Vel, siden sist har jeg jo tatt eksamen, som gikk vel så bra det, gjort ferdig mine år på skolebenken og er nå nyerklært fri fra systemet. Ihvertfall en liten stund. Så jeg har dyttet alt som heter konstruktive tanker ut av mitt stakkarts overarbeidede hode og latt tankene flyte med der de har lyst, og det endte med Hovefestivalen bl.a. Et vakkert, vakkert sted der de to dassene nærmest teltet, og neste er driiiitlangt unna(haha, jah, ironisk nok...x), vel jah, de to dassene enten har bæsj smurt over setet eller, som den andre, så full at hvis du setter deg ned får du bokstavelig talt, BÆSJ I ROMPA! Aaaaah, vi er gla i festivaler^^
Men faktisk, ja, jeg ER glad i festivaler. Jeg tror mange drar på festival for tre grunner. Øl, sex og musikk, i den rekkefølgen. Siden de to første ofte henger sammen og jeg, som kjent, ikke drikker, er de to litt ubtydelige for meg. Jeg drar først og fremst for musikkens skyld. Fordi jeg elsker musikk, spesielt live.og fordi jeg liker store ansamlinger av folk som liker det samme som meg. Som da jeg for andre gang fikk se ett av mine favorittband, Coheed & Cambria, og stod der på andre rad med henda i været, sammen med ca 8000 andre som følte og gjorde det samme som meg, ja der jeg der jeg skal være! En god konsert kan vel de fleste glede seg over, men når konserten er slutt går alle hjem og alt er slutt. Men på festival er stemingen bygd opp over flere dager hvis det er ett spesielt band du vil se, og når det er slutt er det ikke slutt idetheletatt for alle er like gira på adrenalin (og øl) som deg og det er et helt samfunn bygd opp for å vare i fem dager for å hylle noe av det mest fanstastiske vi har, altså musikken. Og jeg må bare legge meg ned på bakken og ligge stille og smile og føle og høre på alt fundt meg. For det øyeblikket må huskes!
En annen ting med festivaler som jeg liker, og som er en av de tingene som gjør at jeg føler meg hjemme der, eller, kanskje ikke hjemme, men ihvertfall komfortabel, er at alle må tilbake til start. Det er som om det moderne samfunnet aldri har eksistert! Som om teknologi, dopapir vantette telt aldri har fantes! Og selv om det er de som er vandt til en god standard og en tusenlapp i rævva eller hvert vannklosettbesøk, klager som bare de kan, er det også de som gir faen og nyter det som kan nytes, og selv om et samfunn som dette aldri kunne fungert i lengden er det verdt å nyte så lenge det varer. Og ja, jeg gleda meg til en dusj jeg og, men jeg klarer meg helt fint uten og^^ Nå tror dere nok jeg er en svært skitten liten pike, men, eller, ja kanskje jeg er det, men hmm... Jeg bare liker at vi ikke mååååååå dusje hver føkkings dag og at det er mulig å fungere uten. Og det at så og si ingen har en fungerende telefon heller! Den har enten dødt batteri eller så mista du den på forrige konsert eller så havna den i søla i gårkveld og du ser ikke lenger skjermen. Mobil eksisterer ikke. Ikke tid heller. "Vi møtes der når konserten er ferdig" Men det beste, for meg, er at jeg må selv tilbake. Jeg greier å holde mobilen min unna søle og i en lomme med glidelås på konserter, jeg har våtservietter og går med servietter jeg stjal på kafeen i Arendal i baklomma, jeg har penger til mat, men allikkavel; jeg kjøper ikke mat. Jeg samler. Dessverre, siden vi faktisk HAR er sivilisert samfunn, så kan jeg ikke finne mat på bakken, ihvertfall ikke på festival, og hvis jeg gjør det, er det sannsynligvis rester fra en fyllebab eller noens spy. Så jeg samler. Ølglass! Er jeg sulten går jeg ikke i kjøleskapet og henter mat, men jeg må ut for å jakte. Og det er virkelig en jakt, for noen slemme slemme folk som vet at barn under 12 kommer inn gratis og derfor tar med masse spesialtrente unger for å løpe mellom beina mine og ta ølglasset jeg er på vei mot. Og hvor jeg går, når, hvilke konserter, alt er en egen studie og etterhvert er ethvert ølglass en potensiell del av det deilige måltidet som venter deg etter en lang dag med jobb. Pengene ligger stødd utover overalt, du må bare samle dem^^ Så når jeg får spise, er det virkelig fortjent. Jeg har vært ute hele dagen, brukt kroppen, gjort en innsats og jobbet for miljøet attpåtil! Jeg har fortjent den maten jeg spiser.
Og jeg er alene. Det er ingen foreldre til å støtte deg her. Ingen å ringe for å få mer penger. Ingen som sender deg gummistøvlene du glemte. Ingen som klapper deg på hodet hvis du har gått på snørra i søla. Dette er jungelen. Du har dine venner, men jeg ville ikke anbefale å stole på dem heller. Dette er survival of the fittest, og ikke hvem som har mest penger og mest makt. Dette er anarki, dette er Kardemommeby. Kall det hva du vil. Dette er meg.
