutter for sent, for vi skulle absolutt ha en chai latte fra Starbucks, og Starbuckesen hadde gjemt seg.. Men tror ikke det hadde så mye å si, for tattovøren var over to timer forsinka..
De ti minuttene vi hadde var jo ingenting i forhold^^Men vi har det så koslig på venterommet vi=) Og tattisen. Den tok faen meg over to timer den og, så det var ikke så mye tid til annet enn å spise middag og gå på konsert etter det.. Og hadde det kjempekos på studioet og. Hyggelige tattovører og muligheten til å se på, jah, er ikke det samme som kattunger, men jeg er rimelig glad da og. Tattiser er diiiiiigg! Føler meg veldig hjemme på et studio. *gledes-sukk*
Vel, vi truppa opp til konserten, litt senere denne gangen, etter å ha stått i kø i, hva var det vi kom frem til? (vi vedda nemlig. Eller Aggis vedda. Jeg vedda ikke. Jeg vedder ikke. Men hun vedda. Med seg selv..) Ja, en god time. I kulda. Uff.. Og utenfor står det folk som sier at neeeeei, konserten er avlyst. Føkk.. DET var unødvendig! Og at den ble lagt til fredag isteddet, men da skulle jo vi hjem, og fikk ikke muligheten til å dra dit. Faen.. Men når vi satt uttafor og furta, eller jeg gjorde det ihvertfall, så hører vi noen som snakker om det, og de sa det var enellerannen tulling som hadde borra seg gjennom en strømledning eller no, de drev og jobba med undergrunnsbanen.. Og at en var død og en var på intensiven på sukehuset. Og her sitter jeg og surter over at jeg ikke får en av fire konserter.. Perspektiv på ting altså.. Men uttafor stod det og folk som delte ut flyers til diverse klubber og barer og sånt. Vi finner ut at vi går på en av de. Og det gjorde vi. Og fantastisk nok så er det tilfeldigvis konsert der og, men med små lokale band derfra. Phett! Og de var dritkule! Hadde det kjempefint, og de var så sinnsykt flinke og vokalisten i det ene bandet var bare fantastisk! Flink til å synge altså. Så kvelden var vellykket allikkavel. Veldig. Så istedet for å se det «samme» hver kveld fikk vi litt ordentlig London-undergrunns-kultur! Jævlig kult^^
Det var adventsdag og, så jeg gjorde litt..? *blunke pent* Se! Lilla bok! Og kork!
Onsdag var vi trøtte. Jævlig trøtte. Så etter vi hadde dratt oss opp av senga for å rekke frokost før 1100, så gikk vi og la oss igjen. Diiiigg. Stod opp sånn, tre-tiden^^ Så dro vi til Covent Garden. Det har jeg vært før, så var digg å være et sted jeg kjente igjen, litt ihvertfall, og fikk shoppet litt. Chill. Og konserten! Fantastisk! På mandagen var jeg egentlig ganske skuffa. Ikke pga bandet, de er supre uansett, men pga publikum. De bare stod der! Jeg var helt klar for å hoppe opp og ned uten å hunne røre meg og hvis jeg ikke jobber med å komme meg opp og ned selv så gjør jeg det uansett for vi står så tett at crowden bare drar meg med=) Sånn har de tidligere konsertene med C&C vært. Men på mandagen stod de bare der. Og var kjedelige. Så jeg følte meg bare rar hvis jeg var den eneste som headbanga og var «med». Så jeg stod jeg og. Mulig det var en kjedereasjon. Så siden jeg ikke hoppa hoppa heller ikke de vedisdenav meg og sånn fortsatt det, til ingen hoppa. Men de fulgte ikke meg når jeg begynte å hoppe og prøvde ihvertfall, så det var ikke på mangel av insiativ! Bare en kjedelig crowd. Og når bandet spurte om de skulle være der alle dagene skrek det jo masse folk og jeg tenkte bare; neeeeeeei, faen, skal alle disse kjedelige folka være med hver kveld? Jaja.. Men! På onsdagen! Fansastisk! Da var det sånn som jeg liker det! Og som jeg er vandt til! Pressa mellom masse svette mannfolk. Er tydelig et flertall av hankjønn som liker dette bandet.. Hmm.. Og folk sier; jammen det er jo bare digg! Hehe, jaaaa... Masse høye svette mannfolk vs. lave godtluktende heite damer? Hmm.. Denne gangen foretrekker jeg egentlig damene. Og det gjorde tydligvis fyren bak meg og, for vi ble med han ut på bar etter konserten var ferdig og han sa han satt pris på det at han fikk lukte på shampooen min hele kvelden istedet for de svette armhulene jeg var i. -.- Litt søtt, litt creepy..? Kommentaren hans altså, ikke armhulene...x)
Ozzy Osbourne hadde bursdag denne dagen, jeg fant frem de fine brilla mine, og rocka meg vei gjennom Londons gater. Det var heldigvis sol...
Torsdag gjentok vi suksessen med å sove lenge etter frokosten. Så dro vi til Camden. Jeg hadde gleda meg til Camden Lock, men det var det som brandt nå for litt siden, så det var litt vanskelig. Og etter vi endelig hadde sovet, funnet frem og loka litt så jeg tilfeldigvis på konsertbillettene og så at den starta mye tidligere enn vanlig, så vi tok en rask middag og dro til konserten. Tuben var teit og Aggis var syk, så hun dro hjem til hostellet og jeg dro til konserten. Hun sa hun skulle komme senere, men kanskje dra tidligere, så vi skulle bare møtes på hostellet på kvelden. Så jeg så henne ikke hele kvelden. Men jeg hadde det supert allikkavel jeg=) Møtte og en fyr etter konserten som jeg snakka endel med, ble med på pub etterpå med han og vennene hans. Det var koslig=) Og alle blir like overraska når jeg sier jeg ikke drikker og hvis du absolutt må kjøpe noe til meg foretrekker jeg en redbull.. Meeeeed vodka da?? Neeeei, bare en redbull.. *sukk* Jaja, var koslig ihvertfall=) Så dro jeg hjem etter en litt pinlig situasjon i rulletrappen til tuben, la meg til og sove, men lå lenge våken og snakka med søte fyren på rommet. Vi bodde på et 4senge-rom, så det var to gutter der og. Og han ene var kjempekoslig! Vi hadde noen lange dype samtaler, på engelsk, hah, han var fra Skotland, så liiiiitt problemer innemellom med å forstå hva han sa, men gikk bra for det meste. Han var skjønn^^
Så kom fredagen. Jeg skulle egentlig ha strikka på torsdagen, som i St. Barbara- kalenderting, men fikk aldri tid til det. Tar det igjen på skolen nå jeg^^^anywho, fredagen kom og Aggis skulle ta et fly som gikk 8 eller no, så hun stod opp rundt 0500, sa nå drar jeg, og så var hun borte. Det var vel jeg og. I sove-land. Men jeg måtte sjekke ut før 10.00 så jeg stod opp jeg og, spiste forkost med søte fyren på rommet, og chillan i chill-out-området på hostellet en stund. Men så fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte inne siste dagen i London og lese bok! Så jeg gikk ut. Fant ut at jeg skulle gå til Covent Garden. Deeeet gikk ikke, hehe. Jeg gikk til Camden. Hehe, liten lesefeil på kartet..? Hehe, jaja, jeg fant meg en tube, tok den til Covent Garden, spiste diiiig falafelwrap på fint sted, drakk chai latte på Starbucks, shoppa litt og dro tilbake til hostellet. Henta bagen min, dro til flyplassen og gleda meg som en unge til å komme hjem. Jeg elsker London, ikke misforstå meg, men har så mye jeg er glad i hjemme og! Og jeg hadde en helg foran meg som jeg gledet meg veldig til. For Enya skulle komme på besøk! Herlig! Så jeg var sprutgla hele veien hjem, eller nesten hele. Ikke når det setter seg en dame med en liten baby rett bak meg, den må jo selvfølgelig skrike...-.- Eller når bussen er teit og tar lang tid før den kjører fra flyplassen. Eller når jeg sprutglad ringer på hos Valgeir og gleder meg til å se dem, bare for å finne Rannei og fuglane.. Og ingen Enya. Ingen Valgeir og ingen Erling. De var hos Stina..-.- Men det gikk fort over. Eller, gleden var der, bare ble litt redusert de gangene. Men så kom de og det var på topp igjen=) Og dagens oppgave, altså Sinter Klaas eller no, og legge godis i folks sko, ja det fixa jeg med taxfree godis^^ Ooooog så gikk jeg hjem og la meg etterhvert. Diiiiigg med egen seng og svart sengetøy. Hva er greia med hvitt sengetøy?? Sover så mye bedre i det svarte!
Lørdag sov jeg lenge, dusja, spiste digg frokost og tusla meg vei opp bakken til Valgeir og folka. Vi dro til byen, tok Fløybanen, prøvde oss på Capello for pannekaker, men var fullt så vi gikk på en anna café. Jaja. Så fikk vi styla Valgeir til julebordet, han stakk, vi drar til meg og spiser middag, koser oss, drar tilbake til dem, for jeg har ikke TV, men DET har de. Fo shooo! Mmmm, store deilige Tven.. *gurglegurgle*
Lørdag ble for det meste tilbragt i senga til Valgeir. Jeg sov over, Valgeir kom hjem seint og sov på sofaen^^ Haha=P Og plutselig var klokka 1500 og vi måtte løpe for å shippe Enya på toget. Så gikk jeg på butikken, dro hjem, lagde «frokost/lunch/middag» fixa stuff og la meg. hehe, rar dag. Vi hadde julesangdag. Vi sang. Litt. Valgeir sang og^^ Det var vakkert.
Alt i alt, en helt fantastisk uke!!! <3
Anywhooo... I Bergen er jeg altså igjen. Etter å ha vært fra søndag til fredag i London. Åh London er fiiiiiiint! <3 Digger London så hardt! Er ikke tilfeldig at jeg sa som liten at jeg en gang skulle flytte dit. For London er fint. Jeg er glad i London. Der var jeg altså i nesten en uke. (penge)pungen er litt(MYE) lettere og humøret er veldig bra fordi lykkerusen fra digge konserter og anna fint fortsatt sitter igjen.Grunnen til denne turen var jo at jeg skulle på Neverender, som er Coheed & Cambria som spiller alle sine fire album, ett hver kveld, for meg og andre intresserte eller etterditlere som hu jeg var der med...^^ Samtidig var det også 1.desember på mandagen, og da begynte jo julekalenderen! Ble fort mye det her.. Hmmm jaja. Tar det fra begynnelsen.
Jah. Søndag sov jeg lenge, chillan, pakka meg ferdig og kom meg på flyet uten større problemer. Og jeg møtte Valgeir og Jenny på bussen! Det var kos=) Anywho, jeg kom meg på flyet, fant tog og greier, setter meg på toget og går selvfølgelig ikke av der jeg skal. Jaja. Går av på neste. (den var ikke før om 20min..) Doh! Jeg kommer meg av, rundt og på toget tilbake igjen. Når jeg kom meg frem til dit jeg skulle hadde Aggis venta på meg på togstasjonen i ca 3 timer.. Sorry.. Hennes kontantkort døde så vi kunne ikke kommunsierer utenom at jeg sendte mld til henne, så når viikke fant hverandre sa jeg godnatt jeg nlegger meg nå. Sov ikke så bra den natta. Fy faen, det hostellet var ikke mye koslig når jeg kom ditende inn kl 0030, gikk i de skumle illeluktende gangene, fant rommet mitt, prøvde å få av meg stuff, legge ting i skap, låsen var for stor (selvfølgelig...) så tinga lå ubevoktet en natt.
Men når jeg stod opp mandag morgen, gikk til frokost, sendte jeg en mld og fant søte Aggis og alt var fint=) Og derfra gikk at bare helt supert=) Vi gikk laaaaangt rundt omkring i Londons fagre gater, fant konsertstedet og rocka (jeg ihvertfall^^) på tredje rad i noen timer om kvelden. En vellykket dag vil jeg si=) Sov mye bedre den natta.
Det var og første dag på kalenderen, og jeg var flink og satte på min kjære blasfemiske nisselue som tradisjonen tilsier jeg skal gjøre 1. des=)
Tirsdag hadde vi et mission. Aggis skulle få seg tattis. Vi hadde bestilt time dagen før, så vi truppa opp, noen minutter for sent, for vi skulle absolutt ha en chai latte fra Starbucks, og Starbuckesen hadde gjemt seg.. Men tror ikke det hadde så mye å si, for tattovøren var over to timer forsinka..
De ti minuttene vi hadde var jo ingenting i forhold^^Men vi har det så koslig på venterommet vi=) Og tattisen. Den tok faen meg over to timer den og, så det var ikke så mye tid til annet enn å spise middag og gå på konsert etter det.. Og hadde det kjempekos på studioet og. Hyggelige tattovører og muligheten til å se på, jah, er ikke det samme som kattunger, men jeg er rimelig glad da og. Tattiser er diiiiiigg! Føler meg veldig hjemme på et studio. *gledes-sukk* Vel, vi truppa opp til konserten, litt senere denne gangen, etter å ha stått i kø i, hva var det vi kom frem til? (vi vedda nemlig. Eller Aggis vedda. Jeg vedda ikke. Jeg vedder ikke. Men hun vedda. Med seg selv..) Ja, en god time. I kulda. Uff.. Og utenfor står det folk som sier at neeeeei, konserten er avlyst. Føkk.. DET var unødvendig! Og at den ble lagt til fredag isteddet, men da skulle jo vi hjem, og fikk ikke muligheten til å dra dit. Faen.. Men når vi satt uttafor og furta, eller jeg gjorde det ihvertfall, så hører vi noen som snakker om det, og de sa det var enellerannen tulling som hadde borra seg gjennom en strømledning eller no, de drev og jobba med undergrunnsbanen.. Og at en var død og en var på intensiven på sukehuset. Og her sitter jeg og surter over at jeg ikke får en av fire konserter.. Perspektiv på ting altså.. Men uttafor stod det og folk som delte ut flyers til diverse klubber og barer og sånt. Vi finner ut at vi går på en av de. Og det gjorde vi. Og fantastisk nok så er det tilfeldigvis konsert der og, men med små lokale band derfra. Phett! Og de var dritkule! Hadde det kjempefint, og de var så sinnsykt flinke og vokalisten i det ene bandet var bare fantastisk! Flink til å synge altså. Så kvelden var vellykket allikkavel. Veldig. Så istedet for å se det «samme» hver kveld fikk vi litt ordentlig London-undergrunns-kultur! Jævlig kult^^
Det var adventsdag og, så jeg gjorde litt..? *blunke pent* Se! Lilla bok! Og kork!
Onsdag var vi trøtte. Jævlig trøtte. Så etter vi hadde dratt oss opp av senga for å rekke frokost før 1100, så gikk vi og la oss igjen. Diiiigg. Stod opp sånn, tre-tiden^^ Så dro vi til Covent Garden. Det har jeg vært før, så var digg å være et sted jeg kjente igjen, litt ihvertfall, og fikk shoppet litt. Chill. Og konserten! Fantastisk! På mandagen var jeg egentlig ganske skuffa. Ikke pga bandet, de er supre uansett, men pga publikum. De bare stod der! Jeg var helt klar for å hoppe opp og ned uten å hunne røre meg og hvis jeg ikke jobber med å komme meg opp og ned selv så gjør jeg det uansett for vi står så tett at crowden bare drar meg med=) Sånn har de tidligere konsertene med C&C vært. Men på mandagen stod de bare der. Og var kjedelige. Så jeg følte meg bare rar hvis jeg var den eneste som headbanga og var «med». Så jeg stod jeg og. Mulig det var en kjedereasjon. Så siden jeg ikke hoppa hoppa heller ikke de vedisdenav meg og sånn fortsatt det, til ingen hoppa. Men de fulgte ikke meg når jeg begynte å hoppe og prøvde ihvertfall, så det var ikke på mangel av insiativ! Bare en kjedelig crowd. Og når bandet spurte om de skulle være der alle dagene skrek det jo masse folk og jeg tenkte bare; neeeeeeei, faen, skal alle disse kjedelige folka være med hver kveld? Jaja.. Men! På onsdagen! Fansastisk! Da var det sånn som jeg liker det! Og som jeg er vandt til! Pressa mellom masse svette mannfolk. Er tydelig et flertall av hankjønn som liker dette bandet.. Hmm.. Og folk sier; jammen det er jo bare digg! Hehe, jaaaa... Masse høye svette mannfolk vs. lave godtluktende heite damer? Hmm.. Denne gangen foretrekker jeg egentlig damene. Og det gjorde tydligvis fyren bak meg og, for vi ble med han ut på bar etter konserten var ferdig og han sa han satt pris på det at han fikk lukte på shampooen min hele kvelden istedet for de svette armhulene jeg var i. -.- Litt søtt, litt creepy..? Kommentaren hans altså, ikke armhulene...x)
Ozzy Osbourne hadde bursdag denne dagen, jeg fant frem de fine brilla mine, og rocka meg vei gjennom Londons gater. Det var heldigvis sol...
Torsdag gjentok vi suksessen med å sove lenge etter frokosten. Så dro vi til Camden. Jeg hadde gleda meg til Camden Lock, men det var det som brandt nå for litt siden, så det var litt vanskelig. Og etter vi endelig hadde sovet, funnet frem og loka litt så jeg tilfeldigvis på konsertbillettene og så at den starta mye tidligere enn vanlig, så vi tok en rask middag og dro til konserten. Tuben var teit og Aggis var syk, så hun dro hjem til hostellet og jeg dro til konserten. Hun sa hun skulle komme senere, men kanskje dra tidligere, så vi skulle bare møtes på hostellet på kvelden. Så jeg så henne ikke hele kvelden. Men jeg hadde det supert allikkavel jeg=) Møtte og en fyr etter konserten som jeg snakka endel med, ble med på pub etterpå med han og vennene hans. Det var koslig=) Og alle blir like overraska når jeg sier jeg ikke drikker og hvis du absolutt må kjøpe noe til meg foretrekker jeg en redbull.. Meeeeed vodka da?? Neeeei, bare en redbull.. *sukk* Jaja, var koslig ihvertfall=) Så dro jeg hjem etter en litt pinlig situasjon i rulletrappen til tuben, la meg til og sove, men lå lenge våken og snakka med søte fyren på rommet. Vi bodde på et 4senge-rom, så det var to gutter der og. Og han ene var kjempekoslig! Vi hadde noen lange dype samtaler, på engelsk, hah, han var fra Skotland, så liiiiitt problemer innemellom med å forstå hva han sa, men gikk bra for det meste. Han var skjønn^^
Så kom fredagen. Jeg skulle egentlig ha strikka på torsdagen, som i St. Barbara- kalenderting, men fikk aldri tid til det. Tar det igjen på skolen nå jeg^^^anywho, fredagen kom og Aggis skulle ta et fly som gikk 8 eller no, så hun stod opp rundt 0500, sa nå drar jeg, og så var hun borte. Det var vel jeg og. I sove-land. Men jeg måtte sjekke ut før 10.00 så jeg stod opp jeg og, spiste forkost med søte fyren på rommet, og chillan i chill-out-området på hostellet en stund. Men så fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte inne siste dagen i London og lese bok! Så jeg gikk ut. Fant ut at jeg skulle gå til Covent Garden. Deeeet gikk ikke, hehe. Jeg gikk til Camden. Hehe, liten lesefeil på kartet..? Hehe, jaja, jeg fant meg en tube, tok den til Covent Garden, spiste diiiig falafelwrap på fint sted, drakk chai latte på Starbucks, shoppa litt og dro tilbake til hostellet. Henta bagen min, dro til flyplassen og gleda meg som en unge til å komme hjem. Jeg elsker London, ikke misforstå meg, men har så mye jeg er glad i hjemme og! Og jeg hadde en helg foran meg som jeg gledet meg veldig til. For Enya skulle komme på besøk! Herlig! Så jeg var sprutgla hele veien hjem, eller nesten hele. Ikke når det setter seg en dame med en liten baby rett bak meg, den må jo selvfølgelig skrike...-.- Eller når bussen er teit og tar lang tid før den kjører fra flyplassen. Eller når jeg sprutglad ringer på hos Valgeir og gleder meg til å se dem, bare for å finne Rannei og fuglane.. Og ingen Enya. Ingen Valgeir og ingen Erling. De var hos Stina..-.- Men det gikk fort over. Eller, gleden var der, bare ble litt redusert de gangene. Men så kom de og det var på topp igjen=) Og dagens oppgave, altså Sinter Klaas eller no, og legge godis i folks sko, ja det fixa jeg med taxfree godis^^ Ooooog så gikk jeg hjem og la meg etterhvert. Diiiiigg med egen seng og svart sengetøy. Hva er greia med hvitt sengetøy?? Sover så mye bedre i det svarte!
