Nå sitter jeg på en trapp/oppbevaringssted/oppholdssted i leiligheten til min tante. Den leiligheten ligger i den lille sørlandsbyen Aix en Provence. Altså, jeg er i Frankrike. Diiiigg! Soundtracket til Across the Universe er på høytalerene og det er over 30gr. i skyggen. I sola er det uutholdelig å ha klær på seg.
Om to dager har jeg bursdag, igjen. Om 11 dager begynner jeg på folkehøyskole i Ål i Hallingdal. Om akkurat 9 mnd er det siste dag der og jeg drar. Men hvor? Hvor? hvor...
Jeg har to essensielle deler av meg som krangler, skriker, kriger og prøver å ødelegge hverandre. Den ene er den som vil reise, se verden, være fri, ta et år her og et år der, ikke knytte meg til et spesifikt sted, ha muligheten til å bare dra, flytte til en annen by, et annet land, en annen verdensdel uten at det er noe problem.
Og så har vi den som vil ha en fast jobb eller studieplass, en fast leilighet og en fast kjæreste å bo der med. Og en katt. Eller to.
Men det er en ting de begge vil ha. Det er en ting som ville gjort begge de livene levelig, hyggelig, verdt å velge ovenfor det andre. Nemlig noen å dele det med.
Kjærlighet er for meg alt. Verdt å flytte for, verdt å bli for, verdt å forandre for, verdt å beholde for, verdt å gi for, verdt å kreve for, verdt å elske for, verdt å leve for. Jeg vil velge det ene over det andre for muligheten til å dele den med noen jeg elsker. Men uten den delen vet jeg ikke hva jeg skal velge. Uten den delen er d
e totalt likestilte.Uten den delen har jeg derfor store vanskeligheter med å velge noe ovenfor noe annet.
En stor forandring i meg er at jeg ikke har noen jeg har et godt øye til. De siste årene har jeg alltid hatt det. Men nå er det helt tomt. Og det er egentlig veldig deilig. Jeg har egentlig ikke lyst til det heller akkurat nå. Jeg skal jo på folkehøyskole. Å falle for noen andre steder enn Ål akkurat nå er som å stikke en ananas med toppen først opp i rævva, altså totalt meningsløst hvis ikke du nyter smerte. Jeg kaller meg selv mange ting, men masochist er ikke en av dem.
Ihvertfall ikke den typen. Savn er en masochistisk følelse jeg liker. Ananas i ræva er ikke det. Savn er nemlig bygget på en god følelse, av hengivenhet, kjærlighet og gode ting assosiert med den/det du savner, mens ananas er bare vondt. Smaker godt når den går inn andre veien. Det er alt. Jeg vil heller ha kjærlighet enn ananas anytime! For unasett hvor god den ananasen er, så er kjærlighet så mye mye bedre.Men til den finner meg, eller jeg finner den, helst begge to samtidig, så skal jeg bare leva livet. Jeg skal kose meg på folkehøyskole, jeg skal lære meg tegnspråk, jeg skal få meg nye venner, jeg skal skrive, lese, lære, høre, se, utforske, ekperimentere, prøve og elske. Livet og det livet
gir meg, enten det er godt e
ller vondt. Jeg skalprøve å like det vonde og, med en god grunn. Ingenting er godt uten at du vet hva vondt er. For å se skjønnhet må du vite hva det motsatte er. For å kunne føle lykke må du ha ha følt smerte. Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være frisk før du er syk? Du setter jo ikke ordentlig pris på det å være lykkelig hvis ikke du vet hva alternativet er. For uten å ha opplevd det motsatte er ting du opplever bare sånn livet er. Derfor vil jeg føle smerte, jeg vil bli såra, jeg vil være syk, jeg vil lide. Fordi da vil jeg føle lykke, kjærlighet, glede. Jeg vil føle at jeg lever.
