Tja... Neeeh, trokke det. Gidder ikke=P Hehe, vel som noen har fått med seg så, er jeg nå ferdig med skolen og derfor totalt lost på hva jeg skal gjøre nå... Eller, ikke helt da. hadde jo planer om å chille frem til jul, ta fag som privatist, fortsette på tegnspråk, ta lappen osv. Meeeeen når siste uka i ferien kom fikk jeg andre tanker. Som gikk ut på å bli lærling allikkavel. Så nå er det på´n igjen, med å søke jobb og vente på lønning og sånt shiiit.. Hva er det det kalles igjen? Jo, Livet.. Great.
Vel, er ikke så forferdelig som jeg fremstiller det her. Er rimelig chill egentlig. Jaja, crappy lønn, lange dager og konstant kakedeig på henda, but then again, kakedeig kan jo bar slikkes av^^ Og et liv og en jobb uten min forrige lærer er et liv verdt å leve.
Jeg får jo tross alt lov til å drive med det jeg liker på fulltid. Er ikke verst det da! =) Med litt gitar og sang og tegnspråk og kattekos vedsiden av er jo ikke livet så verst^^ Og det er ikke så vanskelig å få til heller.
Og! haha! Så stolt vettu^^ Jeg har tattovert ryggen min. Altså; I <3 ryggen min! ÅÅååh så digg(eller, ikke selve prosessen, men etterpå!) Den er så fiiiin! Elsker den! <3 Fiiiiine tattisen. Det skal bli flere, ikke vær redd, du får nok noen venner snart=D
Noen som kan hjelpe med med å vaske den? Kommer ikke helt til selv... Hehe, og den skal vaskes tre ganger daglig i to uker...-.- Hmmm, kan bli en utfordring..
Ah, er altfor trøtt til å skrive nå... Blir jo bare bullshit alt sammen.
onsdag 20. august 2008
fredag 15. august 2008
mandag 21. juli 2008
Lenge leve festivallivet!
Hmmm... Begynner å føle at min tid som blogger begynner å ta slutt. Er ikke så aktiv som jeg en gang var og det resulterer jo selvfølgelig at det blir mindre blogging.. Eller så kanskje det har noe med at jeg, imotsetning til mange andre bloggere, faktisk har en til tider litt mer objektivt syn på hva som faktisk er relevant og interressant for andre å lese om. De gangene jeg ikke er det, er vel de jeg bruker bloggen som en metode for å få ut tanker på.. Sier ikke at min blogg er bedre enn andres, bare at jeg ikke finner noget poeng i å skrive ting som: Nå sitter jeg på skolen og kjeder meg, derfor skriver jeg dette....
Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^
Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!
En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.
Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.
Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^
Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!
En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.
Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.
mandag 9. juni 2008
Aaaaah, snart sommer. Eksamen er sånn halvferdig og jeg sitter som vanlig i sola og blir brun som en sjøsame^^ Hadde det ikke vørt for en stappfull timeplan og en bestilling til 400stk på marsipankake som da er ca 1x2m. Hehe, Stooor kake! Dette er jo morro hadde det ikke vært for at dette skal gjøres nest siste dagen på skolen... Why, lærer! WHY?? Og litt eksamen og bryllupskaker og sånt innemellom. Hmmm, tiden vil ihvertfall gå fort^^ Men selv om været er vakkert, jeg har snille folk rundt meg og har en fyr som elsker meg, selv om han er langt unna, er humøret mitt like svart som klærne jeg har på meg.. Hvorfor det?
og hva skal jeg da gjøre, når mn sinnstilstand og min kjærlighet er degradert til en flekk på kaffekoppen min...?
onsdag 28. mai 2008
søndag 4. mai 2008
Litt seint for å blogge nå egentlig, men litt kan vel ikke skade så mye, eller kankje det kan det, men den sjansen tar jeg... Lenge siden sist nå, og mye har skjedd, og det er kanskje grunnen til at jeg ikke har hatt tid til å skrive noe heller. Eller, har skrevet en sang da, men det teller ikke helt. Skrev den på toget og det hjelper ikke dere akkurat. Anywho, jeg har vært i Tyskland i tre uker. Det var fett^^(bilder på Facebook) Og siden alt jeg kan på tysk er : Nei Hans, ikke i analen!" så er turer til Tyskalnd svært underholdene, ihvertfall for meg, de jeg reiser sammen med og stakkars tilfeldig forbipasserende i rulletrappen... Og det at det er en sang og har rytme og greier, noe som gjør at jeg har den på hjernen, gjør ikke saken akkurat så mye bedre. Men sånn får det bare være. Tyskerne får heller bare se litt rart på meg. Det gjør de uansett, heh, som en gang i byen, goth folk går forbi og vi hører visking rett etterpå; something something, BLAU. De tror vel ikke jeg skjønner hva de snakker om da..? Stakkarts intetanende turister tenker de vel, men hah! De burde vite bedre, for vi stammer fra samme språkstamme og vi skjønner hva de snakker om! Så vi skjønte det når de "bak"(var vel mer foran)-snakka oss på jobben.
Vel, var mye morro i Tyskland, som sagt, se Face, der er det morro i bildeform, for jeg gidder ikke skrive mer om det. Det er ferdig bearbeidet i hjernen min. Så orker ikke en gang til. Sorry til de som veldig gjerne ville høre, men da får de heller oppsøke meg personlig(ikke msn!) og spørre face2face. Ellers gidder jeg ikke. Sær der. Hihi, rimer også, jeg er kul ass..x)
Etter jeg kom hjem fra Tyskland var det ca fem dager, og så er det på´n igjen med kaos, altså russetiden. Den er i full gang nå. Har allerede vært russepoliti på Tryvann, noe som var, ehm, interessant, fullt av fulle folk, jævlig kaldt, og alt i alt ganske morro^^
Siden jeg var i Tyskland var det også noen tyske folk som kom hit, og det resulterete i at jeg var med i en 1.kl time på bakeriet og måtte være slavedriver for førstissene fordi jeg "kjente" de tyske. Den konklusjonen kom læreren min frem til helt av seg selv, men sannheten var at jeg hadde snakket med en av dem en gang, og samtalen gikk sånn ca som dette:
Finn: Hei
Blå: Hei
Finn: Jeg skal til Oslo neste uke!
Blå: Aaaaaa, kult!
Det var egentlig alt. For han gikk etter at jeg sa det var kult, hehe. Men poenget er vel egentlig at disse folka aldri hadde laget moussekaker før, noe jeg gjør sånn ca hver dag på bestilling, så jeg måtte lære dem det. Litt ehm, rart, og ehm, creepy, men det gjorde at jeg slapp å høre på Håkon hele dagen og jeg var bare glahappy for det^^ kan lage kake anytime da jeg^^
Så var det klart for min første Kirkeviksamling dette året! Lykke!!! Kirkevik in my heart, just to go totally fjortiz lizm! Begynte litt teit med regn og sånt. Kirkevik er ikke så koselig med regn. Men så kom lørdagen. Vi stod opp til frokost kl.9 og jeg var på brygga i minimalt med klær fra kl.9 til sola gikk ned. SÅNN skal Kirkevik være! Ca det samme idag, noe som resulterte i at jeg nå ser ut som en tomat, men det får bare bære så, for det er diiiiiigg! Sol og sommer på Kirkevik! Der jeg satt på brygga, med gitaren i armene, mennesker jeg er glad i rundt meg, sol i ansiktet (og resten av kroppen), kake, god mat og deilig Juvente/Kirkeviksteming, da tenkte jeg: Det er SÅNN livet skal være! (Var bare en ting som manglet, eller, en person, men drit i det nå. Det er rasskjørt uansett så, ingenting å gjøre med det...) Gleder meg så sinnsykt til sommeren, som skal tilbringes mye på Kirkevik. For nå vil jeg ha det bra=) <3
En annen ting, verdt å nevne, er at jeg hater russebuksa så intenst at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Eller, er bedre nå, og buksa og jeg har knyttet nye bånd og blitt bedre venner, men i starten var vi ikke det, for den gjorde at jeg nå har minimalt med hud på innsiden av lårene. Au! Har vært rullestoltrengende den siste uka, selv om jeg aldri fikk en. Faktisk, den ettermiddagen jeg dro til Kirkevik satt jeg på Juventekontoret med tårer i øyene og ingen hud på låra og tryglet verden og en rullestol. Den kom aldri, men jeg kom meg til Kirkevik allikkavel. Hehe, gjør alltid det. Og Kristina, min elskede, reddet meg og var min engel og fant frem riktige kompress og tape og halte meg inn på dassen på båten for å hjelpe meg. Det var da damen kom og banket på døren og sa at vi ikke kunne være to på toalettene, noe som resulteret i at vi i munnen på hverandre prøvde å forklare henne hvorfor og at vi hadde et "medisinsk nødtilfelle", som Kristina så fint ordla det; Hun har sår mellom beina! Og jeg skriker ut; Ikke DER! Det hele endte med at damen bare sa jajajaja! og gikk og lot oss være i fred. Vi ordna og alt fixa seg^^ Nå kan jeg faktisk gå normalt igjen, etter at jeg i en uke har gått rundt og sett ut som om jeg har blitt seriøst hardt rasspult... (Folk tenker sikkert; hva er det den russen har drevet med nååååå da...? også rister de litt oppgikk på hodet^^)
Nå må jeg sove.
Vel, var mye morro i Tyskland, som sagt, se Face, der er det morro i bildeform, for jeg gidder ikke skrive mer om det. Det er ferdig bearbeidet i hjernen min. Så orker ikke en gang til. Sorry til de som veldig gjerne ville høre, men da får de heller oppsøke meg personlig(ikke msn!) og spørre face2face. Ellers gidder jeg ikke. Sær der. Hihi, rimer også, jeg er kul ass..x)
Etter jeg kom hjem fra Tyskland var det ca fem dager, og så er det på´n igjen med kaos, altså russetiden. Den er i full gang nå. Har allerede vært russepoliti på Tryvann, noe som var, ehm, interessant, fullt av fulle folk, jævlig kaldt, og alt i alt ganske morro^^
Siden jeg var i Tyskland var det også noen tyske folk som kom hit, og det resulterete i at jeg var med i en 1.kl time på bakeriet og måtte være slavedriver for førstissene fordi jeg "kjente" de tyske. Den konklusjonen kom læreren min frem til helt av seg selv, men sannheten var at jeg hadde snakket med en av dem en gang, og samtalen gikk sånn ca som dette:
Finn: Hei
Blå: Hei
Finn: Jeg skal til Oslo neste uke!
Blå: Aaaaaa, kult!
Det var egentlig alt. For han gikk etter at jeg sa det var kult, hehe. Men poenget er vel egentlig at disse folka aldri hadde laget moussekaker før, noe jeg gjør sånn ca hver dag på bestilling, så jeg måtte lære dem det. Litt ehm, rart, og ehm, creepy, men det gjorde at jeg slapp å høre på Håkon hele dagen og jeg var bare glahappy for det^^ kan lage kake anytime da jeg^^
Så var det klart for min første Kirkeviksamling dette året! Lykke!!! Kirkevik in my heart, just to go totally fjortiz lizm! Begynte litt teit med regn og sånt. Kirkevik er ikke så koselig med regn. Men så kom lørdagen. Vi stod opp til frokost kl.9 og jeg var på brygga i minimalt med klær fra kl.9 til sola gikk ned. SÅNN skal Kirkevik være! Ca det samme idag, noe som resulterte i at jeg nå ser ut som en tomat, men det får bare bære så, for det er diiiiiigg! Sol og sommer på Kirkevik! Der jeg satt på brygga, med gitaren i armene, mennesker jeg er glad i rundt meg, sol i ansiktet (og resten av kroppen), kake, god mat og deilig Juvente/Kirkeviksteming, da tenkte jeg: Det er SÅNN livet skal være! (Var bare en ting som manglet, eller, en person, men drit i det nå. Det er rasskjørt uansett så, ingenting å gjøre med det...) Gleder meg så sinnsykt til sommeren, som skal tilbringes mye på Kirkevik. For nå vil jeg ha det bra=) <3
En annen ting, verdt å nevne, er at jeg hater russebuksa så intenst at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Eller, er bedre nå, og buksa og jeg har knyttet nye bånd og blitt bedre venner, men i starten var vi ikke det, for den gjorde at jeg nå har minimalt med hud på innsiden av lårene. Au! Har vært rullestoltrengende den siste uka, selv om jeg aldri fikk en. Faktisk, den ettermiddagen jeg dro til Kirkevik satt jeg på Juventekontoret med tårer i øyene og ingen hud på låra og tryglet verden og en rullestol. Den kom aldri, men jeg kom meg til Kirkevik allikkavel. Hehe, gjør alltid det. Og Kristina, min elskede, reddet meg og var min engel og fant frem riktige kompress og tape og halte meg inn på dassen på båten for å hjelpe meg. Det var da damen kom og banket på døren og sa at vi ikke kunne være to på toalettene, noe som resulteret i at vi i munnen på hverandre prøvde å forklare henne hvorfor og at vi hadde et "medisinsk nødtilfelle", som Kristina så fint ordla det; Hun har sår mellom beina! Og jeg skriker ut; Ikke DER! Det hele endte med at damen bare sa jajajaja! og gikk og lot oss være i fred. Vi ordna og alt fixa seg^^ Nå kan jeg faktisk gå normalt igjen, etter at jeg i en uke har gått rundt og sett ut som om jeg har blitt seriøst hardt rasspult... (Folk tenker sikkert; hva er det den russen har drevet med nååååå da...? også rister de litt oppgikk på hodet^^)
Nå må jeg sove.
torsdag 3. april 2008
Siden sist.
Jah, siden sist har jeg vært på OAØskolering, vært kjøkkenansvarlig, nær minor breakdown første kvelden, som forresten gikk
bra, fordi jeg la meg rundt halv ti. Hehe. anyways, på lørdag var det jo Internaional Earth Hour som betyr at vi skulle sku av alle lys og elektriske apparater i en time. Jeg trodde jeg kom til å ha litt problemer med å gjennomføre dette, men til min store overraskelse var det andre som tok insiativet og vi satt ut stearinlys og koste oss. Lysene stod mye lengre enn den ene timen, for det var så jævla koslig^^.
Ellers har Blå gått på rævva igjen. Burde lese tidligere innlegg, kalt Hvor langt må du falle før du gir opp, eller noe sånt. Burde omdøpes til, Når skal Blå begynne å lære...?
Sorry for meningsløst innlegg. Deal with it.
mandag 24. mars 2008
Hvor langt må du falle før du gir opp?
Vi har alle forhold bak oss. Eller, nesten alle da. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at vi har prøvd, og vi har feilet. Forhold som av en eller annen grunn ikke funket og dermed ble lagt i grus. For noen kan dette være en god ting og du beveger deg vidre i livet uten den andre personen. For andre kan et forhold som ryker være noe som ødelegger deg innvendig.
Personlig så falt jeg hardt. Og langt. Og selv om jeg har lært mye siden da, er det ikke nødvendligvis noe jeg vil oppleve igjen. Det tok meg et helt år å komme meg opp igjen. Og det er jævlig lenge. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg da villig til å satse på et nytt forhold?
Nå må vi begynne å tenke over om ting er verdt det, det gode veid opp mot det dårlige. Er den tiden du er glad verdt, og god nok for at du skal tåle det som evt. kommer senere?
Si du har driti på leggen, si du har kommet deg opp igjen. Si du har innledet et nytt forhold. Si du driter på leggen igjen. Så er det bare å si: Now press repeat. Vil dette pågå for alltid, til du evt. finner en du vil leve med for resten av livet, eller er det mulig å komme til et punkt hvor du har falt så hardt og så mange ganger at du finner ut at det ikke lenger er verdt det? Er det mulig å komme til et punkt hvor du tenker at du ikke gidder mer, ikke livet som sådan, men at du ikke gidder å bedrive kjærlighet til andre enn dine venner og din familie? At romantiske forhold er å sløse bort tiden, eller ihvertfall å dømme seg selv til evig pine, som igjen er noe de fleste vil velge bort hvis sjansen byr seg..?
Kan altfor mange dårlige erfaringer tilslutt føre til en avslutning av kjærligheten?
Vi er dyr. Ikke prøv å få meg til å tro noe annet. Du har kanskje et annet syn enn meg, det får så være, og bare lev med meg på dette. Vi er dyr. Vår mening i livet er å virdeføre rasen. Altså, finn deg en make, par deg og lag så mange unger som mulig. Basic biologi. Jeg vil tørre å påstå at dette er også grunnen til at vi fortsetter å utsette oss for slik pine som kjærligheten kan føre med seg. Vi prøver, driteer på leggen, mislykkes og hva gjør vi? Jo, prøver igjen. For vi har et instinkt som sier at det må vi. Har ingen tenkt på muligheten for å gå imot sine grunnleggende instinkter og bare slutte å gjøre «som naturen sier»?`For naturen dømmer oss til mye helvete. Og helvete er ikke gøy.
Men igjen, det å velge et liv uten kjærlighet. Det høres veldig trist ut. Drømmer vi ikke alle om eventyret? Hvor du finner en du lever lykkelig sammen med resten av ditt liv? Er det det vi fortsatter å håpe på? Det som får oss til å fortsette? Håpet om at det er en der ute som du kan tilbringe resten av ditt liv med? Men som ung, du forventer vel ikke å finne den nå? Så hva leter du etter nå? En å ha det gøy med? Bare akkurat nå. Noen gjør det. Jeg har møtt dem. Det har sikkert du og.
En av mine konklusjoner på dette er at vi er alle suckers på å følge instinktet. Men vi har jo heller ikke så mye valg at det gjør noe. Jeg skjønner det. Betyr ikke det at det suger noe mindre balle av den grunn. For problemet med dette er at det er ikke vårt grunnleggende instinkt vi følger, det er en virdreutviklet og modernisert versjon, som er konstruert for å leke og ha det, gøy, ikke for å finne den mest passende partneren for å matche dine gener og vidreføre rasen, som er utgangspunktet. Neida, ha det gøy er vel hovedpoenget. Her og nå. Men at en eller annen teit grunn er vi også utsyrt med følelser. Kan være en fin ting, men i denne sammenhenger er det ikke det. Vi er dyr. Greit nok det. Dyr puler rundt med de de finner passende, lager unger og vidrefører rasen. Vi er dyr. Vi puler rundt med de vi finner passende. Unger lager vi og, men vent litt med den akkurat nå. Orker ikke å gå for langt inn på psykologien i dette, men poenget er at bare noen fortsatt har og bruker aktivt instinktet. For noen vil svaret på dette være at mennesket er overordnet dyrene, vi er mer og har derfor følelser og oppfører oss anderledes, og er ikke bare dyr, men at vårt reprodusjonsrituale betyr mer enn bare vidreføring. Men hva skjer da når disse to typene mennesker møter hverandre? Kaos skal jeg si deg.
Basic biologi: Kvinner og menn er laget på forskellige måter. Når det gjelder valg av partner og reproduksjon fungerer de også forskjellig. Mannens rolle i dette er å få spredt sin sæd så mye som mulig så det kommer så mange etterkommere av ham som mulig. Helst med de beste damene, uten å måtte knytte seg no særlig til noen av dem. Greit nok. Kvinnens rolle i dette er å finne den mannen som har de beste genene og størst sannsynlighet for å kunne ta vare på avkommet. Det betyr at hvis en kvinne først finner en hun godkjenner som far til sine barn, eller modernisert, godkjenner som sexpartner, er dette en hun vil holde fast på for hun har gjort sitt valg og tror det er det riktige, og at partneren vil være trofast og oppdra ungene bra. Dette er hvorfor en kvinne knytter seg så mye mer til en mann etter, ehm, sex enn det mannen gjør. Det er et velkjent fenomen at jenta har mer følelser for sin gårsnatts sexpartner enn det han har for henne. Også grunnen til at sex på første date er vanligvis en litt teit ting, som kan føre til masse kaos.
Men det skal også sies at dette er stereotypen, som ikke gjelder for alle og begge kjønn kan bytte rolle. Det gjør de også. Så ikke si jeg ikke sa det.
Men så har vi også de som er av samme «type». De som har de samme verdiene angående sex og forhold, som lever sammen og fungerer. Men bare selv om de er av samme «type» betyr jo ikke det at de fungerer som et par, og vil kanskje å i grus de og. Hva gjør du da? Joda, bare les mine forrige linjer, prøv igjen. Og igjen. Til du enten finner den du ikke bæsjer på leggen med, eller til du gir opp, eller til du dør. Det er jo mulig det og. Bare la oss håpe det ikke er av selvmord du dør, etter å ha gitt opp...
Men så kommer det igjen. Hvor mange ganger må du prøve før du gir opp? Hvor langt ned må du falle før du finner ut at det ikke er verdt å klatre opp på toppen igjen? Når tipper du over kanten som tilslutt gjør deg så redd at du ikke klarer å fortsette, selv om en passende partner tripper foran deg og håper du vil gripe den hånden som strekker seg mot deg, selv om den selv er ødelagt av tidligere sprutbæsj? Kanskje har den mindre bæsj på seg enn det du har. Eller så har den bare fortsatt ikke gitt opp og håper fortsatt at det er noe i verden som er verdt å kjempe for. Som deg.
Er ikke du verdt å kjempe for?
For du mente det samme en gang i tiden, du og.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil gi opp. Dager jeg tar ut alle mine piercinger, tar på meg jeans og grå t-skjorter og tripper rundt smilende, håper at ting vil forandre seg og at alt vil bli bedre, og jeg vil slippe alle fordommer. Dager jeg desperat vil være en i mengden. Dager jeg ruller meg inn i dyna så jeg bare såvidt får puste, og håper jeg bare kan sovne og våkne når ting har ordnet seg.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil fortsette. Dager jeg tar på meg noe annet enn bare svart, for svart virker så mørkt. Dager jeg smiler når jeg våkner, og ruller meg inn i dyna og koser ekstra med puta, ikke for å skjekke om den fortsatt er fuktig fra kvelden før, men fordi jeg tenker på en spesiell og gleder meg til dagen som kommer, fordi jeg har håp om at ting vil ordne seg og jeg snart vil ha denne spesielle i nærheten igjen. Det er de dagene jeg er forelsket.
Men tilbake til start. Eller slutt. Jeg har ingen konklusjon. Jeg bare lufter hjernen min. Bare skraper litt på toppen. Det er mer her, hvis du bare ser eller eller jeg selv greier å sette det i ord. Men akkurat nå er det nok. La meg sove. Så får vi se hvilken farge det blir imorgen.
Personlig så falt jeg hardt. Og langt. Og selv om jeg har lært mye siden da, er det ikke nødvendligvis noe jeg vil oppleve igjen. Det tok meg et helt år å komme meg opp igjen. Og det er jævlig lenge. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg da villig til å satse på et nytt forhold?
Nå må vi begynne å tenke over om ting er verdt det, det gode veid opp mot det dårlige. Er den tiden du er glad verdt, og god nok for at du skal tåle det som evt. kommer senere?
Si du har driti på leggen, si du har kommet deg opp igjen. Si du har innledet et nytt forhold. Si du driter på leggen igjen. Så er det bare å si: Now press repeat. Vil dette pågå for alltid, til du evt. finner en du vil leve med for resten av livet, eller er det mulig å komme til et punkt hvor du har falt så hardt og så mange ganger at du finner ut at det ikke lenger er verdt det? Er det mulig å komme til et punkt hvor du tenker at du ikke gidder mer, ikke livet som sådan, men at du ikke gidder å bedrive kjærlighet til andre enn dine venner og din familie? At romantiske forhold er å sløse bort tiden, eller ihvertfall å dømme seg selv til evig pine, som igjen er noe de fleste vil velge bort hvis sjansen byr seg..?
Kan altfor mange dårlige erfaringer tilslutt føre til en avslutning av kjærligheten?
Vi er dyr. Ikke prøv å få meg til å tro noe annet. Du har kanskje et annet syn enn meg, det får så være, og bare lev med meg på dette. Vi er dyr. Vår mening i livet er å virdeføre rasen. Altså, finn deg en make, par deg og lag så mange unger som mulig. Basic biologi. Jeg vil tørre å påstå at dette er også grunnen til at vi fortsetter å utsette oss for slik pine som kjærligheten kan føre med seg. Vi prøver, driteer på leggen, mislykkes og hva gjør vi? Jo, prøver igjen. For vi har et instinkt som sier at det må vi. Har ingen tenkt på muligheten for å gå imot sine grunnleggende instinkter og bare slutte å gjøre «som naturen sier»?`For naturen dømmer oss til mye helvete. Og helvete er ikke gøy.
Men igjen, det å velge et liv uten kjærlighet. Det høres veldig trist ut. Drømmer vi ikke alle om eventyret? Hvor du finner en du lever lykkelig sammen med resten av ditt liv? Er det det vi fortsatter å håpe på? Det som får oss til å fortsette? Håpet om at det er en der ute som du kan tilbringe resten av ditt liv med? Men som ung, du forventer vel ikke å finne den nå? Så hva leter du etter nå? En å ha det gøy med? Bare akkurat nå. Noen gjør det. Jeg har møtt dem. Det har sikkert du og.
En av mine konklusjoner på dette er at vi er alle suckers på å følge instinktet. Men vi har jo heller ikke så mye valg at det gjør noe. Jeg skjønner det. Betyr ikke det at det suger noe mindre balle av den grunn. For problemet med dette er at det er ikke vårt grunnleggende instinkt vi følger, det er en virdreutviklet og modernisert versjon, som er konstruert for å leke og ha det, gøy, ikke for å finne den mest passende partneren for å matche dine gener og vidreføre rasen, som er utgangspunktet. Neida, ha det gøy er vel hovedpoenget. Her og nå. Men at en eller annen teit grunn er vi også utsyrt med følelser. Kan være en fin ting, men i denne sammenhenger er det ikke det. Vi er dyr. Greit nok det. Dyr puler rundt med de de finner passende, lager unger og vidrefører rasen. Vi er dyr. Vi puler rundt med de vi finner passende. Unger lager vi og, men vent litt med den akkurat nå. Orker ikke å gå for langt inn på psykologien i dette, men poenget er at bare noen fortsatt har og bruker aktivt instinktet. For noen vil svaret på dette være at mennesket er overordnet dyrene, vi er mer og har derfor følelser og oppfører oss anderledes, og er ikke bare dyr, men at vårt reprodusjonsrituale betyr mer enn bare vidreføring. Men hva skjer da når disse to typene mennesker møter hverandre? Kaos skal jeg si deg.
Basic biologi: Kvinner og menn er laget på forskellige måter. Når det gjelder valg av partner og reproduksjon fungerer de også forskjellig. Mannens rolle i dette er å få spredt sin sæd så mye som mulig så det kommer så mange etterkommere av ham som mulig. Helst med de beste damene, uten å måtte knytte seg no særlig til noen av dem. Greit nok. Kvinnens rolle i dette er å finne den mannen som har de beste genene og størst sannsynlighet for å kunne ta vare på avkommet. Det betyr at hvis en kvinne først finner en hun godkjenner som far til sine barn, eller modernisert, godkjenner som sexpartner, er dette en hun vil holde fast på for hun har gjort sitt valg og tror det er det riktige, og at partneren vil være trofast og oppdra ungene bra. Dette er hvorfor en kvinne knytter seg så mye mer til en mann etter, ehm, sex enn det mannen gjør. Det er et velkjent fenomen at jenta har mer følelser for sin gårsnatts sexpartner enn det han har for henne. Også grunnen til at sex på første date er vanligvis en litt teit ting, som kan føre til masse kaos.
Men det skal også sies at dette er stereotypen, som ikke gjelder for alle og begge kjønn kan bytte rolle. Det gjør de også. Så ikke si jeg ikke sa det.
Men så har vi også de som er av samme «type». De som har de samme verdiene angående sex og forhold, som lever sammen og fungerer. Men bare selv om de er av samme «type» betyr jo ikke det at de fungerer som et par, og vil kanskje å i grus de og. Hva gjør du da? Joda, bare les mine forrige linjer, prøv igjen. Og igjen. Til du enten finner den du ikke bæsjer på leggen med, eller til du gir opp, eller til du dør. Det er jo mulig det og. Bare la oss håpe det ikke er av selvmord du dør, etter å ha gitt opp...
Men så kommer det igjen. Hvor mange ganger må du prøve før du gir opp? Hvor langt ned må du falle før du finner ut at det ikke er verdt å klatre opp på toppen igjen? Når tipper du over kanten som tilslutt gjør deg så redd at du ikke klarer å fortsette, selv om en passende partner tripper foran deg og håper du vil gripe den hånden som strekker seg mot deg, selv om den selv er ødelagt av tidligere sprutbæsj? Kanskje har den mindre bæsj på seg enn det du har. Eller så har den bare fortsatt ikke gitt opp og håper fortsatt at det er noe i verden som er verdt å kjempe for. Som deg.
Er ikke du verdt å kjempe for?
For du mente det samme en gang i tiden, du og.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil gi opp. Dager jeg tar ut alle mine piercinger, tar på meg jeans og grå t-skjorter og tripper rundt smilende, håper at ting vil forandre seg og at alt vil bli bedre, og jeg vil slippe alle fordommer. Dager jeg desperat vil være en i mengden. Dager jeg ruller meg inn i dyna så jeg bare såvidt får puste, og håper jeg bare kan sovne og våkne når ting har ordnet seg.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil fortsette. Dager jeg tar på meg noe annet enn bare svart, for svart virker så mørkt. Dager jeg smiler når jeg våkner, og ruller meg inn i dyna og koser ekstra med puta, ikke for å skjekke om den fortsatt er fuktig fra kvelden før, men fordi jeg tenker på en spesiell og gleder meg til dagen som kommer, fordi jeg har håp om at ting vil ordne seg og jeg snart vil ha denne spesielle i nærheten igjen. Det er de dagene jeg er forelsket.
Men tilbake til start. Eller slutt. Jeg har ingen konklusjon. Jeg bare lufter hjernen min. Bare skraper litt på toppen. Det er mer her, hvis du bare ser eller eller jeg selv greier å sette det i ord. Men akkurat nå er det nok. La meg sove. Så får vi se hvilken farge det blir imorgen.
lørdag 22. mars 2008
Påskesamling på Sjøgaren!
Hvis du lurte; Dette er føttene mine.
Påsken har kommet, i år også, litt tidligere enn vanlig, men ikke mindre her av den grunn. Jeg tror jeg ikke snakker bare for meg selv når jeg sier at påska burde ha holdt seg litt lenger unna enn det den gjorde iår. Selv hadde jeg bare litt over to uker med skole før det var en ny ferie på gang og jeg hadde derfor ikke tid til å bygge opp den vanlige "jeg hater skolen og trenger desperat en pause før jeg sykemelder meg på ubestemt tid for psykisk ustabilitet". Uten dette er en ferie litt slitsomt, og jobber egentlig imot sin mening. Og siden min ferie nå skulle bestå av maksimal chilling på Juventes uoffisielle rotehøl Sjøgaren var dette spesielt teit timing. Siden det ikke er noe annet å gjøre der enn å sove så lenge som mulig, spise frokost på brygga eller på gresset innenfor siden det ikke blåste så jævlig der, sole seg/ prøve å få varme ut av sola, noe som er lettere for meg enn for de fleste siden jeg så og si bare har svarte klær. Det betyr at jeg også kan ha mindre klær enn alle andre. Slikt er gøy^^ Jo mindre klær, jo mere morro!
Jeeez, vel resten av dagene går for det meste ut på å gå på butikken, uansett om du har noe der å gjøre eller ikke, for har du ikke det har du det alikevel, som en gåtur siden alle dine venner må dit siden de er dårlige på å prioritere og organisere mat og penger. Så tur til butikken, lage mat, spise mat, vente litt så spise mer mat. Det er ikke noe annet å gjøre der enn å spise. Det er en stor kjedespiseorgie altså. Morro...
Har du derimor funnet deg noen å rote med så er du heldig, for da har du andre ting å stappe i munnen og dermed mindre sjanse for ehm, diverse, bl.a. kvalme, overmetthet, som igjen fører til, hvis vi er heldige, oppkast, overvekt, diabetes, hjerte-og karsykdommer, kreft, leverskader, schizofreni og diverse mentale sykdommer, malaria, vannkopper, rabies, depresjon og økt fare for selvmord og murstein i hodet. Så det så. Vi single lever farlig...!
Noe som er vedt å nevne i denne sammenheng er at, ja som jeg har snakket om før, påska kom tidlig, men sammenlagt med den globale oppvarmingen og alt det der så jevna det seg litt ut på hvor i "vårprosessen" naturen var. Så jeg trupper opp i Converse og lett sommerjakke og føler meg komfortabel med fremgangen og varmen og alt som er rundt. Brun blir jeg og. For frokost skal spises ute. Sånn er det bare. Og ikke bare frokost. Etter det er det te og nøtter. Masse te. MASSE! Tror aldri jeg har drukket så mye te på så liten tid som jeg har denne uka. Te er bra. Meeeen ihverftall. Etter flere, ehm, morgener?, formiddager sier vi, med frokost, te og nøtter i sola skifter plutselig været og vi er alle fanget inne i hytta med masse snø rundt oss, ingen buss som går på to dager og alfor mange mennesker på et altfor lite sted og altfor mange mennesker som ikke er glad i personlig hygiene. Sånt blir man gal av. Jeg tok første buss etter jeg våkna straka vegen hem, når bussene endelig begynte å gå igjen. Det var ikke det at det ikke var koselig, men for mye av det gode kan bli litt overveldene i lengden det og. Så hem dro eg. (Og ja, jeg har snakka for mye med folk med dialekt så jeg skarrer i tankene og sier eg og hem..)
Noe jeg faktisk greide å prestere var å ikke ta opp kameraet i detheletatt under hele samlinga. Det er uvandt. Rart. Så ingen bilder. Men så er det ikke så mye nytt å ta bilde av heller, det er det. For på Sjøgaren er det så og si de samme folka som kommer og de samme folka som sitter i de samme stolene og sofaene og gjør det de alltid gjør, som er å spise. Så jeg kan hente frem noen gamle bilder hvis noen vil se, men ellers gidder jeg ikke.
Jeg fant, mista og fant igjen lua mi! (Eller, fikk den tilsendt etter å ha vært rundt hele Norge, mista og funnet igjen av Hedda my løøøv!)
Idag er det fullmåne. *peke*
(made u look)
Påskeaften ble ikke helt som jeg hadde forventet eller planlagt. Det var teit. Men ikke noe jeg kan gjøre noe med nå uansett. Bare vente til neste år=) Framtiden har mye i vente for meg nå føler jeg. Ting som ikke er bestemt. Det er deilig. Hva skal jeg? Jeg skal ha pause. Jeg skal få tilbake/ finne meg selv. Jeg skal dyrke. Grønnsaker og kjærligheten. Jeg skal bli brun. Jeg skal snakke med noen. Noen jeg ikke ennå har møtt. Jeg gleder meg. God natt alle sammen. Ikke bli suicidale og sånt. Selv om jeg ofte har problemer med det selv så prøv ditt beste for å høre på Nøve når hun sier det beste: JA til KJÆRLIGHET! Og kjærlighet; vær snill med meg, for jeg trenger ikke mer kødd. Takk.
Har jeg ikke digge føtter?
Påsken har kommet, i år også, litt tidligere enn vanlig, men ikke mindre her av den grunn. Jeg tror jeg ikke snakker bare for meg selv når jeg sier at påska burde ha holdt seg litt lenger unna enn det den gjorde iår. Selv hadde jeg bare litt over to uker med skole før det var en ny ferie på gang og jeg hadde derfor ikke tid til å bygge opp den vanlige "jeg hater skolen og trenger desperat en pause før jeg sykemelder meg på ubestemt tid for psykisk ustabilitet". Uten dette er en ferie litt slitsomt, og jobber egentlig imot sin mening. Og siden min ferie nå skulle bestå av maksimal chilling på Juventes uoffisielle rotehøl Sjøgaren var dette spesielt teit timing. Siden det ikke er noe annet å gjøre der enn å sove så lenge som mulig, spise frokost på brygga eller på gresset innenfor siden det ikke blåste så jævlig der, sole seg/ prøve å få varme ut av sola, noe som er lettere for meg enn for de fleste siden jeg så og si bare har svarte klær. Det betyr at jeg også kan ha mindre klær enn alle andre. Slikt er gøy^^ Jo mindre klær, jo mere morro!
Jeeez, vel resten av dagene går for det meste ut på å gå på butikken, uansett om du har noe der å gjøre eller ikke, for har du ikke det har du det alikevel, som en gåtur siden alle dine venner må dit siden de er dårlige på å prioritere og organisere mat og penger. Så tur til butikken, lage mat, spise mat, vente litt så spise mer mat. Det er ikke noe annet å gjøre der enn å spise. Det er en stor kjedespiseorgie altså. Morro...
Har du derimor funnet deg noen å rote med så er du heldig, for da har du andre ting å stappe i munnen og dermed mindre sjanse for ehm, diverse, bl.a. kvalme, overmetthet, som igjen fører til, hvis vi er heldige, oppkast, overvekt, diabetes, hjerte-og karsykdommer, kreft, leverskader, schizofreni og diverse mentale sykdommer, malaria, vannkopper, rabies, depresjon og økt fare for selvmord og murstein i hodet. Så det så. Vi single lever farlig...!
Noe som er vedt å nevne i denne sammenheng er at, ja som jeg har snakket om før, påska kom tidlig, men sammenlagt med den globale oppvarmingen og alt det der så jevna det seg litt ut på hvor i "vårprosessen" naturen var. Så jeg trupper opp i Converse og lett sommerjakke og føler meg komfortabel med fremgangen og varmen og alt som er rundt. Brun blir jeg og. For frokost skal spises ute. Sånn er det bare. Og ikke bare frokost. Etter det er det te og nøtter. Masse te. MASSE! Tror aldri jeg har drukket så mye te på så liten tid som jeg har denne uka. Te er bra. Meeeen ihverftall. Etter flere, ehm, morgener?, formiddager sier vi, med frokost, te og nøtter i sola skifter plutselig været og vi er alle fanget inne i hytta med masse snø rundt oss, ingen buss som går på to dager og alfor mange mennesker på et altfor lite sted og altfor mange mennesker som ikke er glad i personlig hygiene. Sånt blir man gal av. Jeg tok første buss etter jeg våkna straka vegen hem, når bussene endelig begynte å gå igjen. Det var ikke det at det ikke var koselig, men for mye av det gode kan bli litt overveldene i lengden det og. Så hem dro eg. (Og ja, jeg har snakka for mye med folk med dialekt så jeg skarrer i tankene og sier eg og hem..)
Noe jeg faktisk greide å prestere var å ikke ta opp kameraet i detheletatt under hele samlinga. Det er uvandt. Rart. Så ingen bilder. Men så er det ikke så mye nytt å ta bilde av heller, det er det. For på Sjøgaren er det så og si de samme folka som kommer og de samme folka som sitter i de samme stolene og sofaene og gjør det de alltid gjør, som er å spise. Så jeg kan hente frem noen gamle bilder hvis noen vil se, men ellers gidder jeg ikke.
Jeg fant, mista og fant igjen lua mi! (Eller, fikk den tilsendt etter å ha vært rundt hele Norge, mista og funnet igjen av Hedda my løøøv!)
Idag er det fullmåne. *peke*
(made u look)
Påskeaften ble ikke helt som jeg hadde forventet eller planlagt. Det var teit. Men ikke noe jeg kan gjøre noe med nå uansett. Bare vente til neste år=) Framtiden har mye i vente for meg nå føler jeg. Ting som ikke er bestemt. Det er deilig. Hva skal jeg? Jeg skal ha pause. Jeg skal få tilbake/ finne meg selv. Jeg skal dyrke. Grønnsaker og kjærligheten. Jeg skal bli brun. Jeg skal snakke med noen. Noen jeg ikke ennå har møtt. Jeg gleder meg. God natt alle sammen. Ikke bli suicidale og sånt. Selv om jeg ofte har problemer med det selv så prøv ditt beste for å høre på Nøve når hun sier det beste: JA til KJÆRLIGHET! Og kjærlighet; vær snill med meg, for jeg trenger ikke mer kødd. Takk.
Har jeg ikke digge føtter?
onsdag 12. mars 2008
FRISTIL!
Hei igjen. Nå har jeg endelig vært på Fristil kurs igjen, etter en altfor lang pause. Var nå tilbake som kjøkkenansvarlig! Wohooo! Morro^^ Noe som betyr at jeg er ikke hjelpis, ikke leder og ihvertfall ikke hovedleder, men på siden på en måte, alene men en del av teamet allikkavel. Vanskelig det her. Anywho, det betyr at jeg setter megselv vedsiden av hovedleder egentlig. Haha, jeg er kul. Så jeg fikk masse kjøkkenbitcher som jeg fikk daske rundt på kjøkkenet når jeg ville. Hihi^^ Både hjelpis og leder og tilogmed hovedleder var dasket av meg. Føler meg så mektig. Prøve å ikke la det gå til hodet på meg=P Makt er ikke bra for lille meg. Men kanskje bare litt..?
Å være kjøkkenansvarlig går vel mest ut på å lage mat, rydde opp etter alle andre, så lage mat til megselv siden jeg sjeldent spiser det alle andre spise, stakkars kjøttetere som de er, så jeg lagde min egen mat etter på. Så ca 1times pause, så pån igjen for å lage mer mat. Litt slitsomt i lengden, må vel innrømmes.. Men det betydde at på alle ting som jeg ikke liker, dvs. div. leker ala navneleker og denslags, ja, da kan jeg rømme. Og diskret hviske inn i øret til Valgeir at jeg har viktige ting å gjøre på kjøkkenet^^Hihi. So i run away! Far away! Eller, inn på kjøkkenet ihvertfall.. Kosli det.
Men siden jeg hele tiden var på kjøkkenet og aldri orka å spise når alle andre spiste, var jeg sjeldent ute med elevene og ble mindre kjent med dem enn de andre lederene.
Sånn måtte det bare bli, men det var litt trist, siden de virket veldig søte=) Så vi hadde noen litt kjedelig møter, masse fine og koslige.
Og etter en interessant manndomsprøve med tampongrekvisitter hadde vi noen igjen, og hva gjør vi med tamponger som ikke skal brukes...? Hmmm...
Jo! Vi putter dem i munnen, fyller på med cola og vann, ser hvor mye de utvider seg og håper på det beste^^
Koslig kurs, koslige elever, koslige ledere, koslig steming og digg mat=P Supert! Hadde en kjempefin helg! Savner...<3
Å være kjøkkenansvarlig går vel mest ut på å lage mat, rydde opp etter alle andre, så lage mat til megselv siden jeg sjeldent spiser det alle andre spise, stakkars kjøttetere som de er, så jeg lagde min egen mat etter på. Så ca 1times pause, så pån igjen for å lage mer mat. Litt slitsomt i lengden, må vel innrømmes.. Men det betydde at på alle ting som jeg ikke liker, dvs. div. leker ala navneleker og denslags, ja, da kan jeg rømme. Og diskret hviske inn i øret til Valgeir at jeg har viktige ting å gjøre på kjøkkenet^^Hihi. So i run away! Far away! Eller, inn på kjøkkenet ihvertfall.. Kosli det.
Men siden jeg hele tiden var på kjøkkenet og aldri orka å spise når alle andre spiste, var jeg sjeldent ute med elevene og ble mindre kjent med dem enn de andre lederene.
Sånn måtte det bare bli, men det var litt trist, siden de virket veldig søte=) Så vi hadde noen litt kjedelig møter, masse fine og koslige.Og etter en interessant manndomsprøve med tampongrekvisitter hadde vi noen igjen, og hva gjør vi med tamponger som ikke skal brukes...? Hmmm...
Jo! Vi putter dem i munnen, fyller på med cola og vann, ser hvor mye de utvider seg og håper på det beste^^Koslig kurs, koslige elever, koslige ledere, koslig steming og digg mat=P Supert! Hadde en kjempefin helg! Savner...<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)