Denne helga har jeg vært på Kompiskurs. Dette er den norske versjonen av den svenske Kameratstöd, som bygger på selvinnsikt og bedre forståelse av verden rundt deg og menneskene i den. Dette har vært en sinnsykt innholdsrik og følelsesladet helg, både positivt og negativt, men jeg kommer ut i verden med et nytt syn på mye, føler jeg har blitt bevisst på mye jeg ikke var før, som er verdt å bruke en helg på å bli bevisst på. Dette er noe alle burde være med på, ikke bare Juventere, men virkelig, alle. For vi har blitt utfordret, ikke blitt fortalt, men utfordret til å tenke selv. Vi fikk spørsmål vi selv måtte svare på, vi måtte tenke selv, vi måtte finne svaret selv. Selv om det ofte ikke er noe eksakt fasitsvar på de fleste av de spørsmålene vi fikk.
Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.
Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.
Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.
Tusen takk.
søndag 9. november 2008
søndag 5. oktober 2008
Tanker om romantikk og realisme
Jeg fikk plutselig spørsmålet; "Hva er drømmetypen?"
Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.
Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.
For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.
Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.
Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.
Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?
En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.
Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.
Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:
" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."
For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"
"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"
Realisme og romantikk sammen.
Men alt i alt:
jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for
"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!
for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."
Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3
Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.
Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.
For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.
Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.
Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.
Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?
En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.
Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.
Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:
" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."
For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"
"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"
Realisme og romantikk sammen.
Men alt i alt:
jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for
"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!
for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."
Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3
lørdag 4. oktober 2008
Fortidsmimring
Jeg satt her, i min seng, som jeg stadig gjør, en regnfull dag her i Bergen. Vinduene dugger, så jeg ser ingenting utenfor, og hvis jeg hadde hatt muligheten ville jeg bare sett en bakgård uansett, så er ikke så farlig. Men så er det da slik, at jeg satt, med ryggen mot veggen og hørte på fagre toner som kom fra se stygge små høytalerene mine. Også kalt musikk. Jeg chiller. Hehe, kort sagt.
Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.
Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene
første gang jeg møtte Bella,
Kakaopeepza^^
De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!
og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.
En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.
Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.
Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end
We´ll walk in fields of gold"
Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.
Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene
første gang jeg møtte Bella,
Kakaopeepza^^
De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!
og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.
En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.
Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.
Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end
We´ll walk in fields of gold"
onsdag 1. oktober 2008
Bergen, Uke 2
Den Perfekte Gulrot (ifølge Hedda, tha skrellah)
Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D
Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)
Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^
Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3
NÅ snakker vi deilig bil!!!
Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D
Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)
Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^
Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3NÅ snakker vi deilig bil!!!
onsdag 24. september 2008
Bergen, Uke 1 (del 2)
Hvordan jeg greier å klusse til ting på en så fantastisk måte tror jeg må være en medfødt gave..
Ok, tar kanskje litt vel hardt i når jeg sier det sånn, men er mye kaos nå for tiden. Ihvertfall inne i holdet mitt. Der står det aldri stille. For der er det tettpakka av ting som;
- Min fantaktiske timing sendte meg til en skole som skulle ha fire prøver den uka jeg begynte. Supert. Da blir det mye lesing, siden jeg kremt kremt*, henger litt etter.
-Jeg har ikke tid til å lese, for jeg har så mye annet å gjøre. Som å være med å lage gigantisk banner med Naturvernsforbundet, som sikker snart blir et eget lite blogginlegg, så fort det faktisk skjer noe. Også må jeg rundt omkring overalt for å fixe ting. Jeg har bl.a. vært på biblioteket og fått meg lånekort (*stolt) så jeg kan lese enda flere bøker i den tiden jeg ikke har. Supert...
-Jeg er på skolen til ca 1500, så tar bussen hjem(tar 40min + ventetid), går innom noe smart jeg må fixe på veien (idag var det Rimi) og poff! Så er klokka 6 før jeg i dethele tatt har fått satt meg ned. (har vanligvis laga middag i mellomtiden da)
-Så har jeg Juventeting som må jobbes med. Jeg er jo så smart at selv etter jeg sa til megselv at jeg ikke skulle ta på meg hovedansvaret for kjøkkenet på SK så gjorde jeg det allikkavel. De slemme (fine) slemme menneskene manipulerer meg! Eller så er jeg bare lett påvirkelig, naiv eller bare dum. Eller så elsker jeg bare Juvente litt for mye. Jeg håper på den siste=)
-Og jeg tilbringer mye tid på nettet. (some ENDELIG har kommet, men kan ikke si det virker så bra. Blir logga av MSN ca hvert 7.minutt) Dette gjør jeg fordi jeg prøver å finne en ny leilighet, kollektiv eller hybel. Fordi den jeg har er så liten at jeg kreperer snart. Koslige folk, men jævla lite! Faen.. Og prøver å finne noe som er litt uttafor byen, aka billigere og mer plass, og som er i retning av skolen, og har ikke altfor lang vei til skolebussen. Men så må jo alt times for vet ikke når jeg kan dra herfra, vet ikke når jeg kan flytte inn andre steder grunnet grunn nr.1, og masse kaos. Har vært på visning idag. Men blir ikke noe av den tror jeg.
-Og noe som dessverre (desssverre fordi jeg virkelig burde fokusere på andre ting akkurat nå) er mer dominant i tankene enn det det burde være er mitt endesløse kjærlighetskaos. For de som har hørt litt vet at dette er store saker. Er alltid det med meg og kjærligheten. Livet ville vært så mye enklere hvis jeg fikk litt fri fra sånt innemellom. Men så er det kjærligheten som gjør livet verdt å leve også da! (-sa den håpløse og ukurlige romantikeren) For håpet på at alt fixer seg tilslutt er jo grunnen til at jeg fortsetter å jobbe, fortsetter å lengte og fortsetter leve. Hva er vel et liv uten kjærlighet?
- Har du all tro kan
du flytte fjell,
men har du ikke kjærlighet
er du intet
(litt skummelt at de bytta ut kjærlighet med penger for å få det til å passe med tiden. Husker ikke helt når det var, men de gjorde det, en gang. Kristne folk tror jeg. Originalen er mye finere.)
Imorgen er det én uke siden jeg kom..
Ok, tar kanskje litt vel hardt i når jeg sier det sånn, men er mye kaos nå for tiden. Ihvertfall inne i holdet mitt. Der står det aldri stille. For der er det tettpakka av ting som;
- Min fantaktiske timing sendte meg til en skole som skulle ha fire prøver den uka jeg begynte. Supert. Da blir det mye lesing, siden jeg kremt kremt*, henger litt etter.
-Jeg har ikke tid til å lese, for jeg har så mye annet å gjøre. Som å være med å lage gigantisk banner med Naturvernsforbundet, som sikker snart blir et eget lite blogginlegg, så fort det faktisk skjer noe. Også må jeg rundt omkring overalt for å fixe ting. Jeg har bl.a. vært på biblioteket og fått meg lånekort (*stolt) så jeg kan lese enda flere bøker i den tiden jeg ikke har. Supert...
-Jeg er på skolen til ca 1500, så tar bussen hjem(tar 40min + ventetid), går innom noe smart jeg må fixe på veien (idag var det Rimi) og poff! Så er klokka 6 før jeg i dethele tatt har fått satt meg ned. (har vanligvis laga middag i mellomtiden da)
-Så har jeg Juventeting som må jobbes med. Jeg er jo så smart at selv etter jeg sa til megselv at jeg ikke skulle ta på meg hovedansvaret for kjøkkenet på SK så gjorde jeg det allikkavel. De slemme (fine) slemme menneskene manipulerer meg! Eller så er jeg bare lett påvirkelig, naiv eller bare dum. Eller så elsker jeg bare Juvente litt for mye. Jeg håper på den siste=)
-Og jeg tilbringer mye tid på nettet. (some ENDELIG har kommet, men kan ikke si det virker så bra. Blir logga av MSN ca hvert 7.minutt) Dette gjør jeg fordi jeg prøver å finne en ny leilighet, kollektiv eller hybel. Fordi den jeg har er så liten at jeg kreperer snart. Koslige folk, men jævla lite! Faen.. Og prøver å finne noe som er litt uttafor byen, aka billigere og mer plass, og som er i retning av skolen, og har ikke altfor lang vei til skolebussen. Men så må jo alt times for vet ikke når jeg kan dra herfra, vet ikke når jeg kan flytte inn andre steder grunnet grunn nr.1, og masse kaos. Har vært på visning idag. Men blir ikke noe av den tror jeg.
-Og noe som dessverre (desssverre fordi jeg virkelig burde fokusere på andre ting akkurat nå) er mer dominant i tankene enn det det burde være er mitt endesløse kjærlighetskaos. For de som har hørt litt vet at dette er store saker. Er alltid det med meg og kjærligheten. Livet ville vært så mye enklere hvis jeg fikk litt fri fra sånt innemellom. Men så er det kjærligheten som gjør livet verdt å leve også da! (-sa den håpløse og ukurlige romantikeren) For håpet på at alt fixer seg tilslutt er jo grunnen til at jeg fortsetter å jobbe, fortsetter å lengte og fortsetter leve. Hva er vel et liv uten kjærlighet?
- Har du all tro kan
du flytte fjell,
men har du ikke kjærlighet
er du intet
(litt skummelt at de bytta ut kjærlighet med penger for å få det til å passe med tiden. Husker ikke helt når det var, men de gjorde det, en gang. Kristne folk tror jeg. Originalen er mye finere.)
Imorgen er det én uke siden jeg kom..
mandag 22. september 2008
Bergen, Uke 1
Ah.. Unnskyld alle sammen som har sett hit flere ganger uten at det har vært noe som et bilde nytt, men nå kommer det altså. Grunnen til dette er ikke at jeg er udugelig, nei tvert imot! Hehe, jeg har både vært såppas opptatt hele tiden så har ikke hatt så mye til til overs, OG den lille detaljen om at jeg ikke har nett i leiligheten nuh.. Så akkurat nå sitter jeg på en koslig café med en chai latte i hånda og koser meg en stille mandag ettermiddag, etter en lang og hard dag med skole.
Fordi! Jeg hadde min første skoledag idag, og som alle de som har vært nye i en klasse hvor alle kjenner hverandre fra før av, vet at dette er ikke bare-bare.. For disse folka har jo gått på skolen i allerede en måned, og kjenner hverandre rimelig godt. Også kommer jeg. Heldigvis var det ikke en sånn; stappa klasserom, jeg banker på og blir vist inn og læreren sier; Alle sammen! Dette er Oda! Vær snill med henne! hehe, bare nesten. jeg kom meg inn, hadde to timer histore og hilste på de som kom bort til meg, og såååå kom klasseforstanderen og intorduserte meg og sa de måtte ta godt imot meg og så måtte jeg si litt om megselv. Hehe, var ikke så farlig. De ble veldig glade i meg så fort jeg sa jeg er (nesten) konditor, og kan lage kake^^ Folk var generelt snille og jeg vil si det var en realtivt vellykket første dag på skolen. Og siden fagene er på nivå med 4.kl på barneskolen så var det ikke såååå farlig at jeg har gått glipp av fire uker. For de har ikke lært noe...x) Og hvis det holder seg på dette nivået vil jeg gjøre det svært godt tror jeg^^ Man kan jo alltids håpe=P
Leiligheten:
Den er liten. Jævlig liten. For liten. Jeg blir ikke. Ser allerede etter noe annet. Men min intensjon med å få meg akkurat denne var som følger(for den var faktisk svært gjennomtenkt!) : Oda/Blå (nå flaskegrønn) + ny by + Oda´s tragiske retningssans = NEI! Jeg har en fabelaktig evne til å gå meg bort, selv på de korteste turere, noe jeg faktisk gjorde en av de første dagene. Jeg skulle ta meg en tur for å se etter et sted å spise middag, (gadd ikke kjøpe mat) og for å bare se meg litt rundt. Gikk først der jeg kjente meg litt igjen, så litt lenger. Og litt lenger. Og litt til. Tilslutt var jeg borte, og måtte spørre om veien. Heldigvis snakker jeg østlandsk og folk ser ikke så veldig rart på meg når jeg spør om veien, for de tror jeg bare er en turist. Noe jeg forsåvidt VAR. Men ikke nå lenger. Jeg er blitt døpt (ikke offisielt, hmmm, det må jeg gjøre) av bl. a. Valgeir, som Bergenser! Ohyeah! Litt stolt. FORDI! Poenget med dette var at siden jeg fort går meg bort fordi jeg har en vane for å tro det beste; som at; jaja det går nok fint hvis jeg går her, jeg kommer nok hjem igjen. Jeg gjorde jo det, bare litt senere enn forventet.. Poenget er! At når jeg gjør sånt, så er det fint å bo sentralt, for da blir jeg fort kjent med byen, for da mååå jeg gå mye rundt for å finne frem. Og! Det har virka! For jeg er allerde over det stadiet at jeg ikke finner frem lenger, og over det stadiet hvor en leilighet i sentrum var nødvendig. Og det betyr at jeg er klar for noe større, og for å få det må jeg litt ut av byen. Men det er jo greit. Er jo ikke noe nattmenneske som liker å henge på byen til langt på natt. Er hjemme før tolv uansett jeg^^
Meeeeen, selv om min første uke her ikke er ferdig ennå, (har faktisk bare vært her i 4 1/2 dag...), så er jeg veldig førnøyd, og gleder meg til tiden som kommer med alt den bringer. For er jo ikke bare én uke som var planen. Er vel nærmere 40. Eller noe sånt, men gidder ikke regne ut=p Men uansett, så er livet fint og jeg koser meg. Jeg sang sangen nok, og nå er jeg her. E ve te Bææææærgen,ve te Bææærgen me de samme! Der har eg det som fisken i vannet! Vått og kaldt og breiflabb over alt!^^
Vått og kaldt er det, men jeg skal kjøpe meg vanntette sko! Jeg skal det! Lover! (har faen meg bare stoffklær. Selv jakka mi er i vanntiltrekkende stoff...) Jeg har kjøpt meg paraply! Må kjøpe ny snart, for den brekker nok snart, men jeg har en ihverfall!
Så heldig som jeg er, så har jeg også litt folk som jeg kjenner her i denne våte våte byen. Så jeg har vært litt rundt de siste dagene og besøkt søte folk og utnyttet deres gjestfrihet på det strekeste. Jeg håper dere ikke har noe imot det, for jeg har det ihvertfall supert når jeg er med dere! Er ikke bare fordi de folk jeg kjenner. Er masse folk jeg "kjenner" her, men bare noen jeg faktisk har interesse av å tilbringe tid med.
Som disse to, selv om jeg er litt mer reservert etter dette bildet ble tatt, og diverse hendelser med ei viss, ehm, Ku og en 1 1/2L colaflaske...
Men oppdateringene kommer, så fort jeg har et fungerende nett og et sted å sove. Én av to er ikke så værst er det vel..? Så følg meg, for detta kan bli interressant! Eller bare pisskjedelig, men du får velge selv om du vil være med meg på turen=)
Så...
Godnatt, sov godt, vær snill og vær den personen du har lyst til å være!
Peas out / erter ute (ditt valg)
Fordi! Jeg hadde min første skoledag idag, og som alle de som har vært nye i en klasse hvor alle kjenner hverandre fra før av, vet at dette er ikke bare-bare.. For disse folka har jo gått på skolen i allerede en måned, og kjenner hverandre rimelig godt. Også kommer jeg. Heldigvis var det ikke en sånn; stappa klasserom, jeg banker på og blir vist inn og læreren sier; Alle sammen! Dette er Oda! Vær snill med henne! hehe, bare nesten. jeg kom meg inn, hadde to timer histore og hilste på de som kom bort til meg, og såååå kom klasseforstanderen og intorduserte meg og sa de måtte ta godt imot meg og så måtte jeg si litt om megselv. Hehe, var ikke så farlig. De ble veldig glade i meg så fort jeg sa jeg er (nesten) konditor, og kan lage kake^^ Folk var generelt snille og jeg vil si det var en realtivt vellykket første dag på skolen. Og siden fagene er på nivå med 4.kl på barneskolen så var det ikke såååå farlig at jeg har gått glipp av fire uker. For de har ikke lært noe...x) Og hvis det holder seg på dette nivået vil jeg gjøre det svært godt tror jeg^^ Man kan jo alltids håpe=P
Leiligheten:
Den er liten. Jævlig liten. For liten. Jeg blir ikke. Ser allerede etter noe annet. Men min intensjon med å få meg akkurat denne var som følger(for den var faktisk svært gjennomtenkt!) : Oda/Blå (nå flaskegrønn) + ny by + Oda´s tragiske retningssans = NEI! Jeg har en fabelaktig evne til å gå meg bort, selv på de korteste turere, noe jeg faktisk gjorde en av de første dagene. Jeg skulle ta meg en tur for å se etter et sted å spise middag, (gadd ikke kjøpe mat) og for å bare se meg litt rundt. Gikk først der jeg kjente meg litt igjen, så litt lenger. Og litt lenger. Og litt til. Tilslutt var jeg borte, og måtte spørre om veien. Heldigvis snakker jeg østlandsk og folk ser ikke så veldig rart på meg når jeg spør om veien, for de tror jeg bare er en turist. Noe jeg forsåvidt VAR. Men ikke nå lenger. Jeg er blitt døpt (ikke offisielt, hmmm, det må jeg gjøre) av bl. a. Valgeir, som Bergenser! Ohyeah! Litt stolt. FORDI! Poenget med dette var at siden jeg fort går meg bort fordi jeg har en vane for å tro det beste; som at; jaja det går nok fint hvis jeg går her, jeg kommer nok hjem igjen. Jeg gjorde jo det, bare litt senere enn forventet.. Poenget er! At når jeg gjør sånt, så er det fint å bo sentralt, for da blir jeg fort kjent med byen, for da mååå jeg gå mye rundt for å finne frem. Og! Det har virka! For jeg er allerde over det stadiet at jeg ikke finner frem lenger, og over det stadiet hvor en leilighet i sentrum var nødvendig. Og det betyr at jeg er klar for noe større, og for å få det må jeg litt ut av byen. Men det er jo greit. Er jo ikke noe nattmenneske som liker å henge på byen til langt på natt. Er hjemme før tolv uansett jeg^^
Meeeeen, selv om min første uke her ikke er ferdig ennå, (har faktisk bare vært her i 4 1/2 dag...), så er jeg veldig førnøyd, og gleder meg til tiden som kommer med alt den bringer. For er jo ikke bare én uke som var planen. Er vel nærmere 40. Eller noe sånt, men gidder ikke regne ut=p Men uansett, så er livet fint og jeg koser meg. Jeg sang sangen nok, og nå er jeg her. E ve te Bææææærgen,ve te Bææærgen me de samme! Der har eg det som fisken i vannet! Vått og kaldt og breiflabb over alt!^^
Vått og kaldt er det, men jeg skal kjøpe meg vanntette sko! Jeg skal det! Lover! (har faen meg bare stoffklær. Selv jakka mi er i vanntiltrekkende stoff...) Jeg har kjøpt meg paraply! Må kjøpe ny snart, for den brekker nok snart, men jeg har en ihverfall!
Så heldig som jeg er, så har jeg også litt folk som jeg kjenner her i denne våte våte byen. Så jeg har vært litt rundt de siste dagene og besøkt søte folk og utnyttet deres gjestfrihet på det strekeste. Jeg håper dere ikke har noe imot det, for jeg har det ihvertfall supert når jeg er med dere! Er ikke bare fordi de folk jeg kjenner. Er masse folk jeg "kjenner" her, men bare noen jeg faktisk har interesse av å tilbringe tid med.
Som disse to, selv om jeg er litt mer reservert etter dette bildet ble tatt, og diverse hendelser med ei viss, ehm, Ku og en 1 1/2L colaflaske... Men oppdateringene kommer, så fort jeg har et fungerende nett og et sted å sove. Én av to er ikke så værst er det vel..? Så følg meg, for detta kan bli interressant! Eller bare pisskjedelig, men du får velge selv om du vil være med meg på turen=)
Så...
Godnatt, sov godt, vær snill og vær den personen du har lyst til å være!
Peas out / erter ute (ditt valg)
onsdag 10. september 2008
"Dette burde du gjøre med livet ditt!"
Skulle nesten ønske noen sa det til meg. For akkurat nå er det hele (altså livet mitt) et stort og tilsynelatende endeløst kaos. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo, ikke engang hvilken by, hvordan jeg skal få penger, om jeg skal gå på skole eller jobbe, om jeg skal satse på kjærligheten eller ikke. Og det hele må fixes så fort som mulig. Men de er jo veldig avhengig av hverandre, så hvis en fixes, fixes mye av det andre også. Delvis ihvertfall. Ok litt. Ok, noe. Poenger et jo at da kommer ting forhåpentligvis på gli, og ting på gli er bra! Ehm, jaaa. vanligvis. Og selv om hjernekapasiteten er så slitt ut som overhodet mulig, er fortsatt optimismen på topp, ihvertfall akkurat nå. Den har vært litt nedover rimelig lenge, men så var det en venn av meg som fixet mye av det, bare ved å si, egentlig bare det jeg ville høre. Men å høre det gjorde at jeg fikk mer pågangsmot og viljestyrke og at jeg faktisk gjennomfører noe jeg har lyst til, men er redd for. Så tusen takk! For noen ganger er det jo sånn at du bare trenger t lite dytt i rassen. Eller, hehe, i røven, som Jenni sier^^(Sett "i røven" etter enhver setning, og verden blir plutselig veldig mye morsommere, i røven. Ser du??=D) helt hverdagslige setnigner, som dette brødet var godt(i røven) og hva er det der(i røven) blir fantastiske! Takk til den som oppfant rasshumor^^ Og takk til Jenni for at hun brakte dette fenomenet inn i mitt liv. Det er ihvertfall mye morsommere! Du beriker mitt liv=)
Noe som er vedt å nevne er jo selvfølgelig lerderskoleringa! Den var super, som alltid! Fantastiske mennesker på en skole en helg er virkelig alt jeg trenger for å være i lykkerus flere dager eller. Og er det ikke det vi sier? At DEN rusen er den som er best=P hehe, Juventepropaganda også, jaja, men det får dere tåle. Juvente er jo best! Kan ikke tenke meg livet uten. Isåfall er det et veldig kjedelig ett. Og for noen fantastiske volentører vi har fått! Er kjempegla i begge to allerede! Gleder meg til å se dere fremover, og lær dere norsk, så dere kan lese dette!<3
Iløpet av denne fantastiske skoleringa fikk jeg bl.a dansa polka med Marita(hva skjedde gutter?? Dans er jo dritgøy! Eller.. Ehmm. Polka er gøy! Ikka all annen dans.. Kremt, jaaaah) Men marita var super hun og altså, kan ikke klage på det! Bare det at jeg måtte danse herredelen fordi jeg er høyere enn henne. Men jaja, morro var det ihvertfall! Takk for dansen! Til denne dansen var det også ehm, hva heter det igjen? sånn stor fiolin/fele-ting. Noe på B. Hmm, husker ikke. Men ihvertfall, dette var musikken, som Nikolai spilte. Og fantastisk var det!=D Drit fett!
Andre musikalske innslag var det Erlend og Azalea som stod for, med sitt fantastiske "band". *kremt* jaaaaa...
Og tilslutt, heite folk=P
Noe som er vedt å nevne er jo selvfølgelig lerderskoleringa! Den var super, som alltid! Fantastiske mennesker på en skole en helg er virkelig alt jeg trenger for å være i lykkerus flere dager eller. Og er det ikke det vi sier? At DEN rusen er den som er best=P hehe, Juventepropaganda også, jaja, men det får dere tåle. Juvente er jo best! Kan ikke tenke meg livet uten. Isåfall er det et veldig kjedelig ett. Og for noen fantastiske volentører vi har fått! Er kjempegla i begge to allerede! Gleder meg til å se dere fremover, og lær dere norsk, så dere kan lese dette!<3
Iløpet av denne fantastiske skoleringa fikk jeg bl.a dansa polka med Marita(hva skjedde gutter?? Dans er jo dritgøy! Eller.. Ehmm. Polka er gøy! Ikka all annen dans.. Kremt, jaaaah) Men marita var super hun og altså, kan ikke klage på det! Bare det at jeg måtte danse herredelen fordi jeg er høyere enn henne. Men jaja, morro var det ihvertfall! Takk for dansen! Til denne dansen var det også ehm, hva heter det igjen? sånn stor fiolin/fele-ting. Noe på B. Hmm, husker ikke. Men ihvertfall, dette var musikken, som Nikolai spilte. Og fantastisk var det!=D Drit fett!
Andre musikalske innslag var det Erlend og Azalea som stod for, med sitt fantastiske "band". *kremt* jaaaaa... Og tilslutt, heite folk=P
onsdag 20. august 2008
Skolestart?
Tja... Neeeh, trokke det. Gidder ikke=P Hehe, vel som noen har fått med seg så, er jeg nå ferdig med skolen og derfor totalt lost på hva jeg skal gjøre nå... Eller, ikke helt da. hadde jo planer om å chille frem til jul, ta fag som privatist, fortsette på tegnspråk, ta lappen osv. Meeeeen når siste uka i ferien kom fikk jeg andre tanker. Som gikk ut på å bli lærling allikkavel. Så nå er det på´n igjen, med å søke jobb og vente på lønning og sånt shiiit.. Hva er det det kalles igjen? Jo, Livet.. Great.
Vel, er ikke så forferdelig som jeg fremstiller det her. Er rimelig chill egentlig. Jaja, crappy lønn, lange dager og konstant kakedeig på henda, but then again, kakedeig kan jo bar slikkes av^^ Og et liv og en jobb uten min forrige lærer er et liv verdt å leve.
Jeg får jo tross alt lov til å drive med det jeg liker på fulltid. Er ikke verst det da! =) Med litt gitar og sang og tegnspråk og kattekos vedsiden av er jo ikke livet så verst^^ Og det er ikke så vanskelig å få til heller.
Og! haha! Så stolt vettu^^ Jeg har tattovert ryggen min. Altså; I <3 ryggen min! ÅÅååh så digg(eller, ikke selve prosessen, men etterpå!) Den er så fiiiin! Elsker den! <3 Fiiiiine tattisen. Det skal bli flere, ikke vær redd, du får nok noen venner snart=D
Noen som kan hjelpe med med å vaske den? Kommer ikke helt til selv... Hehe, og den skal vaskes tre ganger daglig i to uker...-.- Hmmm, kan bli en utfordring..
Ah, er altfor trøtt til å skrive nå... Blir jo bare bullshit alt sammen.
Vel, er ikke så forferdelig som jeg fremstiller det her. Er rimelig chill egentlig. Jaja, crappy lønn, lange dager og konstant kakedeig på henda, but then again, kakedeig kan jo bar slikkes av^^ Og et liv og en jobb uten min forrige lærer er et liv verdt å leve.
Jeg får jo tross alt lov til å drive med det jeg liker på fulltid. Er ikke verst det da! =) Med litt gitar og sang og tegnspråk og kattekos vedsiden av er jo ikke livet så verst^^ Og det er ikke så vanskelig å få til heller.
Og! haha! Så stolt vettu^^ Jeg har tattovert ryggen min. Altså; I <3 ryggen min! ÅÅååh så digg(eller, ikke selve prosessen, men etterpå!) Den er så fiiiin! Elsker den! <3 Fiiiiine tattisen. Det skal bli flere, ikke vær redd, du får nok noen venner snart=D
Noen som kan hjelpe med med å vaske den? Kommer ikke helt til selv... Hehe, og den skal vaskes tre ganger daglig i to uker...-.- Hmmm, kan bli en utfordring..
Ah, er altfor trøtt til å skrive nå... Blir jo bare bullshit alt sammen.
fredag 15. august 2008
mandag 21. juli 2008
Lenge leve festivallivet!
Hmmm... Begynner å føle at min tid som blogger begynner å ta slutt. Er ikke så aktiv som jeg en gang var og det resulterer jo selvfølgelig at det blir mindre blogging.. Eller så kanskje det har noe med at jeg, imotsetning til mange andre bloggere, faktisk har en til tider litt mer objektivt syn på hva som faktisk er relevant og interressant for andre å lese om. De gangene jeg ikke er det, er vel de jeg bruker bloggen som en metode for å få ut tanker på.. Sier ikke at min blogg er bedre enn andres, bare at jeg ikke finner noget poeng i å skrive ting som: Nå sitter jeg på skolen og kjeder meg, derfor skriver jeg dette....
Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^
Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!
En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.
Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.
Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^
Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!
En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.
Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)