Tanker om romantikk og realisme

Jeg fikk plutselig spørsmålet; "Hva er drømmetypen?"

Dette kom fra en venn av meg, som studerer psykologi, og skriver en oppgave om kjærlighet, og jeg er rimelig vandt til å være prøvekanin for diverse ting(uff, den hørtes feil ut..^^). Jeg begynte derfor å tenke litt, så jeg kunne ha et godt svar, så jeg kunne virke litt smart jeg og.

Som en som tror jeg er en håpløs romantiker, ble jeg overrasket over analysen av mitt eget svar, for dommen ble som følger: At jeg er en pessimistisk realist. Dette er jo rimelig langt fra håpløs romantiker.

For mitt svar var nemlig at en drømmetype finnes ikke. Men det er avhengig av hva man definerer som drømmetype. For jeg mener at hvis jeg skulle ha et forhold til noen kan det ikke være med noen som er perfekte. Å være sammen med en som ikke har feil, mangler eller dårlige sider vil være helt forferdelig for meg. Mest grunnet at jeg da blir minnet på mine egne feil. Jeg vil ikke være tilstrekkelig for den andre. For begynnelsen på svaret mitt var nemlig at "drømmetypen" var en som var på lik linje med meg. En som deler de gode sidene, men der jeg har negative sider, har den andre sidens positive, og omvendt, så vi utfyller hverandre.


Men dette har jo ingenting med hvordan jeg ser for meg den "perfekte mann" (også et litt dårlig formulert spørsmål, grunnet min bifilhet. Men så tror jeg at jeg er mer hetero enn homo, så er vel større sjanse for at jeg ender opp med en fyr enn ei jente. Men dette har jo også med det at det er mye færre jenter som er bi eller homo der ute..) Som sagt, dette er realiteten, og ikke den perfekte mann, som spørsmålet la opp til. Dette er fordi jeg gidder ikke å "sløse" bort tiden min på å drømme om noe som aldri kommer til å skje, eller om noen som ikke finnes. Men! Greia er da, at denne personen finnes faktisk, fordi mine forvetninger er så realistiske at de er mulig å oppfylle. For jeg ønsker meg ikke en som er perfekt, eller rettelse; den som er perfekt (i mine øyne) er ikke perfekt! Så min "drømmetype" er en som finnes, som har sine svakheter, mangler og feil som alle andre.


Jeg har jo min liste over hvilke egenskaper jeg verdsetter mest, men mange av disse er ikke faste punkter, men heller utifra min egen oppfatning av verden, som hvis jeg vil ha noen med fine øyne er det jo opp til meg om en persons øyne er fine eller ikke. Andre kan selvfølgelig ha et annet syn på saken enn meg. Men det betyr jo at saken er opp til meg, og ikke et ultimatum.

Begrepet "perfekt" kan jo også diskuteres her. For en person som er perfekt vil, for mange, være en person som ikke har mangler, dårlige sider eller negative ting ved seg. Men dette er avhengig av en og hver enkelts definisjon av det perfekte. For en som er uten mangler, er for meg, ikke perfekt. Det hele kommer tilbake til at alle er mennesker, men to kan passe "perfekt" sammen, ved at de utfyller hverandre. Der den ene har negative sider, har den andre sidens positive og omvendt. De utfyller hverandre, og dermed blir perfekte. For hverandre. Men alene er de bare mennesker. Men så høres dette igjen ut som om jeg er en som forventer at kjærlighet er det som skal til for å gjøre et menneske fullkomment. Kanskje det er det..? Men betyr det da at når man har slått seg til ro med en partner, at man ikke lenger er en person, men en del av en helhet? Funker det da bedre å si at det er heller to enkeltmennesker som DELER livene sine med hverandre? Men da er de jo heller ikke lenger "perfekte"? For perfeksjonen ligger i helheten og ikke i enkeltindividet. Eller?




En annen ting var kjærlighetsbegrepet, for en realist og for en romantiker. Min venn sa at en romantiker ville si at "kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet, rett og slett irrasjonell til forskjell fra verden". Men hvis kjærligheten er ubetinget, betyr det da at man skal elske personen uavhengig av eventuelle feil og mangler? Ja, men dette tilsier jo bare at personen du elsker ikke er perfekt, men perfekt i sin imperfeksjon, ikke sant? Og dermed ble svaret mitt begrunnet, for det finnes perfeksjon i imperfeksjonisme, og kjærligheten er fullkommen i sin ufullkommenhet. Men dette er jo både romantiske og realistiske tanker, for de forutsetter at personen du elsker ikke er perfekt, altså realisme, men siden kjærligheten er ubetinget, at den er fullkommen allikevel, altså romantikk.

Et viktig punkt i dette er også, når man møter en person man faller for, vil den som faller ha en spesiell oppfatning av den andre personen. Et så og si " forgyldt bilde". For når man faller, vil personen man faller for ofte virke "perfekt", og man vil bare se de gode sidene. Dette er i en startfase, hvor de to involverte ikke kjenner hverandre, og bare ser utsiden, og de personlighetstrekkene som det er vanlig å vise for fremmede, vanlivis de gode. Etterhvert som man blir bedre kjent vil det bare være naturlig at man oppdager andre sider ved personen som man ikke kjente til fra før. Poenget mitt er da at den forgyldte versjonen av en person kan virke "perfekt", men for at det skal være kjærlighet må det jo være noe mer enn bare ren tiltrekkning. For kjærlighet er jo basert på tillit og det er nødvendig at man kjenner personen man elsker. Selv har jeg problemer med å stole på folk, og ren kjærligher er derfor noe som ikke bare kommer av seg selv. Tillit må bygges på kunnskap og en fortid som tilsier at tilliten er fortjent. Ofte må dette bygges opp over svært lang tid, og derfor vil det heller ikke være mulig å faktisk elske noen uten denne tiden. For kjærlighet til en person må være for hele personen, men alle sine feil, mangler, dårlige sider, gode og positive, og alt annet som følger med en personlighet. Det er vel derfor mange vegrer seg for å si ; Jeg elsker deg" til en kjæreste. For det er en følelse som ikke kommer like lett som en forelskelse. Hehe, "kjærlighet er mer enn forelskelse", som Gaute sier. Men det er jo sant.



Utdrag fra samtalen som fulgte spørsmålet:

" kjærlighet kan være fullkommen selv om personen du elsker ikke er fullkommen selv.."


For jeg kom nemlig fort tilbake til romantikken og nyplatonismen, selv etter hans oppfatning om min pessimistiske realisme; "En ting er hva man drømmer om, realiteten er en annen"

"realiteten kan være det du drømmer om, fordi det jeg drømmer om er så realistisk at det ikke er uoppnåelig"


Realisme og romantikk sammen.

Men alt i alt:

jeg tror at hvis man bare prøver så kan kjærligheten overvinne alt, selv om ting er vanskelig, for

"dette betyr ikke at kjærligheten, i seg selv, og ikke ang personen man har kjærlighet for, ikke er fullkommen i sin ufullkommenhet og irrasjonell iforhold til verden!

for kjærligheten er der, uansett om personen er fullkommen eller ikke, det er ikke det som er poenget. poenget er at kjærligheten er det. Altså fullkommen."

Og kjærligheten er der. Du må bare vite hvor du skal lete<3

Fortidsmimring

Jeg satt her, i min seng, som jeg stadig gjør, en regnfull dag her i Bergen. Vinduene dugger, så jeg ser ingenting utenfor, og hvis jeg hadde hatt muligheten ville jeg bare sett en bakgård uansett, så er ikke så farlig. Men så er det da slik, at jeg satt, med ryggen mot veggen og hørte på fagre toner som kom fra se stygge små høytalerene mine. Også kalt musikk. Jeg chiller. Hehe, kort sagt.

Jeg kommer over noen gamle tekster. Ser på dato, og ser jeg skrev dem for flere år siden. Gamle minner kommer tilbake. Det er rart hvor mye jeg faktisk husker av denne tiden. Eller, for å si det sånn, ikke husker. For jeg tror, for min egen del, at jeg har stengt av mye av den tiden i minnet, som jeg har gjort med mye annet også fra fortiden min. Høres kanskje ut som om jeg har masse traumer og har hatt en forferdelig barndom, jeg vil ikke at det skal fremstilles som det. Jeg bare poengterer at jeg stenger av det som ikke burde huskes. Men disse tekstene, jeg husket ikke at jeg hadde skrevet dem, før jeg fant dem, men husker hvordan livet var da. Det var morsomt å lese dem, for jeg ser hvor mye jeg har forandret meg siden da, men samtidig, hvor lite jeg har forandret meg, og at jeg kanskje er en annen person enn da, eller kanskje ikke. Begge deler tror jeg. Både óg. For jeg har forandret meg. Jeg ser ihvertfall på livet på en helt annen måte. Mye av dette kan jo grunnes svært enkelt. For den tiden jeg skrev disse tekstene, vel, den tiden var jeg ehm, ikke helt psykisk stabil, og altfor langt nede. Har ikke tenkt til å utdype det noe særlig mer, for det er noe som ikke burde deles på internett. Men tingen er da, at når jeg ser dette, og leser det, og ser hvor mye som er forandret, så setter jeg så veldig mye mer pris på det livet jeg lever nå, de vennene jeg har, og alt det som er fint rundt meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er der lenger. Jeg er takknemlig for at jeg har forandret meg, mitt syn på megselv, på livet og på verden generelt. Jeg sier ikke at livet er perfekt som det er nå, men jeg tør å påstå at det er veldig mye bedre. For det er det. Det er ikke så vanskelig å skjønne, for meg ihvertfall, når jeg tenker tilbake.

Men selvfølgelig, det var gode minner der og. Som hyttetur med jentene

første gang jeg møtte Bella,

Kakaopeepza^^

De mest fantastiske menneskene i hele verden, og mine beste venner!

og begynnelsen på noe som kom til å bety så sinnsykt mye mer enn jeg kunne ane, og som jeg elsker av hele mitt hjerne, har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, og gitt meg mot til å møte verden og tro jeg er verdt noe, uansett hvor mange som sier seg ueninge, nemlig Juvente.

En fortid er bra å ha, selv om det er mye teit der og. For den er grunnen til at jeg er her nå, at jeg er som jeg er og at jeg fortsatt er her, for å si det sånn! For min fortid har gjort meg sterkere. Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Og min fortid har ikke drept meg ennå, hehe.

Min onkel sa en gang; at når han ble spurt om hva han drev med, så svarte han alltid; "Jeg venter på bedre tider." Selv prøver jeg å leve etter "du er aldri lykkeligere enn det du er akkurat nå!". For å vente på at ting skal bli bedre blir bare å sløse bort den tiden du har fått, sløse bort nåtiden og bare vente på at ting skal forandre seg. For det første, så må man faktisk gjøre noe for at ting skal forandre seg. Jeg vet, av erfaring at dette er sant. Og det funka. Jeg er helt klar over at livet går i kurver, at noen perioder er bedre og andre værre, men å bare vente på bedre tider, er nytteløst. Så det er mulig du faktisk er lykkeligere en annen gang enn akkurat nå, men hvis du tenker over det; forrige gang du var lykkelig; visste du at du var lykkelig, i det øyeblikket du var det? Sannsynligvis ikke. Det er synd. Men minnet er der ihvertfall. Og du vet det nå. Og selv om du aldri er lykkeligere enn det du er nå, så har jeg noe annet jeg lever etter også. We´ll walk in fields of gold. Dette motsier egentlig alt jeg nettopp har sagt, men det er troen på at ting tilslutt blir bra. Ikke det at man bare skal sette seg ned og vente, men det betyr at det er noe som er verdt å kjempe for. Det er noe som det er verdt å vente på. Det er noe som er verdt å drømme om.

Jeg velger å tro. På en fremtid. På imorgen. På livet. For det er det eneste som gjør at fortsetter å leve. Og jeg tror at "in the end

We´ll walk in fields of gold"

Bergen, Uke 2

Den Perfekte Gulrot (ifølge Hedda, tha skrellah)

Oy, tiden har gått fort. Det er allerde TO uker siden jeg kom. Hmmm, men godt brukt tid har det jo også vært (kremt, kremt..) En ukes skole er nå avsluttet og erstattet av høstferie. Det passer meg helt fint. Både siden det betyr jeg har litt ekstra tid til å "tygge på" og fordøye alle de nye intrykka jeg har fått fra skolen. OG at det betyr at jeg har litt tid til å lese med opp på det folka har gjennomgått de fem svært ubehagelige ukene jeg tilbragte i Oslo. Ikke det at jeg faktisk har fått meg til å åpne en skolebok iløpet av ferien ennå. Men den tid kommer (forhåpentligvis). MEN! Jeg har nemlig vært opptatt! Fredagen dro jeg rett etter skolen til flyplassen, møtte mine fellow-bergenser-PKere og tok flyet til Oslo (jada, veeeet. Fly er fy.) SÅ var det rett på bussen, sitte der i to timer, rett inn i bil og til butikken, fylle 6 handlevogner med diverse godsaker og så til skolen vi skulle være for å lage mat til 100stk på én time. Vi ble én time forsinka^^ Dette er altså starten på Sjenkekontrollen! Som, som alltid, var dritfett!=D

Senere på kvelden, da maten var på vei ut igjen hos mange, trippet jeg og min slave(ogås kalt Valgeir) opp på kjøkkenet igjen, for vi hadde et oppdrag! Haha! Morro^^ Fordi! Ingunn fylte 20år! Og detta er jo stooooort! Og da måtte vi ha stor kake og. Det sier jo seg selv..? Jeg fant ut at jeg ville lage en marsipankake. Heldigvis for meg så hadde de ferdige kakebunner og tilogmed trekkmarsipan i butikken så jeg trengte verken å piske flere liter med eggedosis eller kjevle marsipan for hånd. Men det var litt smertefullt unasett når marsipanen skulle legges på kaken. For dette tok nemlig bl.a Valgeir og Liv ansvaret for. Lapping er stikkordet her. Lapping. Jeg snudde meg andre veien og lagde marispanroser istedet. Jeg orket ikke å se på. Men med en dash rosa eggehviteglasur, noen lavkvalitetsmarispanroser, knopper og diverse kruseduller, (+ at det var rimelig mørkt i rommet vi serverte kaka i) var det (nesten) ikke synlig. Den smakte godt, folk var fornøyde og Ingunn var happy. Hva mer kan man ønske seg?
En vellykket helg, med kjøkkenkos på alle plan (ehm... ikke sånn! Ennå! Jeg ble utfordret til å ha meg MENS jeg laget Juventemat, hehe. Skal nok få det til en gang^^) Anywho, en fin helg, med masse flinke foredragsholdere og masse engasjerte 14izzer^^ Vi kan nok redde verden jah=)

Ellers har ejg vært i Oslo et par dager. Det var ehmm... Interressant. Hang masse med Eirin, som var supert! Men minte meg på, ehm, hvorfor jeg kom hit. Hehe, eller, jeg vil vel ikke si jeg rømte, men alt er mye bedre for meg og jeg har det mye bedre med meg selv og med andre ting her enn jeg gjorde i Oslo. Og bare den følelsen syntes jeg er verdt å flytte for.. Og selv om jeg hadde savna folka mine og deilige Oslo, så gledet jeg meg egentlig bare til å komme tilbake til Bergen. Så nå er jeg tilbake, og er førnøyd emd det. Ihvertfall for øyeblikket^^ Men Eirin, chai latté med deg slår alt uansett hvor fint det er i regnbyen<3











NÅ snakker vi deilig bil!!!