Colombia del 2 (dag 2-3)

Vet ikke helt om jeg skal kalle første kvelden her som dag 1, eller om det er neste dag? Hmm, vel, hvis jeg kaller den første hele dagen jeg hadde her dag 1, altså onsdag, så er det nå dag 3? Er fortsatt fredag her, så ja, min hoderegning er litt foooocked nå, har er veldig trøtt. Dagene går litt i ett, så skal prøve å huske. Torsdag var det frokost i 12-tiden, gå rundt og se, spise gatemat, møte folk, spise middag på en typisk colombiansk "restaurant", med bønnesuppe, fritert fisk, ris og tomat. Ikke så mye smak, men helt greit. Så var det tilbake til heimen for å "jobbe" litt. Vi har nemlig fått ansvar for baren på torsdager=D Det er egentlig bare garasjen til huset, omgjort til en søt liten bar. Folk kom og hadde det fint, så veldig fornøyd. Ikke så mange snakker forståelig engelsk her, så jeg sitter for det meste og hører på de andre og prøve å få med meg noen ord jeg kan, lærer mer og mer hver dag.

Dagen idag har vært endel av det samme, sen frokost, ut på tur, tusle rundt, møte folk og henge, tilbake til heimen, spise middag. Så kom folk for å drekka og røyke, og jeg ble tilslutt så trøtt at jeg måtte opp til sengen, men der våkner jeg jo seff, så skriver her istedet^^

Dagene her er veldig late iforhold til Norge. Ting blir aldri stresset med, noe som er litt forstyrrende for min stressa norske sjel, men også veldig deilig når jeg får vendt meg ordentlig til det. Frokost feks begynner med at jeg sier at nå er jeg virkelig sulten så lag mat til meg!, ut på butikken for å kjøpe råvarer, hjem for å lage, dulle litt rundt, ferdig å lage, sette seg ned, spise litt, lage kaffe og div innemellom, spise, småprate og sååååå kanskje vi er ferdig å spise, oppvask, røyk. Dette tar totalt opptil 3-4 timer. Men når jeg våkner så tidlig som 7-8 tiden, så er jeg sulten før klokken er 12 altså.. -.-

For de som ikke har fått det med seg. Grunnen til at jeg faktisk er her. For tre år siden møtte jeg en fyr på nettet( ja jeg vet hva du tenker, og jeg driter i det), og vi fant tonen med en gang, og siden det har vi snakket i flere timer nesten hver dag de siste tre årene. Nå som jeg sluttet på fhs så hadde jeg plutselig tid (og penger jobbet jeg meg til de siste månedene nå) så hvorfor ikke? Dette er da en person jeg ser på som en god venn av meg og som jeg er veldig glad i, og selv om det kanskje ikke hadde alle odds med seg på prosjektet så har det til nå gått utrolig bra og jeg har det bra, lærer masse, både spansk, om meg selv, om verden, får sett nye steder, opplevd nye ting, møte nye mennesker, og alt i alt, jeg har det veldlig fint her. Og han jeg kaller min "guide" (også kalt Andrés) kommer jeg godt overends med. Alt er fint altså. Tror ikke jeg kommer til å ha noe problem med å bli her en måned. Er mer redd for dagen jeg må dra..

Imorgen skal vi ta endel bilder forhåpentligvis, så kommer!=D

Colombia del 1 (dag 1-2)

Hei folkens! Jeg sa jeg skulle skrive dere en mail, men fuck that, skriver heller her, så kan alle se hvis de vil=)

Turen begynte faktisk kvelden før flyet gikk, fordi min kjære Camilla skulle kjøre meg til flyplassen og siden hun bor næremere den enn meg så sov jeg hos henne. Vi kom oss til flyplassen, drakk kaffe på innlandsavdelingen, så var det tid for en hjarteknusande farvel før jeg trallet meg inn på flyet til Amsterdam. Jeg fikk veggismat og det gikk egentlig ganske fort. Så var det å finne flyet til Panama. Det var en ganske stor flyplass, tror jeg leste at den var europas 5. største, men ja jeg fant det da likevel, selv om vi alle vet at min retningssans er noe for seg selv.. Anywho, satt meg på flyet, kjedet ræva av meg de 11 timene det tok, hadde sjukt vondt i ryggen (som jeg alltid får når jeg flyr langt, dumme seter..) og vondt i magen fordi de gav meg brød å spise. Var ikke noe kjøtt eller melk på, men det var brøøøøød! Aua.. De som har flydd langt før skjønner kanksje følelsen når jeg sier at jeg blir så psykisk utmattet av å reise langt. Som om alle småting som ikke ville vært noe problem til vanlig, plutselig er veldig store og uoverkommelige. Jeg var ikke så nær sammenbrudd som når jeg dro til Thailand, hvor jeg ikke hadde fått mat idetheletatt, de mistet bagasjen min, flyet var 3 timer forsinket så vi mistet neste fly og jeg måtte ut i -20gr uten jakke og finne et hotellrom å sove på for natten.. Men jo, jeg klarte meg fint, kom til Panama, traff et par menn som jobbet på flyene og ventet på et fly, og de var veldig koselige og fikk tiden til å haha fly, mens jeg ventet på mitt eget fly. Når det endelig kom var det en søt liten gutt på rundt 2 år som satt på setet over midtgangen, og han likte tydeligvis håret mitt^^Men når han prøvde å få kontakt, så måtte jeg nok skuffe han med å si på ringende oslosk at, sorry men jeg skjønner ikke hva du sier.. Han ble litt satt ut, men stirret fortsatt^^ Dette flyet tok bare 50 min, så jeg var raskt av og gjennom pass- og bagasjesjekk og på andre siden av rommet stod min velkomstkomité som tydeligvis kjente meg igjen pga håret på laaang avstand..xD Ut av flyplassen, inn i bilen , kjøre litt rundt, kjøre heim, finne senga, ikke sovetrøtt, sitte oppe og spise rar frukt som var bra for magen og røyke litt, så finne senga. Sov særdeles dårlig og våknet tidlig. Men når jeg stod opp og fikk dusjet i det kalde kalde vannet, så fikk jeg hjemmelaget deeeeeilig frokost, kaffe som faktisk smakte godt og veldig godt selskap. Fikk smake på det han kaller typisk colombianske frokost, som bestod av stekte tomater, løk og egg, (akkurat det samme som jeg spiser hjemme altså..xD) arepa, en slags lefse-pannekake ting laget av mais, som blir varmet opp og får noe nam på seg, denne gangen ost og smør, avocado som ikke så helt ut som den i Norge, og noe funky men veldig nam som var noe så fint som osteballer.. Ost, fritert og vel, vet ikke hvordan de får det til, men det smakte godt^^
Min "guide" tok meg så med ut, først til kontoret hans (måtte fixe noe greier^^) så til et par museer, rundt i parker, kjøpesentere, og søte smågater i byen. Møtte på masse av hans bekjente, møtte hans søster som btw hadde en vedlig fasinerende tungepiercing som jeg tror jeg må spørre henne om senere.. Fikk sett mye, gått mye, følt meg litt turist og hatt en veldig god og trygg hånd å holde i hele veien. Når vi kom hjem (eller rettere sagt, dro hjem fordi jeg holdt på å sovne på gata) en gang rundt 8-9, så ville jeg egentlig bare sove, men følte jeg måtte gi en lyd til min mor, siden jeg hadde vært her i over 24 timer, men ikke sagt noe. Mobilen funker ikke her, og hadde litt problemer med nettet og med strømadapterting, men funker nå, så følg med på neste episode av "Oda drar til Colombia for å drive dank i en måned"!

Bilder kommer snart, må bare ta noen først...x)

Nedtelling...

