Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.
Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene
første gang jeg møtte Bella,
Kakaopeepza^^
De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!
og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.
En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.
Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.
Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end
We´ll walk in fields of gold"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar