For å få tiden (som nå går utrolig sakte) har jeg dratt til min fødeby Oslo for å besøke min mor og se gamle venner. Jeg tok nattoget igår kveld, kom til Oslo idag tidlig, kom til mammas hus og spiste frokst med familien før de gikk på jobb og skole og jeg gikk til sengen, siden jeg sover særdeles dårlig hvis jeg idetheletatt får sove på nattoget. Så var det trening, så hilse på bestemor som var på besøk, så leke med søte Hedda og nå blogging før sengen igjen. Alt i alt en fin dag. Planen for resten av mitt Osloopphold er litt shopping, litt kaffe med folk, litt henge med mamma. Så var tiden brukt opp og jeg drar tilbake til min nye hjemby Bergen. Hvis det er noen som føler at de fortjener litt kaffetid så er det bare å gi en lyd=)
Jeg har funnet ut at jeg skal prøve å være litt sunn. Dette har jeg jo tenkt at jeg skulle begynne med de siste 7 årene, men nå har jeg faktisk litt motivasjon også, så kanskje det holder seg. Jeg trener regelmessig og spiser sunt. Flinke Oda. Så får vi se om kondisen og energinivået forandrer seg. Syntes faktisk at jeg etter bare noen uker føler en forskjell. Jeg har mer energi og er i godt humør. Humøret kan jo ha noe med Colombia å gjøre og, som jeg gleder meg så sinnsykt til, og det gjør jo at jeg er generelt glad for tiden når jeg har noe å glede meg til, men ja, energi og humør går vel hånd i hånd. Men er litt usikker på om jeg kommer til å klare å holde på disse nye gode vanene når jeg er der. Blir nok endel øl, røyk og generell fyllamat? Arepa con queso? Høres så digg ut! MMmmmmm... Mel og melk here I come! Jaja, får prøve å holde på treningen ihvertfall, hehe.
Jeg har planer om å oppdatere bloggen så mye som mulig når jeg er der nede i det varme landet, så dere får følge med!
onsdag 17. mars 2010
mandag 15. mars 2010
Nye tider
Wow, jeg har innsett at jeg har hengt utrolig lite her, og at jeg henger ekstremt etter i blogg-verden, men hallo, jeg er teknologisk tilbakestående, jeg ble satt ut bare av å skulle skifte design på bloggen, og vet ikke engang hvordan jeg får inn et overskriftsbilde... Tard? Ja.. Anywho. Jeg skriver nå, mest fordi min kjære Maria sutret litt over mangelen på innlegg, noe som tilsier at det faktisk er gøy å lese? Jaja, vi får håpe leserene mine ikke får permanente skader av å lese dette ihvertfall. Nå har jeg faktisk litt å skrive om også.
Jeg har som sagt flyttet til Bergen (igjen) og prøvd å bygge opp et liv her. Det har gått over all forventing, og jeg har leilighet, jobb og penger (ish. Nok til sushi!) og noen å "kose" med(tolk det som du vil). Og siden alt gikk så bra her, så tok jeg neste utfordring på strak arm. Nemlig Colombia. Dette er et prosjekt jeg har tenkt på ganske lenge nå, si et år or so. Nå som jeg sluttet på fhs hadde jeg endelig en sjanse til å dra, hvis jeg klarte å få ting i stand til det. Jeg hadde et lite håp om å gjennomføre når jeg kom hit, men det håpet ble fort slått ned av realiteten, som sa at jeg måtte få meg et liv her først, før jeg idetheletatt kunne tenke på å dra dit. Og siden jeg tydeligvis klarte meg ganske bra så kom tankene på banen igjen. Jeg fikk også spart opp nok penger. Og nå er flybillettene kjøpt og jeg er på vei om to uker. Og ja, jeg vet hva du tenker. Colombia er farlig, der blir norske jenter (og alle andre for den saks skyld) dopet, kidnappet, voldtatt og solgt som horer og/ellers slaver for kokainherrene.. Få hodet ut av ræva folkens. Hvis dere faktisk ser litt utenfor alt media foorer oss med, som forresten ja kan være riktig, men vi hører bare om det negative og ikke om det positive. Er det rart de fleste nordmenn forbinder Colombia med kokain når det er det eneste vi får høre? Jeg gidder ikke prøve å overbevise noen om at dette ikke er dritfarlig, jeg er overbevist selv, og det er nok for meg. Hvis du lurer mer så kan du finne ut av ting selv ellers så er jeg villig til å svare på spm hvis noen vil spørre=)
Jeg har også gjort unna forarbeidet, nytt pass, reiseforsikring, vaksiner, flybilletter, sted å bo der, alternative steder å bo hvis alt skulle føkke seg, kontaktinformasjon til den norske ambassaden, og planer om regelmessig blogging og mailskriving for å sikre at jeg ikke er dopet, kidnappet, voldtatt og solgt. Fornøyd?
Jeg gleder meg veldig, spesielt siden min gode venn Camilla skal være med meg (tok noen mnd å overbevise henne...xD) og jeg tror vi kommer til å ha det supert! En hel måned med sol, heite gutter, øl og innerøyking..xD!
Nedtelling! 15 dager igjen!
Jeg har som sagt flyttet til Bergen (igjen) og prøvd å bygge opp et liv her. Det har gått over all forventing, og jeg har leilighet, jobb og penger (ish. Nok til sushi!) og noen å "kose" med(tolk det som du vil). Og siden alt gikk så bra her, så tok jeg neste utfordring på strak arm. Nemlig Colombia. Dette er et prosjekt jeg har tenkt på ganske lenge nå, si et år or so. Nå som jeg sluttet på fhs hadde jeg endelig en sjanse til å dra, hvis jeg klarte å få ting i stand til det. Jeg hadde et lite håp om å gjennomføre når jeg kom hit, men det håpet ble fort slått ned av realiteten, som sa at jeg måtte få meg et liv her først, før jeg idetheletatt kunne tenke på å dra dit. Og siden jeg tydeligvis klarte meg ganske bra så kom tankene på banen igjen. Jeg fikk også spart opp nok penger. Og nå er flybillettene kjøpt og jeg er på vei om to uker. Og ja, jeg vet hva du tenker. Colombia er farlig, der blir norske jenter (og alle andre for den saks skyld) dopet, kidnappet, voldtatt og solgt som horer og/ellers slaver for kokainherrene.. Få hodet ut av ræva folkens. Hvis dere faktisk ser litt utenfor alt media foorer oss med, som forresten ja kan være riktig, men vi hører bare om det negative og ikke om det positive. Er det rart de fleste nordmenn forbinder Colombia med kokain når det er det eneste vi får høre? Jeg gidder ikke prøve å overbevise noen om at dette ikke er dritfarlig, jeg er overbevist selv, og det er nok for meg. Hvis du lurer mer så kan du finne ut av ting selv ellers så er jeg villig til å svare på spm hvis noen vil spørre=)
Jeg har også gjort unna forarbeidet, nytt pass, reiseforsikring, vaksiner, flybilletter, sted å bo der, alternative steder å bo hvis alt skulle føkke seg, kontaktinformasjon til den norske ambassaden, og planer om regelmessig blogging og mailskriving for å sikre at jeg ikke er dopet, kidnappet, voldtatt og solgt. Fornøyd?
Jeg gleder meg veldig, spesielt siden min gode venn Camilla skal være med meg (tok noen mnd å overbevise henne...xD) og jeg tror vi kommer til å ha det supert! En hel måned med sol, heite gutter, øl og innerøyking..xD!
Nedtelling! 15 dager igjen!
onsdag 10. februar 2010
Prosjekt uteligger avsluttet=)
Alt ordner seg for snille jenter.. Sant? Vel, jeg har (vikar)jobb, lønning på konto og et varmt sted å bo. Det var vel egentlig det jeg jobbet for, håpet på og gjennomførte. Det er kanskje ikke den største utfordringen, men å begynne på bar bakke med 500kr i lomma, en sekk med litt klær og håp i hjertet, vel, syntes jeg har vært litt flink jeg=)
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!
Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.
Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?
Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!
Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.
Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?
Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens
onsdag 6. januar 2010
Livet som hjemløs
Hei! Nå er det ihvertfall tid for en oppdatering! Så mye har skjedd og jeg har hat liten internett-tilgang, men dette er vel egentlig bare unnskyldninger for å ikke skrive, men jeg skriver nå så ikke hat meg. Ikke at noen leser dette unasett=P
Jeg har sluttet på folkehøyskolen, grunnet mange ting, som jeg ikke skal utrede om her, fordi jeg ikke vil si noe dumt, for det er egnetlig ikke noe som enkeltmennesker kan eller burde ta seg nær av. Jeg tror at jeg rett og slett ikke kom i et kull av mennesker som jeg passet med og var uheldig på flere måter, og derfor følte meg utilpass. Så jeg tok valget å slutte, dro til Thailand med min mor, dro på fest med en motorsykkelgjeng og tattoverte meg, dro til besteforeldrene mine for å feire jul og dro til Bergen med en liten sekk, julegavepenger i lomma og vissheten om at jeg hadde en madrass å sove på til over nyttår.
Nå er det en uke siden nyttår og jeg sover fortsatt på andre folks veiledighet, men jobber hardt for å få livet på riktig vei igjen. For en time siden sto jeg uten jobb, penger, leilighet eller studieplass og intet håp om at det skulle fixe seg, så jeg var veldig nær å ringe min mor og spørre om hun kunne sende meg penger for å komme meg til Oslo og sove på sofaen hennes, men nå har jeg jobb ( i en liten periode ihvertfall) og skal på visning imorgen. Så livet fikser seg kanksje likevel=) Jeg har håpet om det. Som min venn Kine sier; Alt fixer seg for snille jenter, og hun sier jeg er en snill jente (kan vel ikke helt bedømme det selv, men jeg prøver å være snill mot andre og leve etter de etiske regler jeg føler er riktig, men ja, kan vel egentlig ikke bedømme min egen snillehet=P), så ja, det er et lite håp om stabilitet.
Men må si det her og; tusen takk til de som har huset meg i de trange tider (jada, haha, tog du an?), livet hadde nok ikke vært verdt det uten gode venner å dele det med=)
Jeg har sluttet på folkehøyskolen, grunnet mange ting, som jeg ikke skal utrede om her, fordi jeg ikke vil si noe dumt, for det er egnetlig ikke noe som enkeltmennesker kan eller burde ta seg nær av. Jeg tror at jeg rett og slett ikke kom i et kull av mennesker som jeg passet med og var uheldig på flere måter, og derfor følte meg utilpass. Så jeg tok valget å slutte, dro til Thailand med min mor, dro på fest med en motorsykkelgjeng og tattoverte meg, dro til besteforeldrene mine for å feire jul og dro til Bergen med en liten sekk, julegavepenger i lomma og vissheten om at jeg hadde en madrass å sove på til over nyttår.
Nå er det en uke siden nyttår og jeg sover fortsatt på andre folks veiledighet, men jobber hardt for å få livet på riktig vei igjen. For en time siden sto jeg uten jobb, penger, leilighet eller studieplass og intet håp om at det skulle fixe seg, så jeg var veldig nær å ringe min mor og spørre om hun kunne sende meg penger for å komme meg til Oslo og sove på sofaen hennes, men nå har jeg jobb ( i en liten periode ihvertfall) og skal på visning imorgen. Så livet fikser seg kanksje likevel=) Jeg har håpet om det. Som min venn Kine sier; Alt fixer seg for snille jenter, og hun sier jeg er en snill jente (kan vel ikke helt bedømme det selv, men jeg prøver å være snill mot andre og leve etter de etiske regler jeg føler er riktig, men ja, kan vel egentlig ikke bedømme min egen snillehet=P), så ja, det er et lite håp om stabilitet.
Men må si det her og; tusen takk til de som har huset meg i de trange tider (jada, haha, tog du an?), livet hadde nok ikke vært verdt det uten gode venner å dele det med=)
onsdag 7. oktober 2009
Valg..
Shit, nå er det lenge siden jeg har skrevet her.. Vel, forrige gang var jeg jo i Frankrike på besøk hos min tante og fetter. Nå sitter jeg på rommet jeg deler med en jente til, på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Forandrer seg fort, huh?
Liten oppdatering:
Jeg var rimelig redd før jeg kom hit, redd for at jeg ikke kom til å klare å kommunisere med folk, at jeg ikke fant noen jeg kunne være med, frykt for det ukjente. Vel, var vel egentlig ikke så mye å være redd for. Jeg har verdens beste romkamerat, funnet masse koslige folk og lærer fort. Og det er veldig koslig her. Den første mnd har gått fort. Akkurat for øyeblikket har isolasjonen gått litt innpå meg, siden vi bor på toppen av et fjell, det er veldig få folk rundt og vi er bare 30 elever, som ser hverandre og lever med hverandre 24/7. Samma fjesa hele tiden. Så det var digg med en høstferie. Kom tilbake nå forrige søndag. Var i Bergen og besøkte fine folk der. Det var jævlig digg. Savner.. Anywho. Tror nok jeg greier et år her, hehe. Og digger tegnspråk! Morro! Wohoo!
Som dere kanskje har merket så tenker jeg endel, og de tankene må ned et sted, ellers bare ligger de stille og murrer i hodet mitt, og vil tilslutt gjøre med enda mer gal enn jeg allerede er. Så nyeste tankene mine handler kort sagt om moral, grensesetting, egoisme, og å vite når man skal stoppe. Disse tingene er ikke alltid så enkelt å balansere. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å gjøre det som er riktig, være moralsk korrekt og være snill. Dette er både fordi jeg vil det, og mener det er det riktige for meg, men også fordi jeg tror på karma, og er jeg ikke snill så vil kjipe ting skje med meg. Så enkelt er det. Er jeg snill får jeg bra til tilbake. Og selv om den rette veien ikke alltid nødvendligvis er den enkleste så prøver jeg mitt beste. Men er jo dessverre ikke alltid nok for å gjøre alle tilfreds. Sies det ikke at ikke alle kan være fornøyd med avgjørelsen? Syntes jeg har hørt det ettellerannet sted. Så hva gjør jeg da, når jeg står ovenfor noe jeg har makt over, men ikke mulighet til å gjøre alle fornøyde? Det første som popper inn i hodet mitt da er at jeg bare skal gjøre det som hjertet mitt sier, det jeg mener er rett, best for meg og prøve å gjøre det på en så snill måte som mulig.
Føøøøøkk, vil ikke følge mitt eget råd! Vanskelig!
Men så, hva er egentlig det rette å gjøre? Hva er best for meg? Hva vil jeg? Jeg vil ha det bra og jeg vil ikke såre andre med mine valg, beslutninger og handlinger.
Beklager hvis du ikke forstår noenting av det her. Denne bloggen er egentlig mest for min egen del, for at jeg skal ha et sted å samle tankene mine, få dem i ord og se det i en annen vinkel enn rett fra mitt eget hode. Men hvis du ble noe visere er jo det bare bra=)
Liten oppdatering:
Jeg var rimelig redd før jeg kom hit, redd for at jeg ikke kom til å klare å kommunisere med folk, at jeg ikke fant noen jeg kunne være med, frykt for det ukjente. Vel, var vel egentlig ikke så mye å være redd for. Jeg har verdens beste romkamerat, funnet masse koslige folk og lærer fort. Og det er veldig koslig her. Den første mnd har gått fort. Akkurat for øyeblikket har isolasjonen gått litt innpå meg, siden vi bor på toppen av et fjell, det er veldig få folk rundt og vi er bare 30 elever, som ser hverandre og lever med hverandre 24/7. Samma fjesa hele tiden. Så det var digg med en høstferie. Kom tilbake nå forrige søndag. Var i Bergen og besøkte fine folk der. Det var jævlig digg. Savner.. Anywho. Tror nok jeg greier et år her, hehe. Og digger tegnspråk! Morro! Wohoo!
Som dere kanskje har merket så tenker jeg endel, og de tankene må ned et sted, ellers bare ligger de stille og murrer i hodet mitt, og vil tilslutt gjøre med enda mer gal enn jeg allerede er. Så nyeste tankene mine handler kort sagt om moral, grensesetting, egoisme, og å vite når man skal stoppe. Disse tingene er ikke alltid så enkelt å balansere. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av å gjøre det som er riktig, være moralsk korrekt og være snill. Dette er både fordi jeg vil det, og mener det er det riktige for meg, men også fordi jeg tror på karma, og er jeg ikke snill så vil kjipe ting skje med meg. Så enkelt er det. Er jeg snill får jeg bra til tilbake. Og selv om den rette veien ikke alltid nødvendligvis er den enkleste så prøver jeg mitt beste. Men er jo dessverre ikke alltid nok for å gjøre alle tilfreds. Sies det ikke at ikke alle kan være fornøyd med avgjørelsen? Syntes jeg har hørt det ettellerannet sted. Så hva gjør jeg da, når jeg står ovenfor noe jeg har makt over, men ikke mulighet til å gjøre alle fornøyde? Det første som popper inn i hodet mitt da er at jeg bare skal gjøre det som hjertet mitt sier, det jeg mener er rett, best for meg og prøve å gjøre det på en så snill måte som mulig.
Føøøøøkk, vil ikke følge mitt eget råd! Vanskelig!
Men så, hva er egentlig det rette å gjøre? Hva er best for meg? Hva vil jeg? Jeg vil ha det bra og jeg vil ikke såre andre med mine valg, beslutninger og handlinger.
Beklager hvis du ikke forstår noenting av det her. Denne bloggen er egentlig mest for min egen del, for at jeg skal ha et sted å samle tankene mine, få dem i ord og se det i en annen vinkel enn rett fra mitt eget hode. Men hvis du ble noe visere er jo det bare bra=)
onsdag 12. august 2009
Livet.. Få det til å funke!=D
Hva er egentlig verdt å leve for...?
Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.
Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...
Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.
Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er d
e totalt likestilte.
Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.
En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem.
Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.
Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt e
ller vondt. Jeg skal
prøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.
Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.
Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...
Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.
Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er d
e totalt likestilte.Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.
En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem.
Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt e
ller vondt. Jeg skalprøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.
mandag 27. juli 2009
Gjenoppdagelse av "gamle klassikere"
Nå den siste tiden har jeg begynt å gjenoppdage 90-tallets, og mine, fine filmopplevelser. Mange av filmene jeg likte har jeg beholdt opp gjennom årene, eller, egentlig de fleste jeg likte liker jeg fortsatt og ser fortsatt jevnlig på. Men gjennom tilfeldigheter har jeg kommet over flere av de jeg har sett, men egentlig aldri hatt noe særlig sterkt forhold til. De jeg vil nevne spesielt her er Titanic og Romeo og Julie. Titanic har jo de fleste sett og jeg var jo ikke så stor når jeg så den jeg heller. Og den gjorde heller aldri noe særlig inntyrkk på meg, imotsetning til feks Terminator 2, som jeg har elsket siden jeg så den for første gang, altfor ung selvfølgelig. Men den har holdt med meg, og jeg husker fortsatt følelsen jeg satt igjen med etter avslutningsscenen med gutten, som da btw var 14, myyyye eldre enn meg, og tydeligvis veldig heit, strakk seg etter das terminator som heiste segselv ned i noe som ødela han. Og jeg husker musikken, den sitter fortsatt i meg. Detta er barndommen min. Men Titanic gikk aldri innpå meg på samme måte. Jeg kunne forstå kjærlighet mellom barn og voksen, kjærlighet for en omsorgsperson, en som tok vare på deg, passet på deg og var glad i deg. Det kunne jeg forstå. Men jeg forstod ikke kjærlighet mellom to jevnaldrene mennesker. Ikke det at jeg gjør det nå, men jeg lar det påvirke meg i større grad enn det gjorde før.
Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.
Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P
Også Romeo og Julie har fanget min interesse nå den siste tiden. Jeg så den igjen, etter maaange år og forstod plutselig hele greia, noe jeg ikke hadde gjort før. Det som slår meg derimot, er ikke den bunnløse kjærligheten de to har for hverandre, men derimot at Leonardo DiCaprio er med i begge. Men mest av alt, spørsmålene jeg stiller megselv når jeg tenker over det at de faktisk ikke har kjent hverandre i mer enn to dager, i begge filmene. Alikevel elsker de hverandre over alt på jord og er veldig villige til å dø, noe Leonardo ganske ofte gjør, for hverandre. En annen likhet er at de begge har et utgangspunkt som gjør at denne typen kjærlighet faktisk er mulig å tro på, nemlig at de elskende leter etter en annen livsstil, er misfornøyd med livet som det er og ser sjansen og mulighetene i denne personen som viser dem en annen måte å leve(og dø) på. Der de skiller seg fra hverandre igjen, ihvertfall for min del, er det at Titanic faktisk greier å få meg til å føle noe, mens i Romeo og Julie er det for mye dilldall, for lite å bygge en følelse på, både for meg og for dem, til at jeg egentlig greier å tro på det. Det rører meg ikke. Og det er synd, for jeg vil gjerne tro på det. Men de baserer sin kjærlighet på utseende, og er midt i en kysseorgie før de idetheletatt har sagt et ord til hverandre. I Titanic snakker de ihvertfall sammen. Jeg tror og at hvis Romeo og Julie hadde hatt like mye tid på å leke sammen som Titanic har, så hadde det vært en større sjanse for meg til å bli rørt, men det har seg slik at den ikke har det, og det er det. Kjærlighet for meg er så mye mer komplekst enn rent utseende. Vi er i bunn og grunn egoistiske vesner, med et ovelevelsesinstinkt som tar over for mye annet når det er behov for det. At du dreper deg sjæl fordi en du møtte igår dævva er litt vanskelig for meg å forstå. Bunn og grunn egoistiske. Men det er den kjærligheten som det lengtes etter. Den som får deg til å drite langt i alt som heter fornuft, som lar deg bli styrt av følelser og leve for den andre personen. Og dø for.
Jeg har nå blitt glad i begge disse filmene og tatt dem til mitt hjarte/dvdsamlinga mi. Men jeg er nesten redd for å se Titanic, fordi jeg er så ødelagt etterpå. Hvis jeg kunne legge meg i armkroken til Jack og sippe resten av natten hadde jeg kanskje orket litt oftere, men det har seg sånn at jeg ikke har noen Jack, og da er det helt dust for meg å være så ekstremt masochistisk mot megselv=P
fredag 29. mai 2009
Interessante observasjoner
Etter mange år med aktiv toalettbruk har jeg opplevd mang en ting der inn i på det vanligvis lille rommet med vannklosett, vask og speil. Men det er spesielt to ting som jeg har undret meg over i lang tid, som jeg vil sette av litt tid til å snakke om nå, for å dele tankene sine med andre kan være en god ting å gjøre hvis man leter etter svar (det var Odas kloke ord for dagen)
Nr 1. Det er et velkjent fenomen og omdiskutert tema. Men det virker som om ingen kommer til noen konklusjon eller noe vidre i saken idetheletatt. Jeg snakker jo selvfølgelig om "myten": Hvorfor må man alltid tisse når man bæsjer, men ikke alltid bæsje når man tisser? Og er det i det hele tatt MULIG å bæsje uten å tisse???
Jeg har kommet til en konklusjon. Dere kan sette dere trygt ned på kolsettskålen og vite med sikkerhet at det ER mulig å bæsje uten å tisse. Det er ikke vanlig. Men absoultt mulig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har da en teori om at man har jo ganske mye vann i seg og det må jo ut ganske ofte, så kroppen tenker nok bare: Hey! Hvorfor ikke ta to fluer i en smekk? Når du først er der med buksene nede, hvorfor ikke bare la det tyte? (ok, ikke godt ordvalg, men du skjønner hva jeg mener..) Men, hvis kroppen for ikke så lang tid siden kvittet seg med vannet, eller bare ikke har så mye på det tidspunktet du skal drite, ja, da kan det skje. Faktisk. Jeg føler jeg har avslørt et av verdens store mysterier.
Nr 2. Noe jeg alltid har lurt på er dette med promping. Dette som er så veldig naturlig, men fordi det lukter vondt er det rimelig tabu og sett på som frekt og uskikkelig gjort i offentlighet. Men når vi alle promper gjennomsnittlig 14 ganger pr dag(ja jeg så på Oprah..) så er det ikke til unngå. Kunsten nå er jo å gjøre det så lydløst som mulig, for vi oppholder oss jo rimelig ofte på offentlige steder, ihvertfall jeg som bor i en by. Vi vet jo at en fjert på en stappa, varm og klam buss i rushkø ikke er så gøy, men hva kan man egentlig gjøre med det? Du får bare håpe ingen merket det var deg. Enten fordi det er så mange på bussen at alle rumpene er på ca samme sted og det er vanskelig å fastsette akkurat hvor fjerten kom fra, eller fordi du mestret kunsten av en lydløs.
Men til saken. Når jeg var mindre og i feks. bursdager ol.(var ikke så farlig når det bare var familien hjemme heldigvis) fikk jeg alltid beskjed om at hvis jeg skulle fise så måtte jeg gå på do og gjøre det der. Men her er greia. Vi har da alle prompa uten å helt mene det når du sitter på skåla. Du merker ikke at den er der før den dundrer i gjenklangen av porselenet og lager et solid og heidundranes prompekalas av lyd. Og hvis målet med å være sivilisert og samtidig slippe sine analgasser ut i det fri, er å være lydløs, hvorfor ble jeg alltid bedt om å gå på do? For det lager jo bare enda mer lyd enn det ville gjort alle andre steder!
Jeg kom til en konklusjon, også her. Ser ut til at jeg heller har feiltolket dette som barn, holdt meg til tolkningen min og ikke tenkt noe mer over det, fordi jeg for det meste ungikk å fise på do fordi det var så ubehagelig. Når du er barn tar du ting bokstavelig, og ikke med skulte meninger. Så når mor ba meg på på do, og for meg betyr jo "gå på do" å faktisk sette seg på skåla med buksene nede. Så det var jo det jeg gjorde. Men jeg fant jo ut litt senere at hun mente rommet "do". Hvordan kunne jeg vite det da!? *Sukk...*
Jeg fant da en løsning på problemet. Problem løst og mysterie oppklart.
Noe smartere?
Nr 1. Det er et velkjent fenomen og omdiskutert tema. Men det virker som om ingen kommer til noen konklusjon eller noe vidre i saken idetheletatt. Jeg snakker jo selvfølgelig om "myten": Hvorfor må man alltid tisse når man bæsjer, men ikke alltid bæsje når man tisser? Og er det i det hele tatt MULIG å bæsje uten å tisse???
Jeg har kommet til en konklusjon. Dere kan sette dere trygt ned på kolsettskålen og vite med sikkerhet at det ER mulig å bæsje uten å tisse. Det er ikke vanlig. Men absoultt mulig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har da en teori om at man har jo ganske mye vann i seg og det må jo ut ganske ofte, så kroppen tenker nok bare: Hey! Hvorfor ikke ta to fluer i en smekk? Når du først er der med buksene nede, hvorfor ikke bare la det tyte? (ok, ikke godt ordvalg, men du skjønner hva jeg mener..) Men, hvis kroppen for ikke så lang tid siden kvittet seg med vannet, eller bare ikke har så mye på det tidspunktet du skal drite, ja, da kan det skje. Faktisk. Jeg føler jeg har avslørt et av verdens store mysterier.
Nr 2. Noe jeg alltid har lurt på er dette med promping. Dette som er så veldig naturlig, men fordi det lukter vondt er det rimelig tabu og sett på som frekt og uskikkelig gjort i offentlighet. Men når vi alle promper gjennomsnittlig 14 ganger pr dag(ja jeg så på Oprah..) så er det ikke til unngå. Kunsten nå er jo å gjøre det så lydløst som mulig, for vi oppholder oss jo rimelig ofte på offentlige steder, ihvertfall jeg som bor i en by. Vi vet jo at en fjert på en stappa, varm og klam buss i rushkø ikke er så gøy, men hva kan man egentlig gjøre med det? Du får bare håpe ingen merket det var deg. Enten fordi det er så mange på bussen at alle rumpene er på ca samme sted og det er vanskelig å fastsette akkurat hvor fjerten kom fra, eller fordi du mestret kunsten av en lydløs.
Men til saken. Når jeg var mindre og i feks. bursdager ol.(var ikke så farlig når det bare var familien hjemme heldigvis) fikk jeg alltid beskjed om at hvis jeg skulle fise så måtte jeg gå på do og gjøre det der. Men her er greia. Vi har da alle prompa uten å helt mene det når du sitter på skåla. Du merker ikke at den er der før den dundrer i gjenklangen av porselenet og lager et solid og heidundranes prompekalas av lyd. Og hvis målet med å være sivilisert og samtidig slippe sine analgasser ut i det fri, er å være lydløs, hvorfor ble jeg alltid bedt om å gå på do? For det lager jo bare enda mer lyd enn det ville gjort alle andre steder!
Jeg kom til en konklusjon, også her. Ser ut til at jeg heller har feiltolket dette som barn, holdt meg til tolkningen min og ikke tenkt noe mer over det, fordi jeg for det meste ungikk å fise på do fordi det var så ubehagelig. Når du er barn tar du ting bokstavelig, og ikke med skulte meninger. Så når mor ba meg på på do, og for meg betyr jo "gå på do" å faktisk sette seg på skåla med buksene nede. Så det var jo det jeg gjorde. Men jeg fant jo ut litt senere at hun mente rommet "do". Hvordan kunne jeg vite det da!? *Sukk...*
Jeg fant da en løsning på problemet. Problem løst og mysterie oppklart.
Noe smartere?
torsdag 28. mai 2009
søndag 12. april 2009
Hvor mange er for mange?
Mange har tenkt, og erget seg over, det urettferdige systemet vi lever etter idag. Om diskriminering og kvinneundertrykkelse, kvinnekamp og likestilling. Og når vi først snakker om likestillig, så er det et felt som er rikelig diskutert, ihvertfall i de yngre kretser, nemlig folks innstilling til antall sexpartnere, og forskjellene mellom kjønnene her. Det er vel kjent at gutter kan ha mange sexpartnere, bli omtalt som kule, erfarene og ettertraktede, men kvinner som gjør det samme blir omtalt som horer, løse og billige. Men så er det jo og sjanse for å bli kalt rundbrenner som mann og, men det er jo liksom ikke så ille..
Dette har jeg tenkt endel på i det siste. Fordi. Ikke har jeg undersøkt hva som er normalen, men jeg kjenner mine nærmeste venners anntall, men jeg har og hørt at som 24-åring er 12 stk sexpartnere gjennomsnittlig. Er dette mye? Lite? Hvis man går utifra at man begynner å være seksuelt aktiv som 16-åring, og fortsetter jevnt til man er 24, er det 0,75 stk pr år. Hvis ikke du har deg med bare deler av folk, noe som tilsier at du puler et lik, eller, deler av det, som og gjør deg til en nekrofil, noe et fåtall av oss er, så er denne utregningen ikke helt realsitisk, men vi kan jo si at du ikke har deg et år, også et annet år har deg med tre og så har du fast kjæreste i fire, og poff så jevner ting seg ut over tid. Det er vel dette som er det vanligste vil jeg tro.
Som jente merker jeg presset om å holde antall sexpartnere nede, og jeg gjetter og føler utifra venners uttalelser, at gutter føler presset om å øke eller helst allerede ha et relativt høyt tall, men ikke altfor høyt. Denne balansegangen altså.. Vi kan begynne å setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så store forskeller, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg har akkurat lagt til en til i min samling. Ikke akkurat planlagt, og ikke akkurat som jeg hadde foretrukket det, men sånn er det nå. Ikke at jeg angrer, men følelsen av at jeg heller vil ha en fast kjæreste enn en tilfeldig er det som plager meg. Men så vil jeg heller ikke gjøre noe jeg ikke vil, så er ikke det som er problemet. Problemet er at det som plager meg mest er at antallet har steget. At før denne veldig ikke planlagte hendelsen hendte, så har jeg tenkt tanken på å oppsøke tidligere folk, bare for å ikke øke tallet. Er ikke dette litt rart? Litt bizart? Jeg skal ikke nekte for min egen sexlyst, og siden jeg er singel så må jo dette fixe seg på andre måter enn jeg ville foretrukket, men lyst er lyst, og har du lyst har du lov, er det ikke sånn? Men de uskrevne reglene sier jo jeg ikke har lov til det, fordi det da ville gitt meg et antall som ikke er akseptert for en på min alder? Fordi jeg skal, ifølge utregningene og mine egne data, ha hatt 3 partnere. Ifølge gjennomsnittet. Jeg følger ikke gjennomsnittet. Det er absolutt ikke 12, men det er da heller ikke 3. Og etter denne "hendelsen" som jeg kaller det, så økte dette tallet med 1, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. Jeg hadde lyst. Han hadde lyst. Det var lovlig. Så hva er problemet? Et tall som jeg må svare når en kjæreste jeg ikke enda vet hvem er, en gang i fremtiden spør meg om? En liste bare jeg vet om?
Mulig hvis din omgangskrets er liten og du puler folk som alle kjenner hverandre og snakker om det, og at det da er fare for et stempel, som vi snakket om tidligere, som tøs, som billig, som hore. Puler du mange i Juvente er jo dette nesten uungåelig. Juvente er sladresentralen. Anywho. Dette er ikke problemet for meg i øyeblikket, og det som plager meg er tallet. Som bare jeg vet. Er det min egen samvittighet som plager meg? Og hvis det er det, hvorfor det? Samfunnets regler for hva som er "riktig"? "Flertallets" mening om hva som er riktig? Snakker vi flertallsmisforståelsen nå eller? Og hva er galt med å ikke ha 0,75 sexpartnere i året? Frykten for å bli stemplet? Frykten for å bli kalt hore?
(Tilleggsdata: gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17 år, som tilsvarer 1,7 sexpartnere i året til du er 24. Hos gutter er det 18 år og 1,5 sexpratnere pr år. Men så begynte jeg litt tidlig og da...)
Dette har jeg tenkt endel på i det siste. Fordi. Ikke har jeg undersøkt hva som er normalen, men jeg kjenner mine nærmeste venners anntall, men jeg har og hørt at som 24-åring er 12 stk sexpartnere gjennomsnittlig. Er dette mye? Lite? Hvis man går utifra at man begynner å være seksuelt aktiv som 16-åring, og fortsetter jevnt til man er 24, er det 0,75 stk pr år. Hvis ikke du har deg med bare deler av folk, noe som tilsier at du puler et lik, eller, deler av det, som og gjør deg til en nekrofil, noe et fåtall av oss er, så er denne utregningen ikke helt realsitisk, men vi kan jo si at du ikke har deg et år, også et annet år har deg med tre og så har du fast kjæreste i fire, og poff så jevner ting seg ut over tid. Det er vel dette som er det vanligste vil jeg tro.
Som jente merker jeg presset om å holde antall sexpartnere nede, og jeg gjetter og føler utifra venners uttalelser, at gutter føler presset om å øke eller helst allerede ha et relativt høyt tall, men ikke altfor høyt. Denne balansegangen altså.. Vi kan begynne å setter spørsmålstegn ved hvorfor det er så store forskeller, men det kan vi ta en annen gang.
Jeg har akkurat lagt til en til i min samling. Ikke akkurat planlagt, og ikke akkurat som jeg hadde foretrukket det, men sånn er det nå. Ikke at jeg angrer, men følelsen av at jeg heller vil ha en fast kjæreste enn en tilfeldig er det som plager meg. Men så vil jeg heller ikke gjøre noe jeg ikke vil, så er ikke det som er problemet. Problemet er at det som plager meg mest er at antallet har steget. At før denne veldig ikke planlagte hendelsen hendte, så har jeg tenkt tanken på å oppsøke tidligere folk, bare for å ikke øke tallet. Er ikke dette litt rart? Litt bizart? Jeg skal ikke nekte for min egen sexlyst, og siden jeg er singel så må jo dette fixe seg på andre måter enn jeg ville foretrukket, men lyst er lyst, og har du lyst har du lov, er det ikke sånn? Men de uskrevne reglene sier jo jeg ikke har lov til det, fordi det da ville gitt meg et antall som ikke er akseptert for en på min alder? Fordi jeg skal, ifølge utregningene og mine egne data, ha hatt 3 partnere. Ifølge gjennomsnittet. Jeg følger ikke gjennomsnittet. Det er absolutt ikke 12, men det er da heller ikke 3. Og etter denne "hendelsen" som jeg kaller det, så økte dette tallet med 1, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. Jeg hadde lyst. Han hadde lyst. Det var lovlig. Så hva er problemet? Et tall som jeg må svare når en kjæreste jeg ikke enda vet hvem er, en gang i fremtiden spør meg om? En liste bare jeg vet om?
Mulig hvis din omgangskrets er liten og du puler folk som alle kjenner hverandre og snakker om det, og at det da er fare for et stempel, som vi snakket om tidligere, som tøs, som billig, som hore. Puler du mange i Juvente er jo dette nesten uungåelig. Juvente er sladresentralen. Anywho. Dette er ikke problemet for meg i øyeblikket, og det som plager meg er tallet. Som bare jeg vet. Er det min egen samvittighet som plager meg? Og hvis det er det, hvorfor det? Samfunnets regler for hva som er "riktig"? "Flertallets" mening om hva som er riktig? Snakker vi flertallsmisforståelsen nå eller? Og hva er galt med å ikke ha 0,75 sexpartnere i året? Frykten for å bli stemplet? Frykten for å bli kalt hore?
(Tilleggsdata: gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17 år, som tilsvarer 1,7 sexpartnere i året til du er 24. Hos gutter er det 18 år og 1,5 sexpratnere pr år. Men så begynte jeg litt tidlig og da...)
Abonner på:
Innlegg (Atom)