Jeg reiser om 16 timer. Vet ikke helt om det har gått opp for meg helt ennå. Jeg bare gleder meg jeg=) Også har jeg brukt dagen på å rydde rommet og pakke litt. Liker å være klar, selv om det faktisk ikke er imorgen men dagen etter jeg drar. Å ha bagen klar gir meg ro. Og mor er beroliget. Snakket med henne tidligere idag og hun sa at nå hadde hun faktisk roet seg helt, at jeg er en fornuftig jente som tar med meg hodet og at dette sikkert kom til å gå veldig fint, at hun ikke var redd for meg men håpet bare at jeg skulle ha det fint. Sweet! Muttern! Hønemor muttern! Dette gjør at jeg stoler mer på meg selv, for hvis mamma tror det går bra så må det jo nesten gjøre det. Jeg har en vane for å hoppe ut i ting og bare håpe på det beste, men så må jeg snakke med mamma og høre hva hun syntes og noen ganger er det ok andre ganger ikke så ok, men nå? Helt ok! Jeg kan slippe ned skuldrene og bare kose meg( koooose meg de 20 timene jeg skal sitte på fly, jauda...).

De siste dagene har faktisk gått relativt fort. Når jeg har ting å gjøre, folk å møte og underholdning for å holde meg opptatt så går jo dagene fortere enn når jeg sitter på ræva og venter på at tiden skal gå. Så jeg har vært hos Maria og lekt der, malt påskeegg(selv om jeg ikke skal være her i påsken da.. ) og vært på Brød og Vin med jentene (som egentlig burde hete øl og kinamat, menmen^^).

Helgen kom og på fredagen skulle vi samle en liten gjeng med fine folk som er slemme og studerer i Trondheim og ikke Bergen (men er snille og kommer hjem på besøk). Vi samlet og vi drakk, og jeg hadde den beste kvelden på leeenge! Superkoselig folk og chill og sang og dans! Jeg våknet opp på sofaen dagen etter med litt (veldiiiig!) vondt i nakken. Dro hjem, drakk kaffe og bedrev dank til jeg igjen dro oppover, denne gangen til Camilla, spiste taco og så kom resten av gjengen. Vi skrudde av alle lys, tente masse stearinlys, hadde gitar og chips. Deilig! Beste helgen ever! Og jeg fikk medlingen min lest opp på radio! Sendte inn på spørsmålet ; hva driver du med denne lørdagskvelden, og jeg skrev at vi samlet fine folk og hadde en heftig feiring av Eart Hour, og det hadde vi!


Nå er det vel egentlig bare å si hadet til Norge, Bergen og alle fine folk her, vi sees om en måned! Og følg med på bloggen, skal prøve å oppdatere så mye som mulig=D

Wish me luck=)

Ventetid...

For å få tiden (som nå går utrolig sakte) har jeg dratt til min fødeby Oslo for å besøke min mor og se gamle venner. Jeg tok nattoget igår kveld, kom til Oslo idag tidlig, kom til mammas hus og spiste frokst med familien før de gikk på jobb og skole og jeg gikk til sengen, siden jeg sover særdeles dårlig hvis jeg idetheletatt får sove på nattoget. Så var det trening, så hilse på bestemor som var på besøk, så leke med søte Hedda og nå blogging før sengen igjen. Alt i alt en fin dag. Planen for resten av mitt Osloopphold er litt shopping, litt kaffe med folk, litt henge med mamma. Så var tiden brukt opp og jeg drar tilbake til min nye hjemby Bergen. Hvis det er noen som føler at de fortjener litt kaffetid så er det bare å gi en lyd=)

Jeg har funnet ut at jeg skal prøve å være litt sunn. Dette har jeg jo tenkt at jeg skulle begynne med de siste 7 årene, men nå har jeg faktisk litt motivasjon også, så kanskje det holder seg. Jeg trener regelmessig og spiser sunt. Flinke Oda. Så får vi se om kondisen og energinivået forandrer seg. Syntes faktisk at jeg etter bare noen uker føler en forskjell. Jeg har mer energi og er i godt humør. Humøret kan jo ha noe med Colombia å gjøre og, som jeg gleder meg så sinnsykt til, og det gjør jo at jeg er generelt glad for tiden når jeg har noe å glede meg til, men ja, energi og humør går vel hånd i hånd. Men er litt usikker på om jeg kommer til å klare å holde på disse nye gode vanene når jeg er der. Blir nok endel øl, røyk og generell fyllamat? Arepa con queso? Høres så digg ut! MMmmmmm... Mel og melk here I come! Jaja, får prøve å holde på treningen ihvertfall, hehe.

Jeg har planer om å oppdatere bloggen så mye som mulig når jeg er der nede i det varme landet, så dere får følge med!

Nye tider

Wow, jeg har innsett at jeg har hengt utrolig lite her, og at jeg henger ekstremt etter i blogg-verden, men hallo, jeg er teknologisk tilbakestående, jeg ble satt ut bare av å skulle skifte design på bloggen, og vet ikke engang hvordan jeg får inn et overskriftsbilde... Tard? Ja.. Anywho. Jeg skriver nå, mest fordi min kjære Maria sutret litt over mangelen på innlegg, noe som tilsier at det faktisk er gøy å lese? Jaja, vi får håpe leserene mine ikke får permanente skader av å lese dette ihvertfall. Nå har jeg faktisk litt å skrive om også.

Jeg har som sagt flyttet til Bergen (igjen) og prøvd å bygge opp et liv her. Det har gått over all forventing, og jeg har leilighet, jobb og penger (ish. Nok til sushi!) og noen å "kose" med(tolk det som du vil). Og siden alt gikk så bra her, så tok jeg neste utfordring på strak arm. Nemlig Colombia. Dette er et prosjekt jeg har tenkt på ganske lenge nå, si et år or so. Nå som jeg sluttet på fhs hadde jeg endelig en sjanse til å dra, hvis jeg klarte å få ting i stand til det. Jeg hadde et lite håp om å gjennomføre når jeg kom hit, men det håpet ble fort slått ned av realiteten, som sa at jeg måtte få meg et liv her først, før jeg idetheletatt kunne tenke på å dra dit. Og siden jeg tydeligvis klarte meg ganske bra så kom tankene på banen igjen. Jeg fikk også spart opp nok penger. Og nå er flybillettene kjøpt og jeg er på vei om to uker. Og ja, jeg vet hva du tenker. Colombia er farlig, der blir norske jenter (og alle andre for den saks skyld) dopet, kidnappet, voldtatt og solgt som horer og/ellers slaver for kokainherrene.. Få hodet ut av ræva folkens. Hvis dere faktisk ser litt utenfor alt media foorer oss med, som forresten ja kan være riktig, men vi hører bare om det negative og ikke om det positive. Er det rart de fleste nordmenn forbinder Colombia med kokain når det er det eneste vi får høre? Jeg gidder ikke prøve å overbevise noen om at dette ikke er dritfarlig, jeg er overbevist selv, og det er nok for meg. Hvis du lurer mer så kan du finne ut av ting selv ellers så er jeg villig til å svare på spm hvis noen vil spørre=)
Jeg har også gjort unna forarbeidet, nytt pass, reiseforsikring, vaksiner, flybilletter, sted å bo der, alternative steder å bo hvis alt skulle føkke seg, kontaktinformasjon til den norske ambassaden, og planer om regelmessig blogging og mailskriving for å sikre at jeg ikke er dopet, kidnappet, voldtatt og solgt. Fornøyd?

Jeg gleder meg veldig, spesielt siden min gode venn Camilla skal være med meg (tok noen mnd å overbevise henne...xD) og jeg tror vi kommer til å ha det supert! En hel måned med sol, heite gutter, øl og innerøyking..xD!

Nedtelling! 15 dager igjen!

Prosjekt uteligger avsluttet=)

Alt ordner seg for snille jenter.. Sant? Vel, jeg har (vikar)jobb, lønning på konto og et varmt sted å bo. Det var vel egentlig det jeg jobbet for, håpet på og gjennomførte. Det er kanskje ikke den største utfordringen, men å begynne på bar bakke med 500kr i lomma, en sekk med litt klær og håp i hjertet, vel, syntes jeg har vært litt flink jeg=)
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!

Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.



Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?

Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens

Livet som hjemløs

Hei! Nå er det ihvertfall tid for en oppdatering! Så mye har skjedd og jeg har hat liten internett-tilgang, men dette er vel egentlig bare unnskyldninger for å ikke skrive, men jeg skriver nå så ikke hat meg. Ikke at noen leser dette unasett=P

Jeg har sluttet på folkehøyskolen, grunnet mange ting, som jeg ikke skal utrede om her, fordi jeg ikke vil si noe dumt, for det er egnetlig ikke noe som enkeltmennesker kan eller burde ta seg nær av. Jeg tror at jeg rett og slett ikke kom i et kull av mennesker som jeg passet med og var uheldig på flere måter, og derfor følte meg utilpass. Så jeg tok valget å slutte, dro til Thailand med min mor, dro på fest med en motorsykkelgjeng og tattoverte meg, dro til besteforeldrene mine for å feire jul og dro til Bergen med en liten sekk, julegavepenger i lomma og vissheten om at jeg hadde en madrass å sove på til over nyttår.

Nå er det en uke siden nyttår og jeg sover fortsatt på andre folks veiledighet, men jobber hardt for å få livet på riktig vei igjen. For en time siden sto jeg uten jobb, penger, leilighet eller studieplass og intet håp om at det skulle fixe seg, så jeg var veldig nær å ringe min mor og spørre om hun kunne sende meg penger for å komme meg til Oslo og sove på sofaen hennes, men nå har jeg jobb ( i en liten periode ihvertfall) og skal på visning imorgen. Så livet fikser seg kanksje likevel=) Jeg har håpet om det. Som min venn Kine sier; Alt fixer seg for snille jenter, og hun sier jeg er en snill jente (kan vel ikke helt bedømme det selv, men jeg prøver å være snill mot andre og leve etter de etiske regler jeg føler er riktig, men ja, kan vel egentlig ikke bedømme min egen snillehet=P), så ja, det er et lite håp om stabilitet.
Men må si det her og; tusen takk til de som har huset meg i de trange tider (jada, haha, tog du an?), livet hadde nok ikke vært verdt det uten gode venner å dele det med=)

Valg..

Shit, nå er det lenge siden jeg har skrevet her.. Vel, forrige gang var jeg jo i Frankrike på besøk hos min tante og fetter. Nå sitter jeg på rommet jeg deler med en jente til, på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Forandrer seg fort, huh?
Liten oppdatering:
Jeg var rimelig redd før jeg kom hit, redd for at jeg ikke kom til å klare å kommunisere med folk, at jeg ikke fant noen jeg kunne være med, frykt for det ukjente. Vel, var vel egentlig ikke så mye å være redd for. Jeg har verdens beste romkamerat, funnet masse koslige folk og lærer fort. Og det er veldig koslig her. Den første mnd har gått fort. Akkurat for øyeblikket har isolasjonen gått litt innpå meg, siden vi bor på toppen av et fjell, det er veldig få folk rundt og vi er bare 30 elever, som ser hverandre og lever med hverandre 24/7. Samma fjesa hele tiden. Så det var digg med en høstferie. Kom tilbake nå forrige søndag. Var i Bergen og besøkte fine folk der. Det var jævlig digg. Savner.. Anywho. Tror nok jeg greier et år her, hehe. Og digger tegnspråk! Morro! Wohoo!

Som dere kanskje har merket så tenker jeg endel, og de tankene må ned et sted, ellers bare ligger de stille og murrer i hodet mitt, og vil tilslutt gjøre med enda mer gal enn jeg allerede er. Så nyeste tankene mine handler kort sagt om moral, grensesetting, egoisme, og å vite når man skal stoppe. Disse tingene er ikke alltid så enkelt å balansere. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å gjøre det som er riktig, være moralsk korrekt og være snill. Dette er både fordi jeg vil det, og mener det er det riktige for meg, men også fordi jeg tror på karma, og er jeg ikke snill så vil kjipe ting skje med meg. Så enkelt er det. Er jeg snill får jeg bra til tilbake. Og selv om den rette veien ikke alltid nødvendligvis er den enkleste så prøver jeg mitt beste. Men er jo dessverre ikke alltid nok for å gjøre alle tilfreds. Sies det ikke at ikke alle kan være fornøyd med avgjørelsen? Syntes jeg har hørt det ettellerannet sted. Så hva gjør jeg da, når jeg står ovenfor noe jeg har makt over, men ikke mulighet til å gjøre alle fornøyde? Det første som popper inn i hodet mitt da er at jeg bare skal gjøre det som hjertet mitt sier, det jeg mener er rett, best for meg og prøve å gjøre det på en så snill måte som mulig.
Føøøøøkk, vil ikke følge mitt eget råd! Vanskelig!
Men så, hva er egentlig det rette å gjøre? Hva er best for meg? Hva vil jeg? Jeg vil ha det bra og jeg vil ikke såre andre med mine valg, beslutninger og handlinger.

Beklager hvis du ikke forstår noenting av det her. Denne bloggen er egentlig mest for min egen del, for at jeg skal ha et sted å samle tankene mine, få dem i ord og se det i en annen vinkel enn rett fra mitt eget hode. Men hvis du ble noe visere er jo det bare bra=)

Livet.. Få det til å funke!=D

Hva er egentlig verdt å leve for...?



Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.

Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...

Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.

Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er de totalt likestilte.
Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.

En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem. Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.
Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt eller vondt. Jeg skal
prøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.

Gjenoppdagelse av "gamle klassikere"

Nå den siste tiden har jeg begynt å gjenoppdage 90-tallets, og mine, fine filmopplevelser. Mange av filmene jeg likte har jeg beholdt opp gjennom årene, eller, egentlig de fleste jeg likte liker jeg fortsatt og ser fortsatt jevnlig på. Men gjennom tilfeldigheter har jeg kommet over flere av de jeg har sett, men egentlig aldri hatt noe særlig sterkt forhold til. De jeg vil nevne spesielt her er Titanic og Romeo og Julie. Titanic har jo de fleste sett og jeg var jo ikke så stor når jeg så den jeg heller. Og den gjorde heller aldri noe særlig inntyrkk på meg, imotsetning til feks Terminator 2, som jeg har elsket siden jeg så den for første gang, altfor ung selvfølgelig. Men den har holdt med meg, og jeg husker fortsatt følelsen jeg satt igjen med etter avslutningsscenen med gutten, som da btw var 14, myyyye eldre enn meg, og tydeligvis veldig heit, strakk seg etter das terminator som heiste segselv ned i noe som ødela han. Og jeg husker musikken, den sitter fortsatt i meg. Detta er barndommen min. Men Titanic gikk aldri innpå meg på samme måte. Jeg kunne forstå kjærlighet mellom barn og voksen, kjærlighet for en omsorgsperson, en som tok vare på deg, passet på deg og var glad i deg. Det kunne jeg forstå. Men jeg forstod ikke kjærlighet mellom to jevnaldrene mennesker. Ikke det at jeg gjør det nå, men jeg lar det påvirke meg i større grad enn det gjorde før.

Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.

Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P