Hvor langt må du falle før du gir opp?

Vi har alle forhold bak oss. Eller, nesten alle da. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at vi har prøvd, og vi har feilet. Forhold som av en eller annen grunn ikke funket og dermed ble lagt i grus. For noen kan dette være en god ting og du beveger deg vidre i livet uten den andre personen. For andre kan et forhold som ryker være noe som ødelegger deg innvendig.

Personlig så falt jeg hardt. Og langt. Og selv om jeg har lært mye siden da, er det ikke nødvendligvis noe jeg vil oppleve igjen. Det tok meg et helt år å komme meg opp igjen. Og det er jævlig lenge. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg da villig til å satse på et nytt forhold?

Nå må vi begynne å tenke over om ting er verdt det, det gode veid opp mot det dårlige. Er den tiden du er glad verdt, og god nok for at du skal tåle det som evt. kommer senere?

Si du har driti på leggen, si du har kommet deg opp igjen. Si du har innledet et nytt forhold. Si du driter på leggen igjen. Så er det bare å si: Now press repeat. Vil dette pågå for alltid, til du evt. finner en du vil leve med for resten av livet, eller er det mulig å komme til et punkt hvor du har falt så hardt og så mange ganger at du finner ut at det ikke lenger er verdt det? Er det mulig å komme til et punkt hvor du tenker at du ikke gidder mer, ikke livet som sådan, men at du ikke gidder å bedrive kjærlighet til andre enn dine venner og din familie? At romantiske forhold er å sløse bort tiden, eller ihvertfall å dømme seg selv til evig pine, som igjen er noe de fleste vil velge bort hvis sjansen byr seg..?

Kan altfor mange dårlige erfaringer tilslutt føre til en avslutning av kjærligheten?

Vi er dyr. Ikke prøv å få meg til å tro noe annet. Du har kanskje et annet syn enn meg, det får så være, og bare lev med meg på dette. Vi er dyr. Vår mening i livet er å virdeføre rasen. Altså, finn deg en make, par deg og lag så mange unger som mulig. Basic biologi. Jeg vil tørre å påstå at dette er også grunnen til at vi fortsetter å utsette oss for slik pine som kjærligheten kan føre med seg. Vi prøver, driteer på leggen, mislykkes og hva gjør vi? Jo, prøver igjen. For vi har et instinkt som sier at det må vi. Har ingen tenkt på muligheten for å gå imot sine grunnleggende instinkter og bare slutte å gjøre «som naturen sier»?`For naturen dømmer oss til mye helvete. Og helvete er ikke gøy.

Men igjen, det å velge et liv uten kjærlighet. Det høres veldig trist ut. Drømmer vi ikke alle om eventyret? Hvor du finner en du lever lykkelig sammen med resten av ditt liv? Er det det vi fortsatter å håpe på? Det som får oss til å fortsette? Håpet om at det er en der ute som du kan tilbringe resten av ditt liv med? Men som ung, du forventer vel ikke å finne den nå? Så hva leter du etter nå? En å ha det gøy med? Bare akkurat nå. Noen gjør det. Jeg har møtt dem. Det har sikkert du og.