Lørdag sov jeg lenge, dusja, spiste digg frokost og tusla meg vei opp bakken til Valgeir og folka. Vi dro til byen, tok Fløybanen, prøvde oss på Capello for pannekaker, men var fullt så vi gikk på en anna café. Jaja. Så fikk vi styla Valgeir til julebordet, han stakk, vi drar til meg og spiser middag, koser oss, drar tilbake til dem, for jeg har ikke TV, men DET har de. Fo shooo! Mmmm, store deilige Tven.. *gurglegurgle*
Lørdag ble for det meste tilbragt i senga til Valgeir. Jeg sov over, Valgeir kom hjem seint og sov på sofaen^^ Haha=P Og plutselig var klokka 1500 og vi måtte løpe for å shippe Enya på toget. Så gikk jeg på butikken, dro hjem, lagde «frokost/lunch/middag» fixa stuff og la meg. hehe, rar dag. Vi hadde julesangdag. Vi sang. Litt. Valgeir sang og^^ Det var vakkert.
Alt i alt, en helt fantastisk uke!!! <3
søndag 30. november 2008
I´m leaving for London. So long suckers!
Ah, tiden går fort. Jeg har allerede vært i Bergen i nesten 3mnd. Og det er snart desember. Det er allerede første søndag i advent! Og julekalenderen er (nesten) ferdig. Jeg har jobbet sammen med Enya denne gangen, og sammen har vi fixa noen tasks hver dag. Detta skal bli morro! Men! Så har det seg slik at jeg drar. Ikveld. Til London. Fine London. Ahhhh.. Men kommer tilbake igjen på fredag da. Men allikkavel. Jeg kommer til å være i London på de fem første dagene i kalenderen. Vi får se hvordan det går. Men jeg får jo ikke skrevet noe hver dag der. Så da tar vi heller en fin oppsummering når jeg kommer hjem.
Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil.
(*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->
Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil.
(*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->
torsdag 27. november 2008
Om variabel nedbør og sosialpsykologi i praksis
Første dagen jeg hadde i Bergen, etter jeg hadde fått alle bagene mine opp alle de teite trappene, og snakket med mannen som fixa lampe på rommet mitt, og var han jeg leide av, jah. Vi snakket og jeg fikk streng beskjed om at i Bergen, så er det ikke snø. Det er ikke snø. Sånn er det. Og jeg har nå vendt meg til tanken på mange mange månder med sammenhengende høst, altså jævlig kaldt og masse regn. Jaja, jeg har valgt det selv.
Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..
Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...
Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--
Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*
Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3
Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3
Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P
Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..
Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...
Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--
Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*
Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3
Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3
Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P
søndag 16. november 2008
Forandring fryder?
Når jeg var 6 år gammel var jeg den minste i familien. Jeg var den alle syntes var søt. Jeg var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi jeg var liten, jeg var søt, jeg var maskoten.
Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.
Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.
Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.
Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»
Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?
Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???
Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.
Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.
Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.
Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.
Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.
Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?
Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?
Har jeg rett og slett, drept megselv..?
Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.
Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.
Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.
Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»
Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?
Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???
Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.
Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.
Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.
Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.
Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.
Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?
Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?
Har jeg rett og slett, drept megselv..?
søndag 9. november 2008
Kompiskurs
Denne helga har jeg vært på Kompiskurs. Dette er den norske versjonen av den svenske Kameratstöd, som bygger på selvinnsikt og bedre forståelse av verden rundt deg og menneskene i den. Dette har vært en sinnsykt innholdsrik og følelsesladet helg, både positivt og negativt, men jeg kommer ut i verden med et nytt syn på mye, føler jeg har blitt bevisst på mye jeg ikke var før, som er verdt å bruke en helg på å bli bevisst på. Dette er noe alle burde være med på, ikke bare Juventere, men virkelig, alle. For vi har blitt utfordret, ikke blitt fortalt, men utfordret til å tenke selv. Vi fikk spørsmål vi selv måtte svare på, vi måtte tenke selv, vi måtte finne svaret selv. Selv om det ofte ikke er noe eksakt fasitsvar på de fleste av de spørsmålene vi fikk.
Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.
Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.
Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.
Tusen takk.
Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.
Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.
Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.
Tusen takk.
søndag 5. oktober 2008
Tanker om romantikk og realisme
Jeg fikk plutselig spørsmålet; "Hva er drømmetypen?"
Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.
Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.
For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.
Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.
Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.
Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?
En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.
Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.
Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:
" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."
For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"
"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"
Realisme og romantikk sammen.
Men alt i alt:
jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for
"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!
for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."
Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3
Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.
Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.
For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.
Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.
Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.
Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?
En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.
Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.
Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:
" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."
For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"
"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"
Realisme og romantikk sammen.
Men alt i alt:
jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for
"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!
for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."
Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3
lørdag 4. oktober 2008
Fortidsmimring
Jeg satt her, i min seng, som jeg stadig gjør, en regnfull dag her i Bergen. Vinduene dugger, så jeg ser ingenting utenfor, og hvis jeg hadde hatt muligheten ville jeg bare sett en bakgård uansett, så er ikke så farlig. Men så er det da slik, at jeg satt, med ryggen mot veggen og hørte på fagre toner som kom fra se stygge små høytalerene mine. Også kalt musikk. Jeg chiller. Hehe, kort sagt.
Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.
Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene
første gang jeg møtte Bella,
Kakaopeepza^^
De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!
og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.
En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.
Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.
Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end
We´ll walk in fields of gold"
Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.
Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene
første gang jeg møtte Bella,
Kakaopeepza^^
De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!
og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.
En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.
Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.
Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end
We´ll walk in fields of gold"
onsdag 1. oktober 2008
Bergen, Uke 2
Den Perfekte Gulrot (ifølge Hedda, tha skrellah)
Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D
Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)
Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^
Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3
NÅ snakker vi deilig bil!!!
Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D
Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)
Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^
Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3NÅ snakker vi deilig bil!!!
onsdag 24. september 2008
Bergen, Uke 1 (del 2)
Hvordan jeg greier å klusse til ting på en så fantastisk måte tror jeg må være en medfødt gave..
Ok, tar kanskje litt vel hardt i når jeg sier det sånn, men er mye kaos nå for tiden. Ihvertfall inne i holdet mitt. Der står det aldri stille. For der er det tettpakka av ting som;
- Min fantaktiske timing sendte meg til en skole som skulle ha fire prøver den uka jeg begynte. Supert. Da blir det mye lesing, siden jeg kremt kremt*, henger litt etter.
-Jeg har ikke tid til å lese, for jeg har så mye annet å gjøre. Som å være med å lage gigantisk banner med Naturvernsforbundet, som sikker snart blir et eget lite blogginlegg, så fort det faktisk skjer noe. Også må jeg rundt omkring overalt for å fixe ting. Jeg har bl.a. vært på biblioteket og fått meg lånekort (*stolt) så jeg kan lese enda flere bøker i den tiden jeg ikke har. Supert...
-Jeg er på skolen til ca 1500, så tar bussen hjem(tar 40min + ventetid), går innom noe smart jeg må fixe på veien (idag var det Rimi) og poff! Så er klokka 6 før jeg i dethele tatt har fått satt meg ned. (har vanligvis laga middag i mellomtiden da)
-Så har jeg Juventeting som må jobbes med. Jeg er jo så smart at selv etter jeg sa til megselv at jeg ikke skulle ta på meg hovedansvaret for kjøkkenet på SK så gjorde jeg det allikkavel. De slemme (fine) slemme menneskene manipulerer meg! Eller så er jeg bare lett påvirkelig, naiv eller bare dum. Eller så elsker jeg bare Juvente litt for mye. Jeg håper på den siste=)
-Og jeg tilbringer mye tid på nettet. (some ENDELIG har kommet, men kan ikke si det virker så bra. Blir logga av MSN ca hvert 7.minutt) Dette gjør jeg fordi jeg prøver å finne en ny leilighet, kollektiv eller hybel. Fordi den jeg har er så liten at jeg kreperer snart. Koslige folk, men jævla lite! Faen.. Og prøver å finne noe som er litt uttafor byen, aka billigere og mer plass, og som er i retning av skolen, og har ikke altfor lang vei til skolebussen. Men så må jo alt times for vet ikke når jeg kan dra herfra, vet ikke når jeg kan flytte inn andre steder grunnet grunn nr.1, og masse kaos. Har vært på visning idag. Men blir ikke noe av den tror jeg.
-Og noe som dessverre (desssverre fordi jeg virkelig burde fokusere på andre ting akkurat nå) er mer dominant i tankene enn det det burde være er mitt endesløse kjærlighetskaos. For de som har hørt litt vet at dette er store saker. Er alltid det med meg og kjærligheten. Livet ville vært så mye enklere hvis jeg fikk litt fri fra sånt innemellom. Men så er det kjærligheten som gjør livet verdt å leve også da! (-sa den håpløse og ukurlige romantikeren) For håpet på at alt fixer seg tilslutt er jo grunnen til at jeg fortsetter å jobbe, fortsetter å lengte og fortsetter leve. Hva er vel et liv uten kjærlighet?
- Har du all tro kan
du flytte fjell,
men har du ikke kjærlighet
er du intet
(litt skummelt at de bytta ut kjærlighet med penger for å få det til å passe med tiden. Husker ikke helt når det var, men de gjorde det, en gang. Kristne folk tror jeg. Originalen er mye finere.)
Imorgen er det én uke siden jeg kom..
Ok, tar kanskje litt vel hardt i når jeg sier det sånn, men er mye kaos nå for tiden. Ihvertfall inne i holdet mitt. Der står det aldri stille. For der er det tettpakka av ting som;
- Min fantaktiske timing sendte meg til en skole som skulle ha fire prøver den uka jeg begynte. Supert. Da blir det mye lesing, siden jeg kremt kremt*, henger litt etter.
-Jeg har ikke tid til å lese, for jeg har så mye annet å gjøre. Som å være med å lage gigantisk banner med Naturvernsforbundet, som sikker snart blir et eget lite blogginlegg, så fort det faktisk skjer noe. Også må jeg rundt omkring overalt for å fixe ting. Jeg har bl.a. vært på biblioteket og fått meg lånekort (*stolt) så jeg kan lese enda flere bøker i den tiden jeg ikke har. Supert...
-Jeg er på skolen til ca 1500, så tar bussen hjem(tar 40min + ventetid), går innom noe smart jeg må fixe på veien (idag var det Rimi) og poff! Så er klokka 6 før jeg i dethele tatt har fått satt meg ned. (har vanligvis laga middag i mellomtiden da)
-Så har jeg Juventeting som må jobbes med. Jeg er jo så smart at selv etter jeg sa til megselv at jeg ikke skulle ta på meg hovedansvaret for kjøkkenet på SK så gjorde jeg det allikkavel. De slemme (fine) slemme menneskene manipulerer meg! Eller så er jeg bare lett påvirkelig, naiv eller bare dum. Eller så elsker jeg bare Juvente litt for mye. Jeg håper på den siste=)
-Og jeg tilbringer mye tid på nettet. (some ENDELIG har kommet, men kan ikke si det virker så bra. Blir logga av MSN ca hvert 7.minutt) Dette gjør jeg fordi jeg prøver å finne en ny leilighet, kollektiv eller hybel. Fordi den jeg har er så liten at jeg kreperer snart. Koslige folk, men jævla lite! Faen.. Og prøver å finne noe som er litt uttafor byen, aka billigere og mer plass, og som er i retning av skolen, og har ikke altfor lang vei til skolebussen. Men så må jo alt times for vet ikke når jeg kan dra herfra, vet ikke når jeg kan flytte inn andre steder grunnet grunn nr.1, og masse kaos. Har vært på visning idag. Men blir ikke noe av den tror jeg.
-Og noe som dessverre (desssverre fordi jeg virkelig burde fokusere på andre ting akkurat nå) er mer dominant i tankene enn det det burde være er mitt endesløse kjærlighetskaos. For de som har hørt litt vet at dette er store saker. Er alltid det med meg og kjærligheten. Livet ville vært så mye enklere hvis jeg fikk litt fri fra sånt innemellom. Men så er det kjærligheten som gjør livet verdt å leve også da! (-sa den håpløse og ukurlige romantikeren) For håpet på at alt fixer seg tilslutt er jo grunnen til at jeg fortsetter å jobbe, fortsetter å lengte og fortsetter leve. Hva er vel et liv uten kjærlighet?
- Har du all tro kan
du flytte fjell,
men har du ikke kjærlighet
er du intet
(litt skummelt at de bytta ut kjærlighet med penger for å få det til å passe med tiden. Husker ikke helt når det var, men de gjorde det, en gang. Kristne folk tror jeg. Originalen er mye finere.)
Imorgen er det én uke siden jeg kom..
Abonner på:
Innlegg (Atom)