I´m leaving for London. So long suckers!

Ah, tiden går fort. Jeg har allerede vært i Bergen i nesten 3mnd. Og det er snart desember. Det er allerede første søndag i advent! Og julekalenderen er (nesten) ferdig. Jeg har jobbet sammen med Enya denne gangen, og sammen har vi fixa noen tasks hver dag. Detta skal bli morro! Men! Så har det seg slik at jeg drar. Ikveld. Til London. Fine London. Ahhhh.. Men kommer tilbake igjen på fredag da. Men allikkavel. Jeg kommer til å være i London på de fem første dagene i kalenderen. Vi får se hvordan det går. Men jeg får jo ikke skrevet noe hver dag der. Så da tar vi heller en fin oppsummering når jeg kommer hjem.

Jah, i London så skal jeg noe så fint som å gå på konsert fire kvelder på rad. Dette er nemlig Coheed and Cambria, som spiller ett album hver kveld, og imorra begynner det. Wiiiii!!! Oooooogså har jeg masse masse dødtid hver formiddag, som jeg skal bruke på sulling, litt juleshopping, titte rundt og enda mer sulling. Jeg er god til å sulle. (*fine ordet*) Men så har jeg jo kalendertaskene å gjennomføre og da, så forhåpentligvis blir det ikke dønn kjedelig. Men så er det veldig vansklig å gjøre London kjedelig. London er fantastisk. <3 Når jeg var mindre sa jeg alltid at jeg skulle flytte til London når jeg ble stor. Studere eller no. Og nå som tida er her til at jeg kunne gjøre det, så er jeg ikke så sikker lenger. Er det det at jeg tviler på om jeg har "blitt stor" eller at det ikke passer seg, at jeg har ting her som holder meg igjen, eller hva..? Men så har jeg jo akkurat flytta til en ny by på andre siden av landet, og starta helt på nytt. Syntes det holder for akkurat no ihvertfall. Kanskje jeg føler det anderledes om noen måneder. Eller etter jeg har vært der igjen. Viiiiii får se. Trenger ikke å planlegge det nå. Uansett er London en fin by og jeg gleder meg veldig til å dra, til å være der og til å kjenne den deilige forurensede London-lufta igjen^^ Og konsertene! Jeg elsker konsertene! Har sett dem to ganger før, og hver gang har jeg bare måttet legge meg ned etterpå og kjenne ordentlig på den ekstreme lykkefølelsen jeg har. Adrenalinet. Lykken. Jeg bare ligger der og smiler. Og Cindy kan bekreftete at etterpå er jeg kanskje ikke helt stabil. (*løpe over det store krysset midt på natta..? Husker du Cindy?^^, *løpe etter og vurdere å overfalle han med trommestikken* han var liten og pinglete!Og med en bitteliten tittyflash hadde han vært okkupert i sine egne skittene tanker lenge nok til at vi kunne ha løpt vår vei! Hvorfor Cindy? HVORDOR???) Anywhhooooooo... Konsertene er fantastiske, og jeg har det så fint der. *gleder meg* Men... -->

Om variabel nedbør og sosialpsykologi i praksis

Første dagen jeg hadde i Bergen, etter jeg hadde fått alle bagene mine opp alle de teite trappene, og snakket med mannen som fixa lampe på rommet mitt, og var han jeg leide av, jah. Vi snakket og jeg fikk streng beskjed om at i Bergen, så er det ikke snø. Det er ikke snø. Sånn er det. Og jeg har nå vendt meg til tanken på mange mange månder med sammenhengende høst, altså jævlig kaldt og masse regn. Jaja, jeg har valgt det selv.

Senere fikk jeg vite at det KANSKJE kommer litt. Hvis det gjør det så legger det seg ikke, og alt blir bare slaps og ingen liker det egentlig, for det lager bare kaos, og er bare no dritt..

Men. Så kommer det.. Tadaaaa!!! SNØ MARIA! SNØØØØØØØ!!! OG! Det legger seg!! Hahaa! Og østlandet? Blankt som Lene Alexandras bikinililnje. Hihi...

Jeg får også beskjed om at den første og (eneste) dagen med snø burde jeg regne med en time ekstra reisevei til skolen. Jaja, samme greia i Oslo. Det er jo som om de er overraska HVER vinter over snøen. Sånn; OY kommer det snø i ÅR også?!?! DÉT hadde vi ikke forventet! --.--

Jaja, meeen altså. Jeg sitter på bussen første dag med snø, og bussen går faktisk fint. Den går faktisk til riktig tid og. Hmmm, uvandt. Men jah, jeg sitter da på bussen. Og den stopper i et lyskryss. Den stopper ved en bussholdeplass. På andre siden av veien altså. Ikke på min side..=P Anywho.. Det står det en dame. Og hun.. Holder. En. Ehmm.. Paraply.. (ja det snør) men whaaat??? Er bare étt sted i verden jeg finner dette! OG! Noen meter bortenfor er det en mann på sykkel. Han holder seg i en stolpe, mens han prøver å sykle. Han tråkker, men hjulene spinner. Hva forventer du mann?? Det er 20cm snø!! *sukk..*

Men! SNØ MARIA! SNØØØØ!!! <3

Jeg syntes verden er så vakker når det er snø. Det gliter når sola skinner på den, og den ligger der, fin og ren (bor jo ikke i byen lenger, hihi.. ) og lager fint pepperkakeland overalt! Ah.. Og. Jeg har en jævlig fin skolevei. Nesten hver dag jeg kjører forbi tenker jeg, åååå her var det fint! Jeg bare lurer på om det er mitt generelle humør som gjør at verden er fin, eller at det faktisk er det. Kan jo være en kombinasjon. Men det er virkelig fint her. Og, jeg er virkelig glad. Bergen er bra=) Men jeg savner folk i Oslo. Så kom og besøk meg!!! Jaaa!! <3

Uff, dette innlegge skulle være lagt ut for maaange dager siden. Snøen er allerede på vei bort igjen. Men jeg er bare jævlig treig nå for tida. Er så mye som skal fixes. Er så mye jeg tenker jeg vil skrive om og, men jeg finner bare aldri tiden til det, og når jeg har tid er jeg så sliten at hjernen ikke vil fungere, og da greier jeg jo ikke å skrive noe fornuftig heller. Jaja, fikk litt nå da. Får holde en stund=P

Forandring fryder?

Når jeg var 6 år gammel var jeg den minste i familien. Jeg var den alle syntes var søt. Jeg var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi jeg var liten, jeg var søt, jeg var maskoten.

Når jeg var 7 år gammel ble min søster født. Hun var den minste i familien. Hun var den alle syntes var søt. Hun var den som alltid fikk mest oppmerksomhet, fordi hun var liten, hun var søt, hun var maskoten.

Når jeg var 10 år gammel ble min andre søster født. Da hadde jeg allerede trukket meg så langt tilbake at det ikke engang var behov for å se etter meg. Jeg greide megselv. Jeg var usynlig. Min bror krevde sin oppmerksomhet på andre måter. Siden jeg greide meg selv var det ikke behov for å passe på Oda. Hun greier seg jo helt fint selv. Du trenger ikke tenke på henne.

Jeg var liten. Jeg husker det ikke. Men jeg gjetter at jeg hadde mye sinne mot disse to barna, helt siden de kom. Det er jo ikke deres skyld. På samme måte som at det er ikke eksens nye kjærestes feil at du har det kjipt. Sannsynligvis. Det er ikke noe poeng i å være sint på den nye kjæresten. Men du er det allikavel. Jeg var det. Det er ikke mine søstres skyld. Men jeg var sint allikevel. Dette utviklet seg til at jeg har vært generelt fientlig mot alle barn i alle mine år. Det kan vel de fleste som kjenner meg godt bekrefte.

Men selv om min fientlighet har vart så lenge jeg kan huske så kom det en kommentar som satte seg i meg. Nemlig; «uansett hvor mye du hater unger, Oda, så er du skummelt flink med dem.»

Jeg har vært på tokt. Jeg har prøvd å forandre de tingene jeg ikke liker ved megselv. Jeg har prøvd å løsne opp i gamle knuter. Jeg har prøvd å se ting på en annen måte, for å se om det finnes flere sider, og det gjør det jo vanligvis. Jeg har prøvd å «face my fears». Jeg har bl.a. vært redd for mørket i maaaange år. Det er jeg ikke nå lenger. Heldigvis. Jeg har prøvd å se om det er mulig å prøve igjen. Jeg har prøvd å gi andre en sjanse til. Selv om de kanskje ikke fortjener det. Men hvem bestemme om de har det eller ikke?

Jeg valgte å gi barna en sjanse til. Jeg var dritredd. Men det funka. På OD-dagen for noen uker siden fikk jeg meg jobb i en barnehage. Jeg fikk en 3-åring som ville sitte på fanget mitt hele dagen. Jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg fikk høre jeg greide å få kontakt med en av ungene som få greier å få kontakt med. *kred*^^ Og det viktigste og rareste av alt. Jeg likte meg. Jeg hadde det gøy. Jeg trivdes. Og, jeg savnet faktisk ungene når jeg dro. Jeg ville tilbake dagen etter. Hva skjer???

Jeg ble inspirert. Jeg tok på meg treningsklæra. Jeg jogget. Stakk innom folk for å spørre om fine joggerunder. Fant Rannei. Småpratet. Så på Cæsar sammen. Ble invitert til å være med på IOGT-J-samling i helga. Altså; være leder for 40 unger mellom 6 og 12 år. For to år siden ville jeg sagt plent NEI!!! Men jeg tenkte på barnehagen. Det var på tide å prøve igjen. Så jeg sa ja. Jeg ble med. Jeg var med. Jeg kom akkurat hjem. Rart.

Jeg har greid å forandre meg. Det er veldig deilig å ikke føle så mye hat hele tiden. Det er deilig, for min egen del, å ikke bli irritert hver gang det er en unge i nærheten. Det er deilig, for min egen del, å ikke hate så mye.

Men dette har gått så fort. På bare noen få måneder har jeg gått fra barnehater til å være leder på kurs. Før hadde stykket Hytte+masse barn+oda+en helg = Tortuuuuuur!, men nå var det egentlig ganske gøy. Jeg var tilogmed leder for min egen hobbygruppe.

Jeg tror også det har litt med min generelle sinnstilstand å gjøre. Jeg har jo vært sint på mye i mange år. Men siden jeg kom til Bergen har jeg hatt det veldig fint. Jeg har hatt det mye bedre enn jeg noen gang kan huske. Jeg er mer fornøyd med megselv. Jeg føler jeg passer inn.Jeg har et generelt mye bedre forhold til megselv. Jeg tror at det har gjort at jeg også har blitt mer mottagelig for å være positiv til andre ting. Som barn.

Men samtidig. Jeg er redd for å miste megselv i prosessen. Det er ikke bare mitt syn på barn som har forandret seg. Det er mye annet også. Men siden dette med barn er en virkelig stor forandring er det det jeg trekker opp her. Men det er mye annet også. Jeg er redd for å forandre for mye. Så mye at jeg ikke lenger kjenner igjen megselv.

Er det verdt å holde på gamle vaner for å ha muligheten til å si man kjenner segselv? Eller er det bare å hive seg uti vannet og prøve å lære seg å svømme og bli kjent med det nye så godt som mulig. Kanskje du liker vannet..?

Er alle forandringer for det bedre, eller er det mulig å miste segselv og den man er i prosessen av å prøve å forandre gamle vaner?

Har jeg rett og slett, drept megselv..?

Kompiskurs

Denne helga har jeg vært på Kompiskurs. Dette er den norske versjonen av den svenske Kameratstöd, som bygger på selvinnsikt og bedre forståelse av verden rundt deg og menneskene i den. Dette har vært en sinnsykt innholdsrik og følelsesladet helg, både positivt og negativt, men jeg kommer ut i verden med et nytt syn på mye, føler jeg har blitt bevisst på mye jeg ikke var før, som er verdt å bruke en helg på å bli bevisst på. Dette er noe alle burde være med på, ikke bare Juventere, men virkelig, alle. For vi har blitt utfordret, ikke blitt fortalt, men utfordret til å tenke selv. Vi fikk spørsmål vi selv måtte svare på, vi måtte tenke selv, vi måtte finne svaret selv. Selv om det ofte ikke er noe eksakt fasitsvar på de fleste av de spørsmålene vi fikk.

Noe av det jeg likte best var den diskusjonen vi hadde om Juventemiljøet. Dette er jo veldig aktuelt for meg, siden Juvente er en så stor del av livet mitt. Og jeg har fundert på endel av dette også for megselv tidligere. Så det var veldig givende for meg å kunne diskutere det med andre i «organisert» form. For Juvente har et miljø som er veldig spesielt. Selv syntes jeg dette er både bra og dårlig. Kan gå inn på det i deltalj senere. Men ikke nuh.. For mitt Juvente, er mitt fristed. Der jeg kan være megselv. Der jeg føler meg trygg. Der jeg hører hjemme. Og som sagt, begrepet hjemme er ikke akkurat lett for meg å bruke nå, pga alt som har skjedd. (for de som ikke har fått det med seg, jeg ble (kort sagt) kasta ut hjemmefra.) Juvente er min boble. Er manges boble, men miljøet er en egen boble. Når du drar på samling er det en egen verden. Du er ikke i den vanlige verdenen lenger. Du er i Juventeboblen.

Juvente betyr så mye for meg, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg ville vært hvis jeg ikke hadde hatt Juvente. Jeg kan gå så langt som å si at jeg har Juvente å takke for at jeg lever nå. Tusen takk. Men dette med miljøet. Det er veldig interressant fordi det har jo selvfølgelig sine feil og mangler det og. Og den beste måten å løse disse problemene på er jo å snakke om det, bli bevisst på det og vite hvordan man skal forandre det. Og det har vi nå gjort. Så nå skal jeg redde det som reddet meg.

Det har vært en veldig følelsesladet helg, på positivt og negativt, men mest positivt, for det negative var for en grunn og hjalp det positive til å bli positivt eller bare enda mer. Jeg har blitt mer bevisst på megselv, på hvordan jeg oppfører meg, på andre, hvordan folk reagerer, at alle livshistorier er forskjellige, at jeg kan aldri vite hva en person har vært igjennom. Jeg har fått vite mye, både om andre og megselv. Dette har kort sagt vært en av de mest givende Juventekursene, eller forsåvidt helgene, jeg noen gang har hatt. Det samholdet denne gruppen på 15 tilslutt fikk er ubeskrivelig. Og jeg vil bare takke alle som har vært med, for alt jeg har lært, for alt dere har fortalt og gitt av dere selv. Jeg er så sinnsykt takknemlig. Dette betyr kjempemye for meg.

Tusen takk.