Vi har alle forhold bak oss. Eller, nesten alle da. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at vi har prøvd, og vi har feilet. Forhold som av en eller annen grunn ikke funket og dermed ble lagt i grus. For noen kan dette være en god ting og du beveger deg vidre i livet uten den andre personen. For andre kan et forhold som ryker være noe som ødelegger deg innvendig.
Personlig så falt jeg hardt. Og langt. Og selv om jeg har lært mye siden da, er det ikke nødvendligvis noe jeg vil oppleve igjen. Det tok meg et helt år å komme meg opp igjen. Og det er jævlig lenge. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg da villig til å satse på et nytt forhold?
Nå må vi begynne å tenke over om ting er verdt det, det gode veid opp mot det dårlige. Er den tiden du er glad verdt, og god nok for at du skal tåle det som evt. kommer senere?
Si du har driti på leggen, si du har kommet deg opp igjen. Si du har innledet et nytt forhold. Si du driter på leggen igjen. Så er det bare å si: Now press repeat. Vil dette pågå for alltid, til du evt. finner en du vil leve med for resten av livet, eller er det mulig å komme til et punkt hvor du har falt så hardt og så mange ganger at du finner ut at det ikke lenger er verdt det? Er det mulig å komme til et punkt hvor du tenker at du ikke gidder mer, ikke livet som sådan, men at du ikke gidder å bedrive kjærlighet til andre enn dine venner og din familie? At romantiske forhold er å sløse bort tiden, eller ihvertfall å dømme seg selv til evig pine, som igjen er noe de fleste vil velge bort hvis sjansen byr seg..?
Kan altfor mange dårlige erfaringer tilslutt føre til en avslutning av kjærligheten?
Vi er dyr. Ikke prøv å få meg til å tro noe annet. Du har kanskje et annet syn enn meg, det får så være, og bare lev med meg på dette. Vi er dyr. Vår mening i livet er å virdeføre rasen. Altså, finn deg en make, par deg og lag så mange unger som mulig. Basic biologi. Jeg vil tørre å påstå at dette er også grunnen til at vi fortsetter å utsette oss for slik pine som kjærligheten kan føre med seg. Vi prøver, driteer på leggen, mislykkes og hva gjør vi? Jo, prøver igjen. For vi har et instinkt som sier at det må vi. Har ingen tenkt på muligheten for å gå imot sine grunnleggende instinkter og bare slutte å gjøre «som naturen sier»?`For naturen dømmer oss til mye helvete. Og helvete er ikke gøy.
Men igjen, det å velge et liv uten kjærlighet. Det høres veldig trist ut. Drømmer vi ikke alle om eventyret? Hvor du finner en du lever lykkelig sammen med resten av ditt liv? Er det det vi fortsatter å håpe på? Det som får oss til å fortsette? Håpet om at det er en der ute som du kan tilbringe resten av ditt liv med? Men som ung, du forventer vel ikke å finne den nå? Så hva leter du etter nå? En å ha det gøy med? Bare akkurat nå. Noen gjør det. Jeg har møtt dem. Det har sikkert du og.
En av mine konklusjoner på dette er at vi er alle suckers på å følge instinktet. Men vi har jo heller ikke så mye valg at det gjør noe. Jeg skjønner det. Betyr ikke det at det suger noe mindre balle av den grunn. For problemet med dette er at det er ikke vårt grunnleggende instinkt vi følger, det er en virdreutviklet og modernisert versjon, som er konstruert for å leke og ha det, gøy, ikke for å finne den mest passende partneren for å matche dine gener og vidreføre rasen, som er utgangspunktet. Neida, ha det gøy er vel hovedpoenget. Her og nå. Men at en eller annen teit grunn er vi også utsyrt med følelser. Kan være en fin ting, men i denne sammenhenger er det ikke det. Vi er dyr. Greit nok det. Dyr puler rundt med de de finner passende, lager unger og vidrefører rasen. Vi er dyr. Vi puler rundt med de vi finner passende. Unger lager vi og, men vent litt med den akkurat nå. Orker ikke å gå for langt inn på psykologien i dette, men poenget er at bare noen fortsatt har og bruker aktivt instinktet. For noen vil svaret på dette være at mennesket er overordnet dyrene, vi er mer og har derfor følelser og oppfører oss anderledes, og er ikke bare dyr, men at vårt reprodusjonsrituale betyr mer enn bare vidreføring. Men hva skjer da når disse to typene mennesker møter hverandre? Kaos skal jeg si deg.
Basic biologi: Kvinner og menn er laget på forskellige måter. Når det gjelder valg av partner og reproduksjon fungerer de også forskjellig. Mannens rolle i dette er å få spredt sin sæd så mye som mulig så det kommer så mange etterkommere av ham som mulig. Helst med de beste damene, uten å måtte knytte seg no særlig til noen av dem. Greit nok. Kvinnens rolle i dette er å finne den mannen som har de beste genene og størst sannsynlighet for å kunne ta vare på avkommet. Det betyr at hvis en kvinne først finner en hun godkjenner som far til sine barn, eller modernisert, godkjenner som sexpartner, er dette en hun vil holde fast på for hun har gjort sitt valg og tror det er det riktige, og at partneren vil være trofast og oppdra ungene bra. Dette er hvorfor en kvinne knytter seg så mye mer til en mann etter, ehm, sex enn det mannen gjør. Det er et velkjent fenomen at jenta har mer følelser for sin gårsnatts sexpartner enn det han har for henne. Også grunnen til at sex på første date er vanligvis en litt teit ting, som kan føre til masse kaos.
Men det skal også sies at dette er stereotypen, som ikke gjelder for alle og begge kjønn kan bytte rolle. Det gjør de også. Så ikke si jeg ikke sa det.
Men så har vi også de som er av samme «type». De som har de samme verdiene angående sex og forhold, som lever sammen og fungerer. Men bare selv om de er av samme «type» betyr jo ikke det at de fungerer som et par, og vil kanskje å i grus de og. Hva gjør du da? Joda, bare les mine forrige linjer, prøv igjen. Og igjen. Til du enten finner den du ikke bæsjer på leggen med, eller til du gir opp, eller til du dør. Det er jo mulig det og. Bare la oss håpe det ikke er av selvmord du dør, etter å ha gitt opp...
Men så kommer det igjen. Hvor mange ganger må du prøve før du gir opp? Hvor langt ned må du falle før du finner ut at det ikke er verdt å klatre opp på toppen igjen? Når tipper du over kanten som tilslutt gjør deg så redd at du ikke klarer å fortsette, selv om en passende partner tripper foran deg og håper du vil gripe den hånden som strekker seg mot deg, selv om den selv er ødelagt av tidligere sprutbæsj? Kanskje har den mindre bæsj på seg enn det du har. Eller så har den bare fortsatt ikke gitt opp og håper fortsatt at det er noe i verden som er verdt å kjempe for. Som deg.
Er ikke du verdt å kjempe for?
For du mente det samme en gang i tiden, du og.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil gi opp. Dager jeg tar ut alle mine piercinger, tar på meg jeans og grå t-skjorter og tripper rundt smilende, håper at ting vil forandre seg og at alt vil bli bedre, og jeg vil slippe alle fordommer. Dager jeg desperat vil være en i mengden. Dager jeg ruller meg inn i dyna så jeg bare såvidt får puste, og håper jeg bare kan sovne og våkne når ting har ordnet seg.
Jeg har mine dager. Dager jeg vil fortsette. Dager jeg tar på meg noe annet enn bare svart, for svart virker så mørkt. Dager jeg smiler når jeg våkner, og ruller meg inn i dyna og koser ekstra med puta, ikke for å skjekke om den fortsatt er fuktig fra kvelden før, men fordi jeg tenker på en spesiell og gleder meg til dagen som kommer, fordi jeg har håp om at ting vil ordne seg og jeg snart vil ha denne spesielle i nærheten igjen. Det er de dagene jeg er forelsket.
Men tilbake til start. Eller slutt. Jeg har ingen konklusjon. Jeg bare lufter hjernen min. Bare skraper litt på toppen. Det er mer her, hvis du bare ser eller eller jeg selv greier å sette det i ord. Men akkurat nå er det nok. La meg sove. Så får vi se hvilken farge det blir imorgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar