Colombia del 6 (dag 20-25)

De siste dagene har vært en god blanding av "jeg kjeder meg så mye at jeg tror jeg bare skal legge med ned og dø" og "jeg har det så gøy at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg". Siden min venn her til tider må jobbe så blir jeg som oftes sittende igjen hjemme (som er to kvartaler unna kontoret, men ja) og drive dank. Se film, skrive mailer til folk, etc. Og jeg kjeder meg så ekstremt etterhvert at jeg blir helt satt ut. Men så kommer det fine dager hvor vi får gjort ting sammen og da har jeg det som oftest helt supert. Her om dagen var vi en tur til botanisk hage, og jeg er jo overbevist om at jeg egentlig hører til å skogen og ikke i byen, men ja, liker byen og så blir der en stund. Men jeg er veldig glad i naturen og dyr spesielt, og botanisk hage var derfor midt i blinken for meg. Det var fine trær å klatre i, en dam med rompetroll og fisk, og sånne fugler med stilkeben og lang hals=D Og masse fugler og ja, du skjønner tegninga. Og en sommerfuglpark! Fine<3 Så kalte naturen på meg og jeg fant dette fine bildet. På do.


Men noen ganger er jeg heldig, og jobben til Andrés er faktisk spennende og morro for meg også. Som når jobben er å ta bilder på karnevalfest (se tidligere innlegg, sweet") og som å lage en gif. Et bilde som rører på seg altså. Sånn som folk har på avatarene side. Anywho, jeg får beskjed om å ta på meg hvite kjolen jeg fikk av farmor, sette opp håret, smile og hoppe. Sånn va 1000 ganger. Men gif-en ble sweet!^^

Skal se om jeg får tak i den... Så var det en liten photoshoot etterpå i skumle gamle stolen, så leker han seg på pcen mens jeg leser boka mi i vinduskarmen. Fin deal syntes nå jeg.



Når man har personlig fotograf med seg overalt er det føkkings vanskelig å få bilder av noe annet enn segselv..xD

Godt arbeidsmiljø...? Med plenty av halvnakne mannfolk rundt meg hele tiden så klager eg ikke eg altså

Colombia del 5 (dag 12-19)

Hei folkens! En liten oppdaterin fra The City of Eternal Spring! Forrige søndag var vi på oppdrag. Vi skulle til det jeg kaller den store steinen, som ja har en anna navn, men meg og spansk, ikke så gode venner. Har lært endel faktisk! Men for det meste småord og ikke nok til å holde noen som helt samtale eller gjøre meg fortstått, men jeg kan si hva maten jeg liker heter, noen slangord, litt banneord(seff^^) og sånt. Når jeg har en som snakker for meg og jeg aldri faktisk trenger å snakke så er det ikke så lett å lære. Litt kjipt, men og digg siden jeg slipper lett unna^^ Anywho, oppdrag. Vi tar metroen til bussen, fixer billetter, kjører i 1,5t ca og knoter litt rundt før vi finner riktig sted. Så begynner vi å klatre opp på den gigantisk steinen som er satt ned her. Andrés liker å filme.. Så ikke noe bilde, men ja. Vi kommer oss til toppen og Oda litt sliten.. Mange trappetrinn! Men utrolig vakkert når vi først kom oss opp!



Castle in the sky ftw!



Så var det ned igjen. Og det gikk fint det, helt til vi fant ut at lommeboka ikke hadde lyst til å støtte bussen.. Hmm.. Så da var det bare å begynne å gå, med en tomnmel ut mot veien. Vi gikk i ca 30min før noen stoppet og vi pressa oss inn mellom sjåfør, hans datter, datterens venninne og hennes mor, alle sammen i en knøttliten bil og 4 stk i baksetet. Siden min ræv er kanskje tre ganger så stor som Andrés sin, så fikk han sitte på mitt fang for en gangs skyld..xD Med colombiansk trallemusikk fikk vi sitte på inn til den lille landsbyen som var første etappe av reisen, selv om vi forsatt hadde nærmere en time med kjøring igjen. Vi forhørte oss rundt, men folk var lite villige til å hjelpe med annet enn prat, siden det var så sent at de ikke ville kjøre, og tvilte på at andre ville det heller, så det var en tanke å drekka oss søpleshitings og sove ute et sted og vente på morgendagen og snille sjåfører. Men vi begynte nå da å gå nedover, haiket uten napp, men fikk stoppet en buss som sa seg villige til å ta oss med for ca 1/3 av hva vi ville betalt fullpris, men med betingelsene at vi måtte stå, pressa opp mot massa svette, trøtte og utseendemessig relativt sure folk som luktet skeptisk.. Men vi hadde det gøy likevel vi! Er heldigvis et hode høyere enn de fleste, så luft og prateplass over folks hoder var tilstede og godt humør og eventyrlyst er da det eneste vi trenger! Etterhvert som folk gikk av så fikk jeg sitte på en kasse ved sjåføren og en fyr på andre siden som prøvde å kommunisere med meg på delvis engelsk helvis spansk. Jeg klarer å formidle at jeg er norsk og veggis, og at jeg heter Oda, men kalles Blå, og slike ting. Og spørsmålet som alltid kommer opp er hva jeg syntes om Colombia. Jeg er vel ikke så overrasket over deres nysgjerrighet på hva andre folk mener og tror om deres land. Krigene og kriminaliteten her er jo det vi hører om i Norge og folk herfra er veldig klare over hvordan Colombia blir fremstilt utenfor landet og hva slags syn som er vanlig å ha om det. At jeg derfor kommer på besøk alene og henger rundt er tydeligvis noe å være stolt av, for alle virker så glade når jeg forteller dem mitt syn på Colombia. Selv om jeg og er opplært til å forbinde Colombia med kokain og interne kriger, så er det så mye mer her enn det. Som jeg sier til de som spør: Colombia er mer enn kokain. For dette landet er utrolig vakkert, på mange måter. Naturen er fantastisk, som flora og fauna entusiast er det lenge siden jeg har vært så lykkelig som når jeg fikk gå gjennom botanisk hage her. Menneskene er litt paradoksale, for de er alle bevisste på landets situasjon og farene det bringer, men i riktige sosiale sammenhenger og bare hverdagssituasjoner som å gå på butikken, der er dette folkeslaget utrolig hyggelige, imøtekommende, og noe jeg setter utrolig stor pris på; de prøver. De prøver å kommunisere med det selv om de bare kan to ord på engelsk. Da jeg var i Tyskland en mnd var menneskene redde for å prate med meg, grunnet de visste nordmenn var "dritgode" i englesk, og de var redde for å virke dumme. Vi kunne snakket helt fint, men fordi de var redde ble det lite snakkings generelt. Men her? Samma det vel! Om jeg ikke snakker spansk og de ikke snakker engelsk! Kommer langt med kroppsspråk..xD



Ellers går nå dagene videre uten at jeg gidder eller har mulighet til å gi detaljerte beskrivelser av dem alle. Men jeg hadde fått streng beskjed om at jeg måtte få med meg solnedgangen en dag, så når himmelen var relativt samarbeidsvillig kasta vi oss inn i en taxi og kom oss til toppen av åsen for å se på solnedgangen. Utrolig vakkert









De siste dagene har det vært endel festing, hihi. Vi har jo en bar i garagen (kremt, ja, men den funker! Dritkul!) som vi henger i IHVERTFALL hver torsdag, men gjerne fredag og lørdag også. Det vorser vi og henger rundt, jeg kjeder meg for det meste, siden det er ca 1 person som snakker engelsk der, og han vil tydeligvis snakke med andre enn meg for øyeblikket, så ja. Men så drar vi ut på tur/byen, til området hvor alle de kule og hippe barene, diskotekene og utestedene ligger, i en stor klump midt i byen. Vi har vært på diverse steder, jeg har vært i dansehumør den siste tiden så endel diskoteker, en salsabar (ja jeg danset!), diverse barer, strippeklubber og horesteder. Alltid gøy å bli forvekslet med en som puler for penger (jeg puler bare for mat og massasjer..x neida mamma, jeg bare tuller. jeg er snill pike. ) Men så har vi og fått til vane å avslutte kveldene med en krangel, så vi drar hjem mens begge er dritsure. Gøøøøy.. Jaja, alt er glemt dagen etter.

Idag våknet vi normal tid 2-ish, brukte irriterende land tid på å få til en frokost, jeg var så sulten jeg bare ville legge meg ned og grine, men ja, fikk da mat tilslutt. Så var det ut på tur til en park, som kalles barfotparken, siden endel går barfor der tydeligvis. Den var veldig søt, selv om jeg har merket at ordet park her er ikke helt det samme som jeg mener når jeg sier park. Jeg mener Nordnesparken, Frognerparken, steder der det er gress og trær og sånt. Her er det heller en stor betongplass som ikke har ting på seg annet enn benker. Ehm, ja. For å få min type park måtte vi gå til botanisk hage, noe som var sweet btw. Men denne parken var fatisk fin, en god blanding av de to. Stor betongklatt, noen kafeér, stor (og da mener jeg stooooor!) sandkasse hvor barna lekte, bambus"skog"-avdeling med søte benker og lys og litt gress og trær på andre siden. Og vi var vitne til en cheerleading-treningsøkt, jey=) Også et fint sted for meg å bedrive min yoga.

Nå med bilder!=D

Colombia del 4 (dag 7-11)

Eneste refereansepunkt jeg har til tid her er bildene jeg tar.. Mandag, fredag, potato tomato.. En del av meg sier at det ikke skjer noen ting, mens den andre syntes det skjer ting hele tiden, vet ikke helt hvilken jeg skal stole på ennå.. Men jeg har gjort noe, så kanksje det er noe midt imellom? Andrés har måttet jobbe endel de siste dagene, som gjør at jeg er litt lost. Den tiden bruker jeg for det meste til å sove, og henge på macen.. Men om kveldene er det enten fest eller anna kos. For et par dager siden fant vi ut at vi skulle dra og se Alice in Wonderland, for den hadde ingen av oss sett. Jeg var bevisst på at disse rare menneskene ofte dubber filmer, men Andrés forsikret meg om at de også hadde filmene på originalspråket, i dette tilfellet, engelsk. Se film...

Jeg fikk ihverfall plenty med tid til å nyte kunsten i denne filmen, som btw er elt fantastisk. Visuelt er det nydelig, men historien var kanskje ikke så fengende som jeg skulle håpet (selv om jeg fikk med meg minimalt av den, skal kommentere mer når jeg får sett den på et språk jeg forstår).

Torsdag og fredag hadde vi baren åpen, som var, vel, koselig? Er jo forsåvidt det, men jeg er ikke en som sier hei og starter en samtale med hvem som helst, og når jeg i tillegg må finne ut som de snakker engelsk? + at alle er med på en samtale som virker veldig underholdende og intressant utifra mengden latter og engasjement, på spansk, så er det litt vanskelig for meg å si, hei folkens, de som kan engelsk, snakk til meg!, som egentlig betyr: Andrés, snakk til meg... Følelse av isolasjon? Jess.. Litt lei? Jess. Hjemlengsel? Ja. Håper det blir bedre når vi drar ut på tur. Planen er å dra på mandag, men siden ingen planer virker som om de faktisk holder, eller bare blir flyttet på, så kan jeg ikke si det sikkert. Men da blir det ihvertfall ingen blogging på en stund, siden jeg legger igjen macen i heimen..

Fredag kveld sluttet sent, og Andrés skulle tidlig opp for å "jobbe" på lørdag, spurte om jeg ville være med, og seff, gidder ikke sitte inne hele dagen? Jobben var nemlig å male en vegg som en del av Galería Urbana prosjektet han og vennene driver med, streetart altså. Jeg skulle som vanlig bare dilte etter, men ble raskt trukket inn i kalaset og jeg fant igjen min kjærlighet til malekosten (uff, det hørtes ehm, ekkelt og lite tilfredstillende ut, men anywho!) og jeg koste meg glugg ihjel på stigen, som jeg fikk beskjed om at jeg haddde stått på i to timer, etter nærmere fire timer på bakken. Dagen var solfylt ( hva faen? burde bli poet eller no jeg...), rettere sagt stekte. Disse rare folka som bor her til vanlig merket at det var litt varmt, men ikke noe stress. Jeg derimot. Varmen var tålelig, men min vinterbleke hud (som btw vanlivis aldri blir solbrent, men bare bruuuuuun!!!) tålte ikke dette helt.. Oda solbrendt? Men for å sjermes litt fikk alle egne hatter med navn og logo på=D


Og avkjøling må til, men is med litt overdose konditorfarge i eller?




Og som snille kunstnere lar vi barna være med å dekorere veggene i byen..








Vårt mesterverk=D

Colombia del 3 (dag 4-6)

Hei! Jeg har fått meg kaninfor! Mmmmm, grønnsaker... Men frokosten er fortsatt det samme, med små justeringer. Men jeg klager ikke, er så utrolig digg, selv om huden min ikke liker det så godt..x)Her var vi ute og spiste frokost for en gangs skyld, hadde ikke tid til en tre timers frokost den dagen=P


Andres som han jeg besøker heter, syntes vi er altfor mye inne, men jeg har det egentlig helt fint. Er så mye å ta inn, så mye å se og oppleve at jeg blir sliten veldig fort, men har det utrolig gøy. Har møtt endel av vennene hans og folk han jobber med (som er venner de og). De har et firma av kunstnere som de prøver å få på beina, veldig spennende, og utrolig flinke kunstnere. Alle er kjempeflinke til å tegne, male, grafisk design osv.. Er så mye kunst overalt at jeg vet ikke hvor jeg skal sette øynene. Huset vi bor i er jo et "kunstgalleri" også, masse malerier overalt, koselige folk som henger der og hvis jeg husker riktig 70år gammelt. Masse sjarm!Bildet er fra den lille "hagen" INNE i huset! Utolig koselig!=D

Vi har planer om å reise litt om ikke så lenge. Vi snakker om å leie et hus på landet, (med basseng hihi) og få med masse koselige folk og bare kose oss der et par dager. Også skal vi kanskje til kysten, rett ved karibien tror jeg, hvor vi skal sove i hengekøyer og dykke=D Andres sier det er helt klart vann og store hvite sandstrender.. Gleder meg! Han snakker og om alle de andre stedene han skal ta meg med, som i botanisk hage, flere museer, folk vi skal besøke osv. Tror ikke det blir kjedelig noen gang her=)

Nå lager han pasta til meg, aaah er digg med personlig kokk^^

På lørdag ble vi intivert med til å spise og drekka med noen venner og (deres) familie av Andrés, men han skulle jobbe litt først. Endte med at vi ikke fikk dratt dit fordi jobben tok så lang tid.. Jobben (jævla heldigelg!) er å ta bilder på en familiefest, et ektepar som feiret deres 30. bryllupsdag.
Jeg skulle bare dilte etter, men menneskene var utrolig koselige, og jeg smilte fra øre til øre hele kvelden. De hadde et tema som var karneval, så alle var utkledd og et band var leid inn til å spille. Nesten ALLE danset og tror nok alle koste seg masse, de er veldig glade alle sammen og det er som om livsstilen er syngende og dansende=) Det var helt sinnsykt å få være der, masse farger, fengende musikk (typisk colombiansk seff), utrolige kostymer og, ja, helt fantastisk!

Typisk colobiansk karneval-kunst-ish-ting-greie-dekorasjon?




Karma has done me good this time

Colombia del 2 (dag 2-3)

Vet ikke helt om jeg skal kalle første kvelden her som dag 1, eller om det er neste dag? Hmm, vel, hvis jeg kaller den første hele dagen jeg hadde her dag 1, altså onsdag, så er det nå dag 3? Er fortsatt fredag her, så ja, min hoderegning er litt foooocked nå, har er veldig trøtt. Dagene går litt i ett, så skal prøve å huske. Torsdag var det frokost i 12-tiden, gå rundt og se, spise gatemat, møte folk, spise middag på en typisk colombiansk "restaurant", med bønnesuppe, fritert fisk, ris og tomat. Ikke så mye smak, men helt greit. Så var det tilbake til heimen for å "jobbe" litt. Vi har nemlig fått ansvar for baren på torsdager=D Det er egentlig bare garasjen til huset, omgjort til en søt liten bar. Folk kom og hadde det fint, så veldig fornøyd. Ikke så mange snakker forståelig engelsk her, så jeg sitter for det meste og hører på de andre og prøve å få med meg noen ord jeg kan, lærer mer og mer hver dag.

Dagen idag har vært endel av det samme, sen frokost, ut på tur, tusle rundt, møte folk og henge, tilbake til heimen, spise middag. Så kom folk for å drekka og røyke, og jeg ble tilslutt så trøtt at jeg måtte opp til sengen, men der våkner jeg jo seff, så skriver her istedet^^

Dagene her er veldig late iforhold til Norge. Ting blir aldri stresset med, noe som er litt forstyrrende for min stressa norske sjel, men også veldig deilig når jeg får vendt meg ordentlig til det. Frokost feks begynner med at jeg sier at nå er jeg virkelig sulten så lag mat til meg!, ut på butikken for å kjøpe råvarer, hjem for å lage, dulle litt rundt, ferdig å lage, sette seg ned, spise litt, lage kaffe og div innemellom, spise, småprate og sååååå kanskje vi er ferdig å spise, oppvask, røyk. Dette tar totalt opptil 3-4 timer. Men når jeg våkner så tidlig som 7-8 tiden, så er jeg sulten før klokken er 12 altså.. -.-

For de som ikke har fått det med seg. Grunnen til at jeg faktisk er her. For tre år siden møtte jeg en fyr på nettet( ja jeg vet hva du tenker, og jeg driter i det), og vi fant tonen med en gang, og siden det har vi snakket i flere timer nesten hver dag de siste tre årene. Nå som jeg sluttet på fhs så hadde jeg plutselig tid (og penger jobbet jeg meg til de siste månedene nå) så hvorfor ikke? Dette er da en person jeg ser på som en god venn av meg og som jeg er veldig glad i, og selv om det kanskje ikke hadde alle odds med seg på prosjektet så har det til nå gått utrolig bra og jeg har det bra, lærer masse, både spansk, om meg selv, om verden, får sett nye steder, opplevd nye ting, møte nye mennesker, og alt i alt, jeg har det veldlig fint her. Og han jeg kaller min "guide" (også kalt Andrés) kommer jeg godt overends med. Alt er fint altså. Tror ikke jeg kommer til å ha noe problem med å bli her en måned. Er mer redd for dagen jeg må dra..

Imorgen skal vi ta endel bilder forhåpentligvis, så kommer!=D

Colombia del 1 (dag 1-2)

Hei folkens! Jeg sa jeg skulle skrive dere en mail, men fuck that, skriver heller her, så kan alle se hvis de vil=)

Turen begynte faktisk kvelden før flyet gikk, fordi min kjære Camilla skulle kjøre meg til flyplassen og siden hun bor næremere den enn meg så sov jeg hos henne. Vi kom oss til flyplassen, drakk kaffe på innlandsavdelingen, så var det tid for en hjarteknusande farvel før jeg trallet meg inn på flyet til Amsterdam. Jeg fikk veggismat og det gikk egentlig ganske fort. Så var det å finne flyet til Panama. Det var en ganske stor flyplass, tror jeg leste at den var europas 5. største, men ja jeg fant det da likevel, selv om vi alle vet at min retningssans er noe for seg selv.. Anywho, satt meg på flyet, kjedet ræva av meg de 11 timene det tok, hadde sjukt vondt i ryggen (som jeg alltid får når jeg flyr langt, dumme seter..) og vondt i magen fordi de gav meg brød å spise. Var ikke noe kjøtt eller melk på, men det var brøøøøød! Aua.. De som har flydd langt før skjønner kanksje følelsen når jeg sier at jeg blir så psykisk utmattet av å reise langt. Som om alle småting som ikke ville vært noe problem til vanlig, plutselig er veldig store og uoverkommelige. Jeg var ikke så nær sammenbrudd som når jeg dro til Thailand, hvor jeg ikke hadde fått mat idetheletatt, de mistet bagasjen min, flyet var 3 timer forsinket så vi mistet neste fly og jeg måtte ut i -20gr uten jakke og finne et hotellrom å sove på for natten.. Men jo, jeg klarte meg fint, kom til Panama, traff et par menn som jobbet på flyene og ventet på et fly, og de var veldig koselige og fikk tiden til å haha fly, mens jeg ventet på mitt eget fly. Når det endelig kom var det en søt liten gutt på rundt 2 år som satt på setet over midtgangen, og han likte tydeligvis håret mitt^^Men når han prøvde å få kontakt, så måtte jeg nok skuffe han med å si på ringende oslosk at, sorry men jeg skjønner ikke hva du sier.. Han ble litt satt ut, men stirret fortsatt^^ Dette flyet tok bare 50 min, så jeg var raskt av og gjennom pass- og bagasjesjekk og på andre siden av rommet stod min velkomstkomité som tydeligvis kjente meg igjen pga håret på laaang avstand..xD Ut av flyplassen, inn i bilen , kjøre litt rundt, kjøre heim, finne senga, ikke sovetrøtt, sitte oppe og spise rar frukt som var bra for magen og røyke litt, så finne senga. Sov særdeles dårlig og våknet tidlig. Men når jeg stod opp og fikk dusjet i det kalde kalde vannet, så fikk jeg hjemmelaget deeeeeilig frokost, kaffe som faktisk smakte godt og veldig godt selskap. Fikk smake på det han kaller typisk colombianske frokost, som bestod av stekte tomater, løk og egg, (akkurat det samme som jeg spiser hjemme altså..xD) arepa, en slags lefse-pannekake ting laget av mais, som blir varmet opp og får noe nam på seg, denne gangen ost og smør, avocado som ikke så helt ut som den i Norge, og noe funky men veldig nam som var noe så fint som osteballer.. Ost, fritert og vel, vet ikke hvordan de får det til, men det smakte godt^^
Min "guide" tok meg så med ut, først til kontoret hans (måtte fixe noe greier^^) så til et par museer, rundt i parker, kjøpesentere, og søte smågater i byen. Møtte på masse av hans bekjente, møtte hans søster som btw hadde en vedlig fasinerende tungepiercing som jeg tror jeg må spørre henne om senere.. Fikk sett mye, gått mye, følt meg litt turist og hatt en veldig god og trygg hånd å holde i hele veien. Når vi kom hjem (eller rettere sagt, dro hjem fordi jeg holdt på å sovne på gata) en gang rundt 8-9, så ville jeg egentlig bare sove, men følte jeg måtte gi en lyd til min mor, siden jeg hadde vært her i over 24 timer, men ikke sagt noe. Mobilen funker ikke her, og hadde litt problemer med nettet og med strømadapterting, men funker nå, så følg med på neste episode av "Oda drar til Colombia for å drive dank i en måned"!

Bilder kommer snart, må bare ta noen først...x)

Nedtelling...

Jeg reiser om 16 timer. Vet ikke helt om det har gått opp for meg helt ennå. Jeg bare gleder meg jeg=) Også har jeg brukt dagen på å rydde rommet og pakke litt. Liker å være klar, selv om det faktisk ikke er imorgen men dagen etter jeg drar. Å ha bagen klar gir meg ro. Og mor er beroliget. Snakket med henne tidligere idag og hun sa at nå hadde hun faktisk roet seg helt, at jeg er en fornuftig jente som tar med meg hodet og at dette sikkert kom til å gå veldig fint, at hun ikke var redd for meg men håpet bare at jeg skulle ha det fint. Sweet! Muttern! Hønemor muttern! Dette gjør at jeg stoler mer på meg selv, for hvis mamma tror det går bra så må det jo nesten gjøre det. Jeg har en vane for å hoppe ut i ting og bare håpe på det beste, men så må jeg snakke med mamma og høre hva hun syntes og noen ganger er det ok andre ganger ikke så ok, men nå? Helt ok! Jeg kan slippe ned skuldrene og bare kose meg( koooose meg de 20 timene jeg skal sitte på fly, jauda...).

De siste dagene har faktisk gått relativt fort. Når jeg har ting å gjøre, folk å møte og underholdning for å holde meg opptatt så går jo dagene fortere enn når jeg sitter på ræva og venter på at tiden skal gå. Så jeg har vært hos Maria og lekt der, malt påskeegg(selv om jeg ikke skal være her i påsken da.. ) og vært på Brød og Vin med jentene (som egentlig burde hete øl og kinamat, menmen^^).

Helgen kom og på fredagen skulle vi samle en liten gjeng med fine folk som er slemme og studerer i Trondheim og ikke Bergen (men er snille og kommer hjem på besøk). Vi samlet og vi drakk, og jeg hadde den beste kvelden på leeenge! Superkoselig folk og chill og sang og dans! Jeg våknet opp på sofaen dagen etter med litt (veldiiiig!) vondt i nakken. Dro hjem, drakk kaffe og bedrev dank til jeg igjen dro oppover, denne gangen til Camilla, spiste taco og så kom resten av gjengen. Vi skrudde av alle lys, tente masse stearinlys, hadde gitar og chips. Deilig! Beste helgen ever! Og jeg fikk medlingen min lest opp på radio! Sendte inn på spørsmålet ; hva driver du med denne lørdagskvelden, og jeg skrev at vi samlet fine folk og hadde en heftig feiring av Eart Hour, og det hadde vi!


Nå er det vel egentlig bare å si hadet til Norge, Bergen og alle fine folk her, vi sees om en måned! Og følg med på bloggen, skal prøve å oppdatere så mye som mulig=D

Wish me luck=)

Ventetid...

For å få tiden (som nå går utrolig sakte) har jeg dratt til min fødeby Oslo for å besøke min mor og se gamle venner. Jeg tok nattoget igår kveld, kom til Oslo idag tidlig, kom til mammas hus og spiste frokst med familien før de gikk på jobb og skole og jeg gikk til sengen, siden jeg sover særdeles dårlig hvis jeg idetheletatt får sove på nattoget. Så var det trening, så hilse på bestemor som var på besøk, så leke med søte Hedda og nå blogging før sengen igjen. Alt i alt en fin dag. Planen for resten av mitt Osloopphold er litt shopping, litt kaffe med folk, litt henge med mamma. Så var tiden brukt opp og jeg drar tilbake til min nye hjemby Bergen. Hvis det er noen som føler at de fortjener litt kaffetid så er det bare å gi en lyd=)

Jeg har funnet ut at jeg skal prøve å være litt sunn. Dette har jeg jo tenkt at jeg skulle begynne med de siste 7 årene, men nå har jeg faktisk litt motivasjon også, så kanskje det holder seg. Jeg trener regelmessig og spiser sunt. Flinke Oda. Så får vi se om kondisen og energinivået forandrer seg. Syntes faktisk at jeg etter bare noen uker føler en forskjell. Jeg har mer energi og er i godt humør. Humøret kan jo ha noe med Colombia å gjøre og, som jeg gleder meg så sinnsykt til, og det gjør jo at jeg er generelt glad for tiden når jeg har noe å glede meg til, men ja, energi og humør går vel hånd i hånd. Men er litt usikker på om jeg kommer til å klare å holde på disse nye gode vanene når jeg er der. Blir nok endel øl, røyk og generell fyllamat? Arepa con queso? Høres så digg ut! MMmmmmm... Mel og melk here I come! Jaja, får prøve å holde på treningen ihvertfall, hehe.

Jeg har planer om å oppdatere bloggen så mye som mulig når jeg er der nede i det varme landet, så dere får følge med!

Nye tider

Wow, jeg har innsett at jeg har hengt utrolig lite her, og at jeg henger ekstremt etter i blogg-verden, men hallo, jeg er teknologisk tilbakestående, jeg ble satt ut bare av å skulle skifte design på bloggen, og vet ikke engang hvordan jeg får inn et overskriftsbilde... Tard? Ja.. Anywho. Jeg skriver nå, mest fordi min kjære Maria sutret litt over mangelen på innlegg, noe som tilsier at det faktisk er gøy å lese? Jaja, vi får håpe leserene mine ikke får permanente skader av å lese dette ihvertfall. Nå har jeg faktisk litt å skrive om også.

Jeg har som sagt flyttet til Bergen (igjen) og prøvd å bygge opp et liv her. Det har gått over all forventing, og jeg har leilighet, jobb og penger (ish. Nok til sushi!) og noen å "kose" med(tolk det som du vil). Og siden alt gikk så bra her, så tok jeg neste utfordring på strak arm. Nemlig Colombia. Dette er et prosjekt jeg har tenkt på ganske lenge nå, si et år or so. Nå som jeg sluttet på fhs hadde jeg endelig en sjanse til å dra, hvis jeg klarte å få ting i stand til det. Jeg hadde et lite håp om å gjennomføre når jeg kom hit, men det håpet ble fort slått ned av realiteten, som sa at jeg måtte få meg et liv her først, før jeg idetheletatt kunne tenke på å dra dit. Og siden jeg tydeligvis klarte meg ganske bra så kom tankene på banen igjen. Jeg fikk også spart opp nok penger. Og nå er flybillettene kjøpt og jeg er på vei om to uker. Og ja, jeg vet hva du tenker. Colombia er farlig, der blir norske jenter (og alle andre for den saks skyld) dopet, kidnappet, voldtatt og solgt som horer og/ellers slaver for kokainherrene.. Få hodet ut av ræva folkens. Hvis dere faktisk ser litt utenfor alt media foorer oss med, som forresten ja kan være riktig, men vi hører bare om det negative og ikke om det positive. Er det rart de fleste nordmenn forbinder Colombia med kokain når det er det eneste vi får høre? Jeg gidder ikke prøve å overbevise noen om at dette ikke er dritfarlig, jeg er overbevist selv, og det er nok for meg. Hvis du lurer mer så kan du finne ut av ting selv ellers så er jeg villig til å svare på spm hvis noen vil spørre=)
Jeg har også gjort unna forarbeidet, nytt pass, reiseforsikring, vaksiner, flybilletter, sted å bo der, alternative steder å bo hvis alt skulle føkke seg, kontaktinformasjon til den norske ambassaden, og planer om regelmessig blogging og mailskriving for å sikre at jeg ikke er dopet, kidnappet, voldtatt og solgt. Fornøyd?

Jeg gleder meg veldig, spesielt siden min gode venn Camilla skal være med meg (tok noen mnd å overbevise henne...xD) og jeg tror vi kommer til å ha det supert! En hel måned med sol, heite gutter, øl og innerøyking..xD!

Nedtelling! 15 dager igjen!

Prosjekt uteligger avsluttet=)

Alt ordner seg for snille jenter.. Sant? Vel, jeg har (vikar)jobb, lønning på konto og et varmt sted å bo. Det var vel egentlig det jeg jobbet for, håpet på og gjennomførte. Det er kanskje ikke den største utfordringen, men å begynne på bar bakke med 500kr i lomma, en sekk med litt klær og håp i hjertet, vel, syntes jeg har vært litt flink jeg=)
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!

Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.



Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?

Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens