Alt ordner seg for snille jenter.. Sant? Vel, jeg har (vikar)jobb, lønning på konto og et varmt sted å bo. Det var vel egentlig det jeg jobbet for, håpet på og gjennomførte. Det er kanskje ikke den største utfordringen, men å begynne på bar bakke med 500kr i lomma, en sekk med litt klær og håp i hjertet, vel, syntes jeg har vært litt flink jeg=)
Jeg har nå flyttet inn i et kollektiv på Nordnes i Bergen. Veldig sentralt, veldig lite, men har til gjengjeld utrolig mye sjarm og snille mennesker som bor der. Etter bare et par dager har jeg fått meg en å drikke te med uten kleine stilleheter=P Liker meg veldig godt her, og tror det går fint å bo her i noen mnd. Har planer om å flytte sammen med gamle Stend-gjengen til høsten, så dette er bare midlertidig, men det er viktig å trives, uansett hvor lenge du skal være et sted=) Og jeg kan gå hjem fra byen! Haha! Suck on that!
Men over på litt mer alvorlige saker. Etter jeg sluttet på Ål fhs stod jeg ovenfor et valg som var veldig vanskelig, for det stod mellom det som var riktig for meg, og det som var enkelt. Når verden går deg imot er det veldig fristende å velge det som er enkelt. For meg var det å dra til Oslo for å bli frem til sommeren. Der hadde jeg mulighet for gratis husrom og mat, kort sagt livs-sponsing. Sånt som man driver med før man flytter ut. Men siden jeg allerede er waaaay past dette stadiet føltes det veldig feil, både fordi jeg har et utrolig sterkt behov for å bevise både for meg selv og for andre at jeg faktisk klarer å ta vare på meg selv uten "hjelp" fra andre. At jeg kan fixe mitt eget liv, tjene penger og holde på en leilighet. Jeg har alltid vært en selvstendig person, og ofte altfor stolt også, og kombinasjonen av dette kan gi en utrolig irriternde mølje av kaos, eller det kan gi nok viljestyrke og pågangsmot til å dytte gjennom mange av de store humpene som finnes på livets vei. For meg er det litt av begge. Jeg var ikke langt unna å gi opp når jeg følte verden gikk meg litt for mye imot, når jeg levde av at andre var snille mot meg, når jeg var takknemlig for hver gang jeg var mett og fikk sove på et varmt sted. Ta det med ro, jeg ble plenty med mett og sov aldri ute, men hvis jeg ikke hadde hatt så fantastiske venner så tror jeg det kunne gått mye værre. Uteligger-Oda, ohyeah! Selvvalgt da.. Dette er den staheten jeg snakker om. Men jeg tror helt ærlig at dette har vært bra for meg. Selv om det har gitt meg mange søvnløse netter og utrolig mye å tenke på hele tiden, så har det vært veldig lærerikt og jeg har fått bevist for meg selv at jeg faktisk klarer hvis jeg bare vil det nok. Alt ordner seg for snille piker. Og grunnen til at jeg idetheletatt gidder å utsette meg selv for dette er veldig enkel. Ja, Oslo er byen jeg ble født i, har vokst opp i og levd i mesteparten av livet mitt. Men Bergen er byen jeg føler meg hjemme i. Jeg blir minnet på hver dag at jeg har tatt det riktige valget for meg. Akkurat nå er jeg på østlandet for å jobbe litt, men allerede når jeg satt meg på toget så lengtet jeg tilbake. Jeg hører hjemme i Bergen, ihvertfall foreløbig. Og vissheten om at jeg har tatt riktig valg, at jeg ikke bare var altfor sta og VILLE bevise at jeg kunne, uavhengig om det ar det som var riktig, vel, det er en veldig bra følelse og gjør at de fleste dager faktisk er veldig bra. Jeg har hatt en god del dårlige dager, så jeg vet å sette pris på de gode når de kommer. Det burde du og. Unnskyld til alle Oslo mennesker som vil ha meg i hovedstaden, håper dere vel jeg elsker dere, men Oslo føles ikke som hjemme for meg. Vet ikke om det noen gang kan føles som hjemme igjen. For mange minner som ødelegger, og i Bergen er det bare meg. Det er meg og mitt liv, som leves som jeg selv velger.
Det har vært et spørsmål som har vært i hodet mitt en god stund nå, sånn ca 2 år. Jeg "dro" hjemmefra for ca 2 år siden, og det var da det begynte. Jeg jobber og går på skole i Bergen et år, drar på folkehøyskole, slutter, og da kommer spørsmålet igjen. Jeg har flyttet hvert halvår de siste to årene. Først Oslo-Bergen(Nordnes), Nordnes-Danmarksplass, Bergen-Ål og Ål-Bergen igjen. Og spørsmålet er så enkelt som; Rømmer jeg? Jeg møtte "hindringer" i Oslo, derfor dro jeg til Bergen. Jeg møtte "hindringer" på Ål, derfor sluttet jeg. Det jeg lurer på er om det er riktig å "rømme" hvis man møter hindringer, eller om jeg skal formulere det som at jeg hadde det ikke bra der jeg var og derfor dro for å finne det grønne gresset andre steder. Skal jeg trøste meg selv med at jeg prøvde å få det til å fungere, begge stedene, flere mnd faktisk, før jeg tok en avgjørelse på å avslutte det hele? Isåfall, er det verdt å bli et sted man ikke trives og ikke har det bra, bare for å "bevise at man kan"? Som igjen kommer tilbake i hele Bergens-prosjektet mitt. Hovedforskjellen her mener jeg er følelser. I Oslo gav jeg opp og dro fordi jeg ikke hadde det bra, samme med Ål, og i Bergen prøvde jeg og gav ikke opp fordi jeg trives. Fordi Bergen gjør meg glad, jeg føler meg hjemme, at jeg hører til (selv om dialekten er litt på villspor, med alle mine koselige tykke "L"-er innemellom og sånt, men jaja) Men uansett hva svaret er på noen av spørsmålene jeg trolig aldri kommer til å få svar på, så tror jeg kanskje det er urelevant. Jeg følger hjertet mitt, jeg drar dit jeg føler meg bra. Jeg er en happy-junkie^^ Og så lenge jeg er glad, hvorfor fundere på spørsmål som aldri vil bli besvart?
Oda´s endeløse tankestrøm er nå avsluttet i skriftlig form for denne gang.
Peace out folkens