En av mine konklusjoner på dette er at vi er alle suckers på å følge instinktet. Men vi har jo heller ikke så mye valg at det gjør noe. Jeg skjønner det. Betyr ikke det at det suger noe mindre balle av den grunn. For problemet med dette er at det er ikke vårt grunnleggende instinkt vi følger, det er en virdreutviklet og modernisert versjon, som er konstruert for å leke og ha det, gøy, ikke for å finne den mest passende partneren for å matche dine gener og vidreføre rasen, som er utgangspunktet. Neida, ha det gøy er vel hovedpoenget. Her og nå. Men at en eller annen teit grunn er vi også utsyrt med følelser. Kan være en fin ting, men i denne sammenhenger er det ikke det. Vi er dyr. Greit nok det. Dyr puler rundt med de de finner passende, lager unger og vidrefører rasen. Vi er dyr. Vi puler rundt med de vi finner passende. Unger lager vi og, men vent litt med den akkurat nå. Orker ikke å gå for langt inn på psykologien i dette, men poenget er at bare noen fortsatt har og bruker aktivt instinktet. For noen vil svaret på dette være at mennesket er overordnet dyrene, vi er mer og har derfor følelser og oppfører oss anderledes, og er ikke bare dyr, men at vårt reprodusjonsrituale betyr mer enn bare vidreføring. Men hva skjer da når disse to typene mennesker møter hverandre? Kaos skal jeg si deg.
Basic biologi: Kvinner og menn er laget på forskellige måter. Når det gjelder valg av partner og reproduksjon fungerer de også forskjellig. Mannens rolle i dette er å få spredt sin sæd så mye som mulig så det kommer så mange etterkommere av ham som mulig. Helst med de beste damene, uten å måtte knytte seg no særlig til noen av dem. Greit nok. Kvinnens rolle i dette er å finne den mannen som har de beste genene og størst sannsynlighet for å kunne ta vare på avkommet. Det betyr at hvis en kvinne først finner en hun godkjenner som far til sine barn, eller modernisert, godkjenner som sexpartner, er dette en hun vil holde fast på for hun har gjort sitt valg og tror det er det riktige, og at partneren vil være trofast og oppdra ungene bra. Dette er hvorfor en kvinne knytter seg så mye mer til en mann etter, ehm, sex enn det mannen gjør. Det er et velkjent fenomen at jenta har mer følelser for sin gårsnatts sexpartner enn det han har for henne. Også grunnen til at sex på første date er vanligvis en litt teit ting, som kan føre til masse kaos.
Men det skal også sies at dette er stereotypen, som ikke gjelder for alle og begge kjønn kan bytte rolle. Det gjør de også. Så ikke si jeg ikke sa det.

Men så har vi også de som er av samme «type». De som har de samme verdiene angående sex og forhold, som lever sammen og fungerer. Men bare selv om de er av samme «type» betyr jo ikke det at de fungerer som et par, og vil kanskje å i grus de og. Hva gjør du da? Joda, bare les mine forrige linjer, prøv igjen. Og igjen. Til du enten finner den du ikke bæsjer på leggen med, eller til du gir opp, eller til du dør. Det er jo mulig det og. Bare la oss håpe det ikke er av selvmord du dør, etter å ha gitt opp...

Men så kommer det igjen. Hvor mange ganger må du prøve før du gir opp? Hvor langt ned må du falle før du finner ut at det ikke er verdt å klatre opp på toppen igjen? Når tipper du over kanten som tilslutt gjør deg så redd at du ikke klarer å fortsette, selv om en passende partner tripper foran deg og håper du vil gripe den hånden som strekker seg mot deg, selv om den selv er ødelagt av tidligere sprutbæsj? Kanskje har den mindre bæsj på seg enn det du har. Eller så har den bare fortsatt ikke gitt opp og håper fortsatt at det er noe i verden som er verdt å kjempe for. Som deg.

Er ikke du verdt å kjempe for?
For du mente det samme en gang i tiden, du og.





Jeg har mine dager. Dager jeg vil gi opp. Dager jeg tar ut alle mine piercinger, tar på meg jeans og grå t-skjorter og tripper rundt smilende, håper at ting vil forandre seg og at alt vil bli bedre, og jeg vil slippe alle fordommer. Dager jeg desperat vil være en i mengden. Dager jeg ruller meg inn i dyna så jeg bare såvidt får puste, og håper jeg bare kan sovne og våkne når ting har ordnet seg.

Jeg har mine dager. Dager jeg vil fortsette. Dager jeg tar på meg noe annet enn bare svart, for svart virker så mørkt. Dager jeg smiler når jeg våkner, og ruller meg inn i dyna og koser ekstra med puta, ikke for å skjekke om den fortsatt er fuktig fra kvelden før, men fordi jeg tenker på en spesiell og gleder meg til dagen som kommer, fordi jeg har håp om at ting vil ordne seg og jeg snart vil ha denne spesielle i nærheten igjen. Det er de dagene jeg er forelsket.


Men tilbake til start. Eller slutt. Jeg har ingen konklusjon. Jeg bare lufter hjernen min. Bare skraper litt på toppen. Det er mer her, hvis du bare ser eller eller jeg selv greier å sette det i ord. Men akkurat nå er det nok. La meg sove. Så får vi se hvilken farge det blir imorgen.

Påskesamling på Sjøgaren!

Hvis du lurte; Dette er føttene mine.
Påsken har kommet, i år også, litt tidligere enn vanlig, men ikke mindre her av den grunn. Jeg tror jeg ikke snakker bare for meg selv når jeg sier at påska burde ha holdt seg litt lenger unna enn det den gjorde iår. Selv hadde jeg bare litt over to uker med skole før det var en ny ferie på gang og jeg hadde derfor ikke tid til å bygge opp den vanlige "jeg hater skolen og trenger desperat en pause før jeg sykemelder meg på ubestemt tid for psykisk ustabilitet". Uten dette er en ferie litt slitsomt, og jobber egentlig imot sin mening. Og siden min ferie nå skulle bestå av maksimal chilling på Juventes uoffisielle rotehøl Sjøgaren var dette spesielt teit timing. Siden det ikke er noe annet å gjøre der enn å sove så lenge som mulig, spise frokost på brygga eller på gresset innenfor siden det ikke blåste så jævlig der, sole seg/ prøve å få varme ut av sola, noe som er lettere for meg enn for de fleste siden jeg så og si bare har svarte klær. Det betyr at jeg også kan ha mindre klær enn alle andre. Slikt er gøy^^ Jo mindre klær, jo mere morro!

Jeeez, vel resten av dagene går for det meste ut på å gå på butikken, uansett om du har noe der å gjøre eller ikke, for har du ikke det har du det alikevel, som en gåtur siden alle dine venner må dit siden de er dårlige på å prioritere og organisere mat og penger. Så tur til butikken, lage mat, spise mat, vente litt så spise mer mat. Det er ikke noe annet å gjøre der enn å spise. Det er en stor kjedespiseorgie altså. Morro...

Har du derimor funnet deg noen å rote med så er du heldig, for da har du andre ting å stappe i munnen og dermed mindre sjanse for ehm, diverse, bl.a. kvalme, overmetthet, som igjen fører til, hvis vi er heldige, oppkast, overvekt, diabetes, hjerte-og karsykdommer, kreft, leverskader, schizofreni og diverse mentale sykdommer, malaria, vannkopper, rabies, depresjon og økt fare for selvmord og murstein i hodet. Så det så. Vi single lever farlig...!

Noe som er vedt å nevne i denne sammenheng er at, ja som jeg har snakket om før, påska kom tidlig, men sammenlagt med den globale oppvarmingen og alt det der så jevna det seg litt ut på hvor i "vårprosessen" naturen var. Så jeg trupper opp i Converse og lett sommerjakke og føler meg komfortabel med fremgangen og varmen og alt som er rundt. Brun blir jeg og. For frokost skal spises ute. Sånn er det bare. Og ikke bare frokost. Etter det er det te og nøtter. Masse te. MASSE! Tror aldri jeg har drukket så mye te på så liten tid som jeg har denne uka. Te er bra. Meeeen ihverftall. Etter flere, ehm, morgener?, formiddager sier vi, med frokost, te og nøtter i sola skifter plutselig været og vi er alle fanget inne i hytta med masse snø rundt oss, ingen buss som går på to dager og alfor mange mennesker på et altfor lite sted og altfor mange mennesker som ikke er glad i personlig hygiene. Sånt blir man gal av. Jeg tok første buss etter jeg våkna straka vegen hem, når bussene endelig begynte å gå igjen. Det var ikke det at det ikke var koselig, men for mye av det gode kan bli litt overveldene i lengden det og. Så hem dro eg. (Og ja, jeg har snakka for mye med folk med dialekt så jeg skarrer i tankene og sier eg og hem..)

Noe jeg faktisk greide å prestere var å ikke ta opp kameraet i detheletatt under hele samlinga. Det er uvandt. Rart. Så ingen bilder. Men så er det ikke så mye nytt å ta bilde av heller, det er det. For på Sjøgaren er det så og si de samme folka som kommer og de samme folka som sitter i de samme stolene og sofaene og gjør det de alltid gjør, som er å spise. Så jeg kan hente frem noen gamle bilder hvis noen vil se, men ellers gidder jeg ikke.

Jeg fant, mista og fant igjen lua mi! (Eller, fikk den tilsendt etter å ha vært rundt hele Norge, mista og funnet igjen av Hedda my løøøv!)

Idag er det fullmåne. *peke*
(made u look)


Påskeaften ble ikke helt som jeg hadde forventet eller planlagt. Det var teit. Men ikke noe jeg kan gjøre noe med nå uansett. Bare vente til neste år=) Framtiden har mye i vente for meg nå føler jeg. Ting som ikke er bestemt. Det er deilig. Hva skal jeg? Jeg skal ha pause. Jeg skal få tilbake/ finne meg selv. Jeg skal dyrke. Grønnsaker og kjærligheten. Jeg skal bli brun. Jeg skal snakke med noen. Noen jeg ikke ennå har møtt. Jeg gleder meg. God natt alle sammen. Ikke bli suicidale og sånt. Selv om jeg ofte har problemer med det selv så prøv ditt beste for å høre på Nøve når hun sier det beste: JA til KJÆRLIGHET! Og kjærlighet; vær snill med meg, for jeg trenger ikke mer kødd. Takk.

Har jeg ikke digge føtter?

FRISTIL!

Hei igjen. Nå har jeg endelig vært på Fristil kurs igjen, etter en altfor lang pause. Var nå tilbake som kjøkkenansvarlig! Wohooo! Morro^^ Noe som betyr at jeg er ikke hjelpis, ikke leder og ihvertfall ikke hovedleder, men på siden på en måte, alene men en del av teamet allikkavel. Vanskelig det her. Anywho, det betyr at jeg setter megselv vedsiden av hovedleder egentlig. Haha, jeg er kul. Så jeg fikk masse kjøkkenbitcher som jeg fikk daske rundt på kjøkkenet når jeg ville. Hihi^^ Både hjelpis og leder og tilogmed hovedleder var dasket av meg. Føler meg så mektig. Prøve å ikke la det gå til hodet på meg=P Makt er ikke bra for lille meg. Men kanskje bare litt..?

Å være kjøkkenansvarlig går vel mest ut på å lage mat, rydde opp etter alle andre, så lage mat til megselv siden jeg sjeldent spiser det alle andre spise, stakkars kjøttetere som de er, så jeg lagde min egen mat etter på. Så ca 1times pause, så pån igjen for å lage mer mat. Litt slitsomt i lengden, må vel innrømmes.. Men det betydde at på alle ting som jeg ikke liker, dvs. div. leker ala navneleker og denslags, ja, da kan jeg rømme. Og diskret hviske inn i øret til Valgeir at jeg har viktige ting å gjøre på kjøkkenet^^Hihi. So i run away! Far away! Eller, inn på kjøkkenet ihvertfall.. Kosli det.

Men siden jeg hele tiden var på kjøkkenet og aldri orka å spise når alle andre spiste, var jeg sjeldent ute med elevene og ble mindre kjent med dem enn de andre lederene. Sånn måtte det bare bli, men det var litt trist, siden de virket veldig søte=) Så vi hadde noen litt kjedelig møter, masse fine og koslige.
Og etter en interessant manndomsprøve med tampongrekvisitter hadde vi noen igjen, og hva gjør vi med tamponger som ikke skal brukes...? Hmmm... Jo! Vi putter dem i munnen, fyller på med cola og vann, ser hvor mye de utvider seg og håper på det beste^^

Koslig kurs, koslige elever, koslige ledere, koslig steming og digg mat=P Supert! Hadde en kjempefin helg! Savner...<